En liten historie fra en alenemor til seks barn, fra før i tiden. Nå er barna voksne og alle klarer seg meget bra bra.

Jeg hadde operert bort syster på eggstokkene. Eggstokker, syster, noen lymfeknuter og livmor var fjernet. Jeg skulle til etterkontroll, og jeg skulle få vite om jeg hadde kreft eller ikke, og det var viktig for meg å gå til lege timen.( Dette skjedde i 2003)

Jeg hadde ikke ordnet med barnevakt til de to yngste barna, som da var to og fire år gamle. De andre barna var på skolen.

Jeg parkert bilen ved sykehuset. Den yngste jenta sover godt i bilsetet bak i bilen. Jeg sier til jenta på fire at jeg skal en snar tur inn til legen og at hun må passe på søsteren sin til jeg er tilbake.

Så går jeg inn til legen. Jeg håper selvfølgelig at legen er i rute med sine pasienter, men det er hun ikke. Legen er selvfølgelig forsinket. Jeg sitter på venterommet og kjenner på en uro for barna som sitter i bilen og venter. Jeg må få komme inn snart eller så må jeg bare gå. Men jeg må få vite om jeg er frisk eller ikke. Jeg skulle ha skaffet barnevakt, tenker jeg, men alle jeg kjenner jobber og mor og far er ikke så villig til å hjelpe til med barna.

Endelig blir det min tur. Jeg har ikke så mye å spørre om, det vil si jeg har ikke tid til å stille spørsmål. Jeg må ut til barna mine, men får vite at jeg er helt frisk. Systen,livmor eggstokker og noen lymfeknuter er fjernet og alt ser bra ut. Heldigvis.

Tilbake til bilen, der finner jeg bare den ene ungen. Den yngste er ikke der.

” Å herregud,” tenker jeg. Hvor er hun?

Den eldste jenta bare smiler lurt til meg

Hvor i all verden er minstejenta?

Jeg ber eldstemann sitte rolig i bilen til jeg kommer tilbake .

“Pust med mage og prøv og tenk sier jeg til meg selv. Hvor har et barn villet gått?

På gaten er det ingen voksne og ingen barn.

Det er en barnehage i nærheten. Jeg tenker det er lurt å gå inn dit å spørre.

Jeg går inn porten til barnehagen, Jeg spør en voksen, som kikke litt rart på meg, om hun har sett ei jente i toårsalderen.

Hun tenker vel sitt.

“Ja, sier hun vi fant en unge midt i gaten her. Du finner henne inne i barnehagen.”

Jeg går inn og der er minste jenta. Hun sitter å leker med noen av de andre barna.

Personalet i barnehage spør om hvorfor ungen var alene ute i gaten.

Jeg stotrer frem at jeg var bare borte et lite øyeblikk og jeg kjenner jeg skjelver i hele kroppen. Engstelig for å få kjeft. Det var ikke helt riktig av meg å sette to små barn igjen i bilen

Til mitt forsvar så sa jeg til personalet at det var kanskje litt dumt at dem tok henne med inn i barnehagen . Men det hele endte godt og personalet i barnehagen slapp og ringe til politiet og jeg hadde begge jentene med hjem og jeg var frisk.

Hvor mange ganger i løpet av livet har jeg blitt fortalt at det viktigste du gjør er å ta vare på deg selv?

For noen uker siden skulle jeg igjennom en stor operasjon. Jeg skulle fjerne en tumor i mage. Den var ikke ondartet, men den måtte bort.

Før Operasjonen

Jeg er på St.Olavs Hospital. Sitter inne på anestesilegen sitt kontor. Han vil jeg skal ha epidural for smertene etter operasjonen. Det vil jeg ikke, men han overtaler meg. Legen sier at uten epidural kan du ikke stå opp etter operasjonen. Under operasjonen skal jeg får jeg selvfølgelig få narkose. Så bra, tenker jeg.

Operasjonsdag

Kvelden før operasjonen dusjet jeg og ordnet meg slik som jeg hadde fått beskjed om fra sykehuset når jeg var der på før operasjonen.

Jeg gikk og la meg og sovnet etter hvert. Hele natte sov jeg urolig. Jeg grudde meg. Tanker om at jeg ikke våknet av narkosen eller at jeg blødde i hjel prøvde jeg så godt jeg kunne å skyve bort.  Operasjonen ville nok helst gå veldig bra. Tidlig om morgen før byen hadde våknet dro vi av gårde til sykehuset. Jeg hadde drukket næring drikkene som jeg hadde fått.

Da vi kom opp i 5etasje på sykehuset var det en person som satt og ventet, Hun skulle sikkert også opereres, men så helt rolig ut. Jeg skalv i hele kroppen og klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk omkring og håpet at jeg egentlig bare kunne dra hjem. Men så kom hun, sykepleieren som skulle forbedre meg til operasjon. Jeg ble med henne inn på et rom. Fikk aller først vival så kroppen kunne roe seg. Det førte jeg sa til sykepleieren var at jeg var redd, veldig redd. Jeg har mest lyst til å gå hjem. Men tumoren (jeg likte å kalle tumoren for kjøttbolle ) i magen måtte bort.

 Så ble jeg trillet ned til operasjonsstuen. Vanvittig mange folk der. Alle grønnkledde. Jeg var susete av medisinen så jeg kjente at jeg egentlig ikke brydde meg så mye. Epidurale ble satt. Så fikk jeg narkose og borte var jeg.

Våknet timer senere. Operasjonen var vellykket. Kjøttbollen (tumoren) var borte. Jeg er døsig av alle medisinen og vil egentlig bare sove. En fantastisk sykepleier stelte rundt meg. Etter hvert kom en fysioterapeut og jeg måtte opp av sengen.  Det ervvondt, men jeg gjør selvsagt som han sier. Jeg vil ikke være vanskelig og jeg skjønner at jeg må opp for å ikke få blodpropp.   

På natt vakt kom en annen sykepleier som skulle passe meg hele natten og det gjorde hun. Hun valset rundt meg og jeg klarete ikke sove,

 Etter en urolig natt ble jeg flyttet over til avdeling. Der ble jeg godt mottatt. Men jeg var trøtt. To netter uten søvn var slitsomt. Jeg ville egentlig bare sove. La meg sove. La meg sove, tenkte jeg. I morgen blir det bedre bare jeg får sov. Men jeg måtte selvfølgelig opp en gang til.

Det gjør vondt i magen. Får besøk , men vil helst bare sove. Ber besøket om å dra hjem.

Sykepleieren som kommer inn på rommet, vil at jeg skal stå opp. Jeg vil også, men ikke kroppen min. Den er sliten, og jeg vil bare sove. Men opp må jeg. Fornuften sier også det. Opp en liten tur da. Ikke gå så langt. Det gjør vondt. Veldig vondt. Går en liten tur og tilbake i sengen igjen.

Får nytt besøk som jeg ber om å dra igjen, for jeg vil bare sove.

Ny sykepleier kommer inn på rommet. Hun sier: «Det går da ikke an å bare ligge der. Du må komme deg opp. Ut å gå»

Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Jeg blir jeg forbannet. Skikkelig forbannet. Så sint at jeg tenker sannelig skal jeg vise dem. Jeg er ingen lat person og jeg har operert før, og vet at jeg må opp av sengen. Så selv om det gjør så vondt at det kjennes ut som magen revner, så skal jeg opp å gå. Jeg trekker i snoren ved siden av sengen min.  En sykepleier kommer inn på rommet.

 «Hent en prekestol jeg skal ut å gå» kommandere jeg.

«Så flott, har du ombestemt deg for å stå opp og ut å gå», sier hun og går ut døren for å hente Prekestolen

I det jeg kommer ut døren fra rommet, sitter det flere sykepleiere utenfor og synes jeg er flink som kom meg opp av sengen. Jeg skjønner nå at det er fint at jeg sa ja takk til epidural foruten den hadde jeg vel aldri kommet meg opp.

Jeg går hele gangen ned og tilbake igjen. Det gjør så vondt. Jeg skriker av smerte inni meg, men sier ingen ting.

Tilbake til rommet gråter jeg. En sykepleier kommer inn, og jeg ber pent om å få legge meg i sengen, bare se litt tv og sove. Jeg gråter. Jeg har så vondt. Jeg lover å gå lengre i morgen, men nå orker jeg ikke mer.

Om natten får jeg ikke sove. Jeg ber om mer epidural, men den tar ikke smertene. Tidlig på morgen spør en annen sykepleier om det er tatt is test.

 «Nei, ikke som jeg vet» sier jeg.

En såkalt is testen er en isbit som er lagt i et klede.  Hun stryker isbiten med klede rundt på magen min.

Deretter sier hun. «Kjenner du dette?»

 «Ja,» sier jeg.

Hun forteller meg så at epiduralen ikke har virket som den skal.

 Jeg får en annen form for smertestillende. Det var kanskje ikke så rart at jeg hadde vondt.

 «Du skal få ny epidural i morgen, men ikke nå i natt» sier sykepleieren og ser på meg med trøstende øyne.

Jeg blir foret med smertestillende og sovner litt. Våkner etter en times søvn av at hele rommet svinger rundt.

Jeg får ny epidural, men dagen før jeg reiser hjem og de tar ut nålen så ser de at heller ikke denne gangen virket epiduralen. Nålen var ikke satt langt nok inn.

Merkelig greier. Jeg ville ikke ha epidural, jeg fikk, men den virket ikke. Veldig rart. Fikk jeg det slik jeg ønsket eller er det bare tilfeldighet? Jeg hadde før operasjonen bestemt meg for å ikke ha epidural. Jeg ville, som forrige gang jeg operert, ha smerte pumpe. Men legen overtalte meg til å si ja til epidural.

 Klarte jeg denne gangen å ta vare på meg selv. Si ifra hvordan jeg ville ha det? Nei ikke denne gangen heller. Jeg følte meg som en vanskelig pasient som ikke ville stå opp, bare ligge å sove, men jeg er ikke det. Det gjorde så vondt, men det gjør det, etter en operasjon og jeg hadde jo fått epidural, trodde jeg. Så vanskelig å si ifra uten at det skal bli feil. Jeg ville bare være i fred.

Er du flink til å stille opp for deg selv?

Å sitte på ute på kafe med et godt glass vin eller en god kopp kaffe og se på alle menneskene som går , springer, spaserer forbi en av de korsliste opplevelsene jeg vet om.

Akkurat nå sitter jeg på en kafe midt på Carl Johan i Oslo, mellom Stortinget og slottet. Solen er her, men den treffer ikke meg lenger den har gått i skjul bak noen høye bygninger. Det er januar så den er ikke kommet så høyt opp enda.

Jeg er godt kledd med dun jakke og stillongs. Kafeen eller restauranten om du vil, har varmelamper og pledd så jeg fryser ikke

Hva er det som er så koselig med dette her?

Jo, for meg er det å se på alle menneskene. Jeg sitter her å lager historier om noen av dem.

Skulle ønske jeg turde spørre noen av dem:”Hvem er du og hvor er du på vei?”

Det hadde vært så gøy, men det kan jeg ikke gjøre.

Kanskje jeg kunne blitt med en av dem hjem for å se hvor det bodde og hvilket menneske det var. Det hadde vært spennende

Men jeg sitter her midt på Carl Johan en torsdag og bare glor på dem og lager mine egne historier.

Jeg koser meg alene her i min ensomhet og mine egne historier om menneskene som går fobi.

Kanskje de som ser meg lurer på hvilket menneske som sitter ute på kafe midt i januar?

Jeg svømmer tre dager i uka. Når jeg er i svømmehallen går alltid til det samme skapet i garderoben. Det har jeg gjort i mange år nå. Men en dag skjedde det noe. Det var en damen som stod foran “mitt” skap og det så ut som hun skulle “ta”det. Hun skulle ta “mitt” skap.

.

Jeg skrek ut til damen uten å tenke meg særlig om;” Har du tenkt å ta skapet mitt?” Damen snudde seg forskrekket og så på meg . Da skjønte jeg hva jeg hadde skreket. Jeg ba pent om unnskyldning og sa at det er jo ikke mitt skap, men det er dette jeg bruker hver gang jeg er i svømmehallen. Hun smilte til meg og ristet litt på hodet. Da så jeg at hun hadde tatt et annet skap en “mitt.”

Heldigvis var det en dame som tok hendelsen med et smil. Den samme damen går fremdeles i svømmehallen og vi hilser på hverandre når vi treffes.

Men tenk at det jeg er slik et vanedyr at jeg ikke klare å ta et annet skap og slik er det med de fleste som bruker svømmehallen jevnlig. Samme skap eller samme bane i bassenget.

Det er vel ikke rart at vi har vanskelig for å endre vaner ellers i livet også.

Er du et vanedyr?

Jeg elsker 17.mai. Jeg liker å stå opp tidlig, gå ut på terrassen og høre lyden av korps fra byen. Henge ut flagget. Lage frokost til de som bor i huset og kanskje kommer det gjester fra andre familier. Jeg liker å finne frem bunadene og stryke bunadsskjortene. Finne frem sølvet og pusse sko.

Jeg liker lyden av cavaflasken når den sprettes ved frokostbordet. Jeg elsker når familien er samlet.

Etter frokosten rusler vi ned til byen. Det er fantastisk å se alle byens borgere som har ikledd seg sin fineste stas. Byen som er pyntet. Solen hører med, men det gjør ingenting om den ikke kommer, for det er alltid glade mennesker overalt.

Det er vakkert når barnetoget masjerer gjennom byen. Etterpå kaffe og kake på en kafe. Så Borgertog og etter det kanskje russetog.

Om ettermiddagen hjem til en enkel middag, med eller uten gjester.

Jeg elsker 17. mai og i år som i fjor savnet jeg den. jeg gleder meg til å feire en ordentlig 17. mai igjen

Skrevet av Jenny Westrum-Rein for Avisa Nidaros

Året er 1986, og Aud Helen Lorvik er 22 år gammel. Hun og mannen, som hun giftet seg med som 18-åring, venter sitt første barn. Aud er åtte måneder på vei med sønnen, og jobber som frisørlærling på en salong i Kongens gate.– Vi hadde kjøpt oss ny bil, og foreldrene mine kjørte meg opp til Møller bil for å hente den. Jeg skulle kjøre den hjem, for det skulle være konebilen, minnes Aud.Siden 1990 har 95 personer blitt drept i trafikken i Trondheim, mens 619 har blitt hardt skadd som følge av en trafikkulykke, i følge tall fra Statens vegvesen. For Auds del skjedde ulykken fire år tidligere, i 1986. Hun vet ikke nøyaktig hva som skjedde på tur hjem denne fine sommerdagen, men hun husker at hun var trøtt og sliten. Plutselig kjenner hun at bilen drar mot siden, og ut i grøfta.– Jeg våkner av at det sier pang, og at jeg slår ansiktet i rattet. Når jeg ser meg i speilet er ansiktet mitt kløyvd.Levde i to dagerAud forstår raskt at hun må til sykehuset. Blodig og forslått krabber hun ut gjennom frontruta, og begynner å gå bortover veien.– Etter fem-seks hundre meter møtte jeg på en bil. Han sa ja til å kjøre meg til sykehuset.På sykehuset blir Aud lappet sammen. Hun har flere kutt på kroppen, og har brukket nesa. Så blir hun lagt til observasjon på føden.– Jeg lå der i to dager mens de observerte fosterlyden. Alt så egentlig greit ut, men så bestemte de seg for å ta en stresstest. Da begynte jeg å blø.Under stresstesten kommer det fram at morkaken har løsnet på baksiden. Aud må hastes inn på operasjonsbordet.Sønnen Petter blir tatt med keisersnitt, og lagt i kuvøse.– Kuvøsene lå langt unna fødeavdelingen, men jeg fikk sett ham noen få ganger, forteller Aud.– Han levde i to dager. Han hadde fått for lite surstoff og næring, og døde.Tallene fra Statens vegvesen viser at stadig færre går gjennom samme opplevelse som Aud. Fra 1991 til år 2000 mistet mellom fire og sju personer livet i trafikken hvert år. Fra år 2010 og frem til i dag, er det årlige tallet mellom 0 og 3 i Trondheim. Også tallet for hardt skadde har gått ned over tid. Så langt i år har to mistet livet i trafikken i Trøndelag, begge med tilhørighet til Trondheim.Handler om ikke forbli i det triste57-åringen ønsker Nidaros velkommen til Helenas hus på Hospitalsløkkan. Helena var Auds bestemors kallenavn på henne.– Og så klinger Helena litt bedre enn Aud. «Auds hus», sier hun og ler.Her driver Lorvik med coaching, foredrag og fotsoneterapi.– Hvordan startet du med det her, da?– Jeg startet vel med å begynne å leve.Aud har vært gjennom mye. Etter at sønnen Petter døde fikk hun seks barn til. Da sistemann var bare noen måneder gammel, reiste hun til Gran Canaria med alle de seks barna. Etter et par år på ferieøya fikk hun kreft, og returnerte til Norge.Hun tror at hun har en unik evne til å snu det hun opplever til noe positivt.– Jeg vet ikke hvor jeg tok motet og kreftene fra da Petter døde. Jeg var jo bare 22. Men jeg husker at jeg var veldig glad for at jeg levde selv, forteller hun.– Det handler om å ikke forbli i tristheten. Man skal jo kjenne på det også, at okei, nå er jeg her. Men jeg må videre i mitt liv. Vi fikk bare det livet her. Da må jeg gjøre noe med det.Etter ulykken gikk hun til psykolog. Det viktigste var likevel hennes egen innstilling, sier hun.– Skal jeg bruke resten av livet mitt til å være lei meg over at barnet mitt døde, eller skal jeg glede meg over det som er?Aud Helen Lorvik, Helenas HusHer i Helenas Hus driver Lorvik med samtaleterapi og coaching. Håpet hennes er å inspirere andre til å ta grep i eget liv. Foto: Jenny Westrum-ReinMå gjøre noe selvEtter kreftsykdommen bestemte Aud Lorvik seg for at hun ville bruke livet sitt til å inspirere andre. På Helenas hus driver hun blant annet med samtaleterapi. Målet hennes er å vise at ikke alle trenger å følge den samme malen.– Man må tørre å gjøre noe annet, og ikke bare gå i den samme retningen hele veien. Jeg har alltid prøvd å endre på det jeg selv gjør, og bryte opp de mønstrene, forteller hun.Det betyr likevel ikke at alle trenger å klatre Mount Everest eller gå over Grønlandsisen, mener Lorvik.– Det er så urealistisk for de fleste av oss. Men å leve et liv, det må vi, og så må vi gjøre noen valg selv, sier hun.– Du kan ikke gå til fastlegen og få ei pille, og så blir alt bra. Du må gjøre noe selv.Lorvik sier at alle vil gå gjennom et eller annet, om det så er å miste jobben, sykdom eller tapet av et barn.– Men man skal ikke gå rundt og tenke på det. Man må tenke at livet blir bra, sier hun.– Da jeg giftet meg, trodde jeg jo at det skulle vare livet ut, og at jeg skulle være sammen med ham og være frisør og få barn. Men så snur det plutselig, fordi du kræsjer. Du får ikke til å jobbe fullt, du får ikke til å gjøre det du hadde tenkt å gjøre. Men jeg fikk jo et bra liv i det livet jeg har hatt.KaukgåingHun er opptatt av at man skal kjenne på absolutt alle følelsene sine, også de som er tunge. I den anledning har hun skapt et helt eget arrangement den 01. oktober – dagen hun møtte kjæresten sin.– Kaukgåing.– Kaukgåing? Som i å rope?– Ja. Det er ikke nok å bare være glad. Det er fantastisk deilig å kauke litt, og du kan gjerne kaste noe også, beskriver Lorvik.– Det er en stille marsj. Vi går helt stille, helt til vi kommer til ett punkt. Og da er det bare å brøle løs.Nå håper Lorvik at hun kan bruke tida framover på å inspirere andre. Og på å bruke sin historie til å vise at man kan endre mye selv.– Det var utrolig vondt å miste ungen min, og jeg var veldig lei meg. Noen ganger er jeg fortsatt veldig lei meg, og jeg tenker på ham ofte, forklarer hun.– Men jeg kan ikke leve i den sorgen. Jeg må glede meg over det jeg har fått, og jeg har fått seks friske barn. Jeg må se på det som er fint i mitt liv her og nå.

Endelig, det er sent torsdags kveld og riene er i gang. Harde deilige vonde åpningsrier. Det er dette jeg har ventet på i ni måneder. Dette er riktige rier, ingen kynner. Ligger på sofaen i stuen og leser. Har tent talglys og koser meg mellom hver ri. Skal være hjemme lengst mulig før jeg drar til sykehuset.

Klokken er blitt litt over to om natten. Jeg går og legger meg i sengen min. Trenger litt søvn for å samle krefter til fødselen. Har varmepute i sengen som lindrer smertene under riene. Sover mellom hver ri.

Våkner klokken halv syv og riene er for alvor i gang. Nå er det på tide å dra, det er vonde harde rier nå. Ringer til sykehuset og blir ønsket velkommen

Vel fremme på sykehuset. Inn på badet til undersøkelse. Jordmor kjenner på åpningen. Det er seks centimeter og fødselen er i gang. Tenk for en fantastisk kropp jeg har som varsler når en fødsel er i gang. Som kan alt dette.

Om noen timer er jeg mor igjen for syvende gang. Hjemme venter fem barn. Det første barnet mitt døde så redselen for at noe skal gå galt er fremdeles til stede.

Det er fremdeles ti minutter mellom hver ri, men de er harde. Puster godt på hver ri, lar pusten gå lang ned i magen. Herlig. Tar imot tilbudet om en dusj.

Så inn på fødestua, ser den lille sengen med varmepute. Snart skal det ligge en baby der. Et lite barn, mitt lille barn.

Jordmor kommer inn. Vil lytte på magen, babyen har det bra. Jeg går rundt omkring på fødestua mellom hver ri. Riene river i kroppen min, men jeg vet at for hver ri er jeg nærmere for å se barnet mitt.

Jeg står på gulvet, lener meg over en saccosekk som er lagt oppi fødesengen. Denne gangen vil jeg stå å føde.

Tiden går. Riene er harde, men ikke harde nok. Legen kommer inn.

De diskuterer om skal ta fostervannet eller ikke. Legen skryter av magen min. Syv barn og ikke ei ripe. Jeg må opp i sengen så legen kan få kjenne. Ca. syv centimeter åpning, men ungen «står» høyt.

Hvis det ikke skjer noe snart, tar vi vannet. Tiden går. Vi venter. Snakker om alt mellom himmel og jord mellom riene. Under hver ri blir jeg massert på ryggen. Jeg sukker, stønner og bærer meg.

Så blir det bestemt at vannet skal taes. Jordmora prøver men får det ikke til. Tilkaller «gammeljordmora». Jeg står mens hun tar vannet. En hekleaktig ting blir stukket opp i skjeden og vannet går og presseriene begynner.

Nå er det like før. Jeg vil presse. Jeg vil ha ut ungen og jeg vil stå å føde. Hviler mellom riene. Puster. Hver ri er kjempevond, veldig vond, men samtidig deilig. Jeg ynker meg, stønner.

Så avtar riene. Jeg må opp i sengen så jordmora kan kjenne. Joda, ungen er kommet lenger ned, men det står en kant der. Får en sprøyte sånn at riene skal bli hardere, sterkere. Press riene kommer hardere, mer intens nå og jeg presser. Vil ha ungen ut nå. To jordmødre hjelper til. Å det gjør vondt, veldig vondt. Jeg roper. Skriker, men jeg vet jeg overlever. Roper igjen og får øyekontakt med jordmora, som forklarer hva jeg skal gjøre. Ny ri. Press, pust press. Kjenner ungen kommer lengre nedover. Jeg roper på nytt, presser

«Nå ser vi hodet, kom igjen nå,» sier jordmora.                                                                                            Det er vondt, fryktelig vondt Det kjennes ut som en eksplosjon i det ungen kommer ut som en slange ut av meg. det er vondt, samtidig som det er godt. Nydelig.

Så er alt stille, all smerte er borte. Ei jente er født, sumobryter sier jordmora . Veldig stor. Men hvorfor skriker hun ikke? Så høres lyden. Et deilig skrik. Barnet mitt 4540 gram og 53 centimeter

Ny ri og morkaken kommer. Så får jeg holde barnet mitt. Ei stor fin jente. Jordmora syr riften også tar de babyen og steller hun.

Alt er over. Blir trillet ut på recovery sammen med lille jenta mi. Tenk jeg klarte det igjen. Mitt syvende barn er født. Mitt punktum.

Skrevet for ca. 20 år siden.

Jeg har hørt det før. Kvinner og menn som er i dårlige forhold, som bukker under fordi partneren ødelegger livet deres. Psykopater og narsissister.

Heretter er det dårlige menn jeg sikter til, siden jeg selv er kvinne. Menn som alltid krangler, aldri tar feil, har et dårlig kvinnesyn. Som kaller deg hore, drittkjerring o.l og aldri ber om unnskyldning. Aldri er ydmyk og sier, unnskyld det var min feil. Man er alltid to for en krangel , men det er ikke alltid slik der er. Det fins mennesker som tror de aldri tar feil og vet alt best og alt er de andres sin feil, iallfall ikke min sier de.

Er du i et forhold der du føler deg fanget er det bare å finne joggeskoene og løpe så fort du kan. Det hjelper ikke å tro at mannen forandre seg. Han gjør nemlig ikke det. Du kan ønske og tro og håpe, men han gjør ikke det. Han vil alltid be om unnskyldning og love bot og bedring. Enten det er etter en krangel eller han har vært ute på fylla. Psykisk terror er like farlig som fysisk og er det begge deler eller kanskje alle tre så spring. Jo, fortere, jo bedre.

Men det er ikke så lett, sier du. Lett nei kanskje ikke, men det er da ikke bedre at du lever i et forhold som gjør det sliten og utmattet. Det er da ikke kjærlighet.

Hvordan kan jeg si dette? Jo, fordi jeg har prøvd det selv opp til flere ganger. Jeg var et stygt menneske til jeg var førti år. Jeg trodde at hvis jeg var snill nok, pen nok, omsorgsfull og kjærlig ville disse mennene bli glad i meg, men nei da, gjentatte ganger skjedde det ikke.

Etter at jeg kom meg bort. Og ja jeg måtte tråkke på meg selv og glemme helt at jeg var glad i personen som gjorde livet vanskelig for meg. Jeg måtte jobbe hardt med mine egne følelser for å gi slipp på mannen ( mennene) jeg trodde jeg elsket, som bare jeg var snill nok, ville elske meg.

Slik var det ikke. Jeg måtte gå inn i meg selv og bli glad i meg selv. Bli min egen beste venn. Se på meg selv som et flott menneske. Pen nok, god nok. Og da slapp taket. Endelig kunne jeg se meg selv med egne øye . Jeg elsket meg selv, og da fant jeg kjærligheten.

I dag er jeg coach, soneterapeut og foredragsholder. Jeg støtter deg gjerne i veien tilbake til deg selv.

I går var jeg som alltid i Helenas Hus. I lunsjen måtte jeg gå til butikken for å kjøpe litt mat.

Jeg gikk til nærmeste coop butikken og fant de varene jeg trengte. Foran meg i køen i kassen stod en gammel dame, rundt 80 år. Hun hadde handlet mye og fikk hjelp av betjeningen til å henge den ene posen med varer på skulderen også tok hun den andre posen i hånden.

Ved et veikryss tok jeg igjen den gamle damen. Da hadde hun satt posene med varene ifra seg på en benk. Jeg stoppet og spurte om jeg skulle hjelpe henne å bære varene.

“Nei takk, dette er alt for tungt,” svarte hun og fortsatte”Jeg kan ikke plage deg med det.”

Etter å ha overbevist henne at det var bare en glede for meg å hjelpe henne sa hun ja.

Jeg tok den ene posen og den var tung. Veldig tung. Den gamle damen og jeg fortsatte bortover veien. Hun kunne fortelle at hun kom til Trondheim det året jeg ble født og at hun siden den gang hadde bodd her. Nå bodde hun i omsorgs leilighet like ved Helenas Hus.

Olga, som den gamle damen het, skulle også et ærend innom legekontoret rett borti gaten. Varene skulle hun bare la stå inne i en port til hun kom tilbake fra legen. Jeg syntes det var litt risikabelt, enn om varene ble stjålet. Det brydde hun seg ikke noe om. Ingen som stjeler bare noen varer mente hun. Da tilbydde jeg henne å bære varene helt hjem til henne.

Det ville hun ikke, men jeg fikk nok en gang overtalt henne. Jeg tok begge posene hennes og bar dem til huset hvor omsorgs leiligheten hennes var. For å være sikker på at ingen skulle stjele varene hennes, tok jeg kontakt med vakten i huset.

Jeg sa som sant var at jeg hadde båret hjem varene for Olga og at Olga var hos legen nå.

“Ok”, svarte vakten litt surt og fortsatte ” jeg skal få en av de ansatte i hennes etasje til å komme å hente varene.”

Så bra, tenkte jeg. Vakten sa ikke takk eller at det var snilt at jeg hadde hjulpet Olga med varene. Jeg skulle ønske at vakten gjorde det. Men jeg var uansett lykkelig i hjertet mitt. Jeg hadde gjort dagens god gjerning.

Hva er din siste gode gjerning?

I helgen laget jeg muffins og satte de utenfor Helenas Hus. Jeg skrev en lapp og på lappen står det takknemlighetsmuffins. Jeg har gjort det før og har skrevet glede muffins og trøste muffinspå lappen. Muffinsene er blitt spist opp når jeg kalte de glede- og trøste muffins, men når jeg skrev takknemlighets muffins var det få som tok.

Er det fordi vi ikke er takknemlig? Er vi ikke takknemlig i disse koronatider? Eller er vi ikke takknemlig i det hele tatt?

Jeg er glad og takknemlig også i disse dager og alle andre dager. Om jeg er lei meg av og til, så er det alltid noe å være glad og takknemlig for.

Hver dag før jeg sovner takker jeg alltid for dagen og er takknemlig for ett eller annet som var bra med dagen. For meg er det alltid noe å være takknemlig for. Hvordan er det for deg?