Ny dag, nye muligheter
I går, kom vi hit. I går for ca 15 år siden våknet jeg til sol og sommer i et fremmede land på ei øy langt ned mot Afrika kysten, der skal jeg og mine seks barn bo i ett år.
Etter vi stod opp denne morgenen, måtte vi finne en butikk og få kjøpt noe mat. Heldigvis hadde vi noen kontanter. (minibankkortet mitt var jo ødelagt) Vi fant et supermercado i nærheten av hotellet. Hele butikken var fylt med spanske varer og alle varene hadde spanske navn, logisk det, vi var jo i Spania. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle kjøpe. Vi fant noe som ligner på rundstykker, senere skulle det vise seg at dette var pan , noe vi spiste nesten hver dag mens vi bodde på Cran Canaria.
Vi kjøpte noe som lignet på pålegg og melk. Heldigvis hadde de bananer og de ser nesten likedan ut som hjemme så for å være sikker på at vi fikk noe vi likte kjøpte vi det også. Vi gikk tilbake til hotellet og spiste frokosten vår der. Hotellet vi bodde på hadde ikke frokost inkludert i prisen så det var billigere for meg å kjøpe maten på butikken Minste jenta ammet jeg så hun var heldig som fikk mat hun var kjent med.
Vi hadde fått hotellrom i Porto Rico. Den Norske skolen som barna skulle gå på var i Arguineguin som ligger 6 km unna. Jeg tenkte at på skolen kunne de kanskje hjelpe oss med å få ut penger fra kontoen min. Hvis jeg satt over til deres konto kunne de ta ut kontanter til meg. Det var en bra løsning kjente jeg . Jeg håpet det ville løse seg, , men først måtte jeg og alle barna finne en buss til Arguineguin .
Vi gikk ned til sentrum i Port Rico og vi fant en buss. Det var flere som glodde etter oss der jeg kom med den store barneflokken alene. De tenkte vel at far til alle barna var på arbeidet.
Ja, for hvor var far? Det var aldri meningen at jeg skulle føde syv barn til sammen og ikke hadde jeg tenkt jeg skulle bli alenemor heller. Jeg ønsket meg aldri noen barn. Da jeg var barn syntes jeg det hørtes skummelt ut å føde og en kunne faktisk dø av det. Dessuten var barn bråkete.
Jeg giftet meg tidlig, alt for tidlig vil vel mange si bare 18 år gammel. Barn skulle jeg ikke ha, men til slutt ga jeg etter for presset og ble gravid . Vårt første barn døde etter at jeg forulykket i en trafikkulykke. Han, det lille barnet døde bare to dager gammel. Da skjønte jeg at barn det vil jeg ha og jeg skal ta imot dem som kommer. Så kom det to flotte jenter tett etter hverandre: Og like etter forsvant far, med en ny dame.
Etter noen år alene fant jeg det jeg trodde var min livs kjærlighet og jeg var så forelsket og kunne vel nesten ha dødd for han . Men han var mer glad i alkoholen enn meg , så etter å ha fått tre barn i gave med han måtte jeg bryte ut av forholdet . Selv om jeg var fremdelses var veldig glad i han .
Ville så gjerne at noen skulle være glad i meg så da det dukket opp en tredje mann attenkte jeg endelig nå har jeg nå har jeg funnet kjærligheten. Jeg ble tidlig gravid, men siden jeg var sliten av både det ene og andre gikk forholdet i stå og far forsvant da jeg var fire månder gravid.
Så derfor satt jeg på bussen inn til Arguineguin med mine seks vakre barn, på vei til skolen for å få hjelp til å få ut penger og finne en plass å bo. Jeg har ikke kjøpt retur billett til Norge. Vi skal jo være her i solen. Jeg vil ikke hjem.
Vi finner den Norske skolen i Arguineguin, også her kikker de rart på meg . Ei mor med seks unger uten far. Mannen inne på skolens kontor ser undrende ut når han får høre om at jeg har ødelagt bankkortet mitt og ikke kan få ut penger. Han blir enda mer opprørt når jeg forteller at vi heller ikke ordnet en leilighet vi kan bo i det året vi skal være her. Da jeg fikk svar på søknaden om skoleplass , lå det et brev om kontakter som drev med utleie av leiligheter men jeg orket ikke ordne det på forhånd. Jeg bare tenkte at det ordner seg når vi kommer nedover.
Mannen på skolens kontor kan ikke hjelpe, men anbefaler at jeg tar kontakt med Sjømannskirka som ligger ca 1-2 kilometer i fra skolen..
Mannen på skolen kontor viser oss veien ned til stranden og vi rusler ned dit.
Inspirator Helena 