Jeg har reist fra Trondheim en til øy ved Afrika kysten . Her skal mine barn og jeg bo i ett år.
Det er vidunderlig å komme ned til stranden. Det er fantastisk å kjenne solen som varmer en sliten kropp. Godt å gå barbeint i sanden, se ut mot havet og se horisonten . Det er fantastisk vakkert her .
De menneskene som er her nede på stranden, kommer fra alle nasjoner. Jeg hører de snakker forskjellige språk. Jeg klyper meg litt armen for å være sikker på at det virkelig er meg som har kommet hit. Jeg har mange ganger sagt til de eldste barna at en dag skal vi dra til Syden og nå har vi gjort det . Det er bare det at vi skal ikke være her på ferie , men vi skal bo her. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal få i penger uten bankkort, også må vi finne en plass å bo.
Men akkurat nå skal vi bare nyte livet på stranden. Bade og sole oss, spise litt og bare være . Trenger det nå kjenner jeg og jeg vet at det ordner seg med penger etterhvert. Kjenner jeg trenger å slappe av og senere i dag skal vi inn til Sjømannskirka . Jeg er sikker på at de hjelper oss der.
Før vi reiste var den en hektisk periode, så det er ikke rart jeg var sliten . Først ett samlivsbrudd, så vissheten om at nå skulle jeg bli seksbarns mor og være alene med barna. Eldstemann ble konfirmeret denne våren . jeg hadde sydd bunad, ordnet til konfirmasjonen , pakke ned alle tingene i huset mitt, leid det ut, samtidlig var jeg gravid og skulle føde like etter konfirmasjonsdagen.
Alt dette var bare utenpå, inni meg var alt bare kaos. Jeg gikk rundt med fem unger og var gravid uten mann. Følte meg som ei dame som bare sprang etter menn og laget barn. Jeg tror jeg skjemtes meg ihjel , men sa det ikke til noen, holdt bare masken . det eneste jeg ønsket meg var en mann som var glad i meg . En prins som skulle redde meg ut av alt dette. Den prinsen så ikke ut til å komme. Det skjønte jeg, da var redningen å komme seg bort, se livet mitt fra utsiden, gjøre noe helt nytt. Få overskudd og komme til hektene slik at jeg kunne fortsette å være en god mor og finne ut hva jeg skulle leve av.
Jeg måtte organiser hvordan jeg skulle få til å reise: Måtte få pass til ungene, få fedrene til å være enige om at vi kunne dra. Jeg måtte lure den ene med at vi bare skulle på ferie for å få pass . Det var kjempe stygt gjort men jeg måtte bort for å holde hodet over vann. Dessuten hadde de lite kontakt med far på den tiden.
Jeg som skulle være fotograf og gjøre det jeg likte aller best , ta bilder og tjene penger på det. Jeg fikk det ikke til å måtte bare etter to år innse at jeg måtte gjør andre ting så jeg la ned . Jeg gikk rett og slett konkurs. Heldigvis hadde jeg aldri tatt opp lån så gjelden var veldig liten.
Men nå satt jeg her på standen , på en solseng , barna mine lekte i sanden og jeg nøt livet..
Inspirator Helena 