Jeg tok med alle de 6 barna mine og reiste til Gran Canaria for å være der i ett år. Vi ble i ett og et halvt.  En pause fra livet her hjemme.

 

Jeg visste at det ville ordne seg med en leilighet og nå hadde vi funnet en å leie. Nå skulle vi bruke resten av dagen til å slappe av kose oss i solen.

Jeg måtte skaffe penger til depositumet som var tre ganger husleine. Det hadde jeg ikke tenk på i det hele tatt da jeg planla reisen til hit. Hvor dum går det egentlig an å være. Jeg hadde penger på min konto, men jeg kunne ikke ta ut så mange penger her uten bankkort. Men det måtte jo ordne seg på ett vis .

Dagen etter var det skolestart . Jeg hadde tre stykker som skulle gå på Den norske skolen. En i første klasse , ei i åttende og ei i tiende klasse.

En av grunnene til at vi havnet på Cran Canaria var at ungene fikk skoleplass nettopp her. Siden dette var  en skole for mennesker med diverse sykdommer måtte jeg fremskaffe legeattester før vi dro . Selv er jeg nakkeslengskadd etter en trafikkulykke . Har hatt vondt i hodet mer eller mindre etter ulykken hver dag . En av døtrene hadde atopiskbarne eksem , en annen var litt allergisk , så vi fikk legeerklæringer , jeg søkte og en dag i april fikk vi  positivt svar,  og vi var i gang med planleggingen. Aller helst hadde jeg villet dratt til Australia for der snakker de engelsk, så da kunne jeg lære meg det. Jeg søkte flere skoler rundt om i verden men det var i Arguineguin ungene kom inn , derfor dro vi hit. Var vel ikke så god i geografi på skolen , for da jeg sa at jeg kunne ta tog og båt ned til øya kunne venninne min fortelle at Cran Canaria lå uttenfor Afrikakysten . Så dit var det nok best å ta fly. Jeg som var livredd for å fly ,men jeg hadde bestemt meg så  fly måtte jeg få til. Bort skulle jeg fra livet her hjemme skulle jeg.

Så her var jeg. I Porto Rico bodde vi på et skittent hotellrom som var under oppussning. Om bare noen dager skulle vi få leiligheten Los Caideros og vi gledet oss til det. Men i dag var  det skolestart.

Det var en liten gutt som gledet seg veldig,  tenk å begynne i første klasse på en skole langt fra Norge. Gutten i familien var skrevet inn på nærskolen vår i Trondheim . Han var med på førskoleuke og vi avtalte med skolen at vi skulle skrive brev til kalssen mens vi var borte.

De store barna var vel mer skeptiske ny skole og nye venner. Jeg var jo spent også på hvordan det ville gå med alle barna her i et fremmede land.  De tre minste og jeg skulle bare være hjemme og nyte livet og jeg skulle hvile og  finne tilbake til kreftene som engang hadde vært der.

Vi tok bussen inn til skolen. Siden skoen er norsk var det jo bare norske mennesker der. Skole lå i utkanten av Arguineguin. Rundt den store uteplassen som lå i midten lå det små hus der det var klasserom . Øvertst ved plassen var det en scene , det var der rektor ønsket oss velkommen til et nytt skoleår. Vi var spente alle sammen. Jeg kjente ingen fra før, men fikk øye på to damer jeg traff på flyet nedover. Jeg og de yngste barna ventet på skolens området til det yngste skolebarnet var ferdig på skolen. Etterpå  gikk jeg med  med de fire yngste barna ned til stranden og ba de to eldste komme etter.

Like ved stranden var det en telefonkiosk som jeg benyttet meg av for å ringe banken i Norge. Jeg måtte jo få ført over penger til depositum . Men det var slettes ikke så enkel . Summen jeg ville overføre var for stor og nettbank hadde jeg ikke på den tiden. Så hva skulle jeg gjøre da? Jo,  jeg måtte spørre min far og det grudde jeg meg veldig til. Viste at han kom til å bli sint for at jeg ikke hadde ordnet dette på forhånd.  Var vel alt for sliten til å tenke på det.  Ville egentlig ikke spørre om hjelp, men det måtte jeg . Jeg kunne ikke fortsette å bo på hotell .i  banken sa de at jeg måtte møte personlig for å få bankkort,  det kunne jeg ikke .. Hvordan i all verden skulle jeg løse dette ??

Alt løser seg . Etter å ha brukt mye krefter på å grue meg fikk jeg endelig spurt min far og det ordnet seg. Han skulle sette penger over til sjømannskirka (Jeg måtte selvfølgelig spørre dem i kirka om det var i orden først) så kunne jeg ta dem ut og få betalt kontant til utleierdamen. Endelig etter mye bekymringer var iallfall ett problem løst. Men jeg måtte finne en løsning for bankkortet. Kunne ikke fortsette å bruke sjømannskirka for uttak av penger.

Vi koser oss på stranden til solen går ned da rusler vi hjem til hotellrommet i Poro Rico. Rett over helgen skal vi flytte inn i leiligheten som vi har leid i Los Caideros.