Jeg hadde reist fra Norge til Gran Canaria med mine seks barn. Vi skulle bli der i et år . Vi ble i et og et halvt.

Endelig har jeg funnet en svømmeklubb til min eldste datter. Vi skal til Maspalomas etter skoletid i dag å hilse på den nye klubben. Maspalomas er 12 kilometer fra Arguinguin. Det tar 15 min med bil, men vi må ta bussen så det tar sirka en halv time. Jeg har funnet ut hvilken buss vi må ta. Jeg er spent på hvordan det blir for eldste jenta og begynne å trene med bare spanjoler. Det er bare en av jentene i svømmeklubben som kan snakke litt engelsk.

Rett etter skoletid finner vi bussen  til Maspalomas. Vi skal gå av på bussstoppet San Fernado som er en bydel i Maspalomas. Jeg har ikke råd til å leie bil mens vi er her så eldstejenta må ta bussen til trening,  hvis hun finner ut at hun vil trene i svømmeklubben her. Rådgiveren på den norske skolen, som snakker spansk, har allerede snakket med treneren i svømmeklubben så han vet at min eldste datter kommer.

Vi går av bussen i Maspalomas og følger instruksene vi har fått for å finne klubben. Det er enkelt å finne frem. Vi går inn og kommer selvfølgelig ikke til en svømmehall . Her er det bare garderobene som er innendørs. Hele svømmeanlegget er utendørs. Det er to svømmebasseng. Treneren kommer å hilser på oss. Han kan ikke et ord engelsk så han bruker jenta som kan litt som tolk. jeg synes min eldste datter er tøff som tør  å gjøre dette. Hun blir med jenta og trener og svømmeterningen kan begynne

Like ved basseng kanten er det en kafe eller bar. Her serveres kaffe, kake, vin, øl og brennevin. Her kan man ta seg et glass øl når man er på trening med ungene sine. Og blir det for kjedelig å se på at barna trener er det også en tv på kafen . Vi setter oss ved et av de ledige bordene på kafeen. Tv står på og vi får se en ekstra nyhetssending, kusinen min sier det er noen fly som krasjer inn i to tårn. Vi vet ikke helt hva som skjer. Bare minutter etter dette får hun et anrop på mobiltelefonen . Det er fra en venn i Norge som kan opplyse om at det er to fly som har krasjet inn i World Trade Center. Vi ser det på TVene, men skjønner ikke hva de sier og skjønner vel ikke helt omfanget av det som skjer heller. Jeg forstår at det er mange mennesker som dør, både av de som sitter i flyene og de som er på bakken. Kusinene min som skal fly til Norge dagen etter blir lik blek og gruer seg veldig til flyturen. Jeg tenker på alle de som mister en av sine kjære i en forferdelig tragedie.

Jeg tenker tilbake på min egen tragedie som skjedde da jeg bare var 22 år gammel.  Jeg føler med disse menneskene som mister sine kjære. Min tragedie var at jeg krasjet bilen jeg kjørte inn i et tre. Jeg var gravid i 8 mnd. Jeg gledet og gruet meg til barnet skulle komme. To dager etter trafikkulykken, ble jeg satt på en , en “non-stresstest” for å se hvordan barnet reagerte når jeg fikk rier. Riene ble satt igang og da da riene kom løsnet morkaken og jeg fikk store blødninger. I all hast ble jeg sendt til operasjonstuen. Livet mitt og babyens liv var i fare. En liten gutt ble forløst ved keisersnitt. Han var 49 cm og 2750 gram men veldig syk . Han hadde de to dagene etter ulykken fått for lite surstoff og næring. Morkaken var kanskje allerede begynt å løsne etter krasjen inntraff . Det får jeg aldri vite . Dagen etter operasjonen ble jeg trillet i rullestol opp til kuvøseavdelingen, da hadde de allerede hatt barnedåp. Vi kalte gutten Petter. På kuvøseavdelingen fikk jeg se barnet mitt for første gang. Han lå i kuvøse og og hadde mye ledninger på seg som overvåket hjerterytme og mye annet som jeg slettes ikke husker hva var. Så vakker en liten gutt. Jeg så meg rundt og så at de andre barna var mye mindre enn gutten min. Sykepleierne sa at jeg bare måtte ta hendene mine inn i kuvøsen og holde på gutten min. Bare noen få minutter etter at jeg hadde stukket hendene mine inn i kuvøsen, går alarmen. Gutten har sluttet å puste. Barnets far og jeg måtte gå ut mens alle på avdelingen prøvde å redde barnet mitt . Han holdt på å dø. Mannen min sa til meg mens vi satt ute på gangen og ventet, at hvis du ikke hadde stukket hendene dine inn i kuvøsen og tatt på gutten, så ville ikke alarmen ha gått. Etter  ti urolige  minutter kommer sykepleieren og sa at vi kunne komme inn igjen. Denne gangen turde jeg ikke ta på han. Den ene sykepleieren trøste meg med at de gjør så godt de kan. Jeg sa at så lenge de gjør så godt dere kan så er jeg fornøyd. Da jeg ble trillet tilbake til fødeavdelingen ba jeg til Gud om at jeg måtte få gutten min frisk hjem. To dager etter kommer barnelegen  ned på fødeavdelingen og gir meg det triste budskapet av nå er  Petter død Den lille kroppen tålte ikke påkjenningen. Og mammahjerte mitt blødde. Det gjorde så utrolig vondt i hjerte mitt. Heldigvis har jeg fått seks barn etter dette. Men det er alltid en som mangler.

Så jeg tenker på alle dem som mister sine kjære 11 september i verdens tørste terror katastrofe. Sin mor, sin far, sin bror, sin søster, sitt barn. Så ufattelig vondt. Også utrolig mange mennesker som dør på en gang. Er det mulig.

Og her sitter jeg på svømmetrening på Gran Canaria, og venter på at datteren min er ferdig med treningen. Hun er fremdels lykkelig uviten om det som har skjedd i USA. Hun er bare glad hun endelig vi fant en svømmeklubb. Jeg tror ikke kusinen min og jeg skjønner hvor omfattende katastrofen er. Kusinene min som fra før av er redd for å fly, gruer seg enda  mer til å fly hjem. Jeg trøster med at når hun reiser hjem dagen etter er det iallfall bedre sikkerhet på flyplassen, enn på lenge.

Treningen er ferdig. Eldstedatteren min er kjempefornøyd, hun vil selvfølgelig drar til Mapalomas for å trene senere også. Vi  finner bussen hjem . På hjemturen snakker vi litt om hva som har skjedd i USA. Heldigvis har vi ikke norske kanaler på radio eller tv så vi slipper å se mer om hva som har har hendt den her kvelden.

Det er 16 år siden jeg reiste med mine seks barn alene til Cran Canaria . Vi skulle bli der i et år . Vi ble i et og ett halvt år.

Dagene går . Vi har vært her i snart en måned. Jeg har enda ikke funnet en svømmeklubb til eldste datteren min, men har fått rådgiveren på skolen til å undersøke . Jeg må finne en svømmeklubb til henne. Det er jo det hun liker å drive med og jeg har lovet henne at hun skal få fortsette med svømmetreningen, selv om vi bor i Syden.

I dag har vi vært å besøkt min bror. Han  er på besøk og bor på hotell inne i Arguinguin . Han skal være her en uke . Det er utrolig trivelig med besøk . Kusinen min hun skal reise hjem . Vi var innom Porto Rico i går.  Vi fikk kjøpt flybillett til henne. Tror hun gleder seg til å dra hjem også . Jeg både gleder og gruer meg . Jeg synes på en måte at der godt at hun er her, men samtidlig blir det godt å være her alene barna også.

Akkurat nå er det natten . Alle i huset sover untatt meg . Til og med minstejenta sover. Jeg ligger å tenker. Hva har jeg egentlig funnet på? Reist hit ned ? Skal bo her helt alene med alle  barna ? Er det ikke fornuftig at kusinen min bare kan være her? Er det så vanskelig da? Det er da fint med en voksen til. Men huset vårt her er jo så lite og jeg er utmattet . Akurat som jeg har møtt veggen. Er veldig sliten og vil sove. Noe som jeg ikke får til, her jeg ligger i sengen med tre minste barna. Hva er det jeg egentlig vil? Bli reddet av noen eller noe? Hva vil jeg egentlig med livet mitt? og klarer jeg å bo her alene? Er ikke helt alene her da . Mange nordmenn her. Har blitt kjent med noen folk fra Norge. Kjenner jeg godt etter så verker kroppen min også.Er det kroppen eller tankene mine som gjør at jeg ikke får sove, eller begge deler. Kroppen verker overalt,  selv om det er skaden i nakken som jeg strever mest med. Nakkesleng kaller noen det. Der om strides de lærde. Om nakkesleng altså.  Noen mener at det er bare å bruke nakken så blir du bra, andre mener du skal holde den i ro. Jeg bruker den, men bruker jeg nakken for mye , eller bråe bevegelser så blir jeg kvalm og tilsutt spyr jeg. Har vært hos kiropraktorer og fysioterapeuter, men det blir ikke så veldig mye bedre. Jeg har trent en del også. Svømt, syklet og jogget. Vet ikke helt hva det er med kroppen min jeg. Kroppen er mye bedre om sommeren enn om vinteren . Så sommer er bra for meg. Og her i syden er det varmt og godt. I sengen, her jeg ligger,  har jeg bare et laken som teppe. I syden trenger vi ikke mer. Men nå vil jeg sove . Det er snart dag og jeg må sove skal jeg orke dagen i morgen. Jeg vil men får det ikke til . Når jeg endelig har klart å sovne, våkner minste jenta og vil ha pupp. Etterpå, når hun er fornøyd,  sovner vi begge to.

I morgen skal kusinen min, den eldste datteren min og jeg til Maspalomas og finne svømmeklubben,  som rådgiveren på skolen anbefalte.

Det er 16 år siden jeg reiste med mine seks barn alene til Cran Canaria . Vi skulle bli der i et år . Vi ble i et og ett halvt.

Den ene broren min er kommet fra Norge på besøk til oss. Han bor på hotell Sun Wing. Hotellet ligger 2 kilometer fra der vi bor. Etter skoletid i dag skal de minste barna og jeg besøke min bror og guttene på hotellet. Jeg som aldri har vært på sydentur å bodd på hotell, gleder meg til å se hvordan turistene bor. Min bror har fortalt at der er flere svømmebasseng på hotell så vi skal bade. Jeg undrer meg på om det er tillat  å ha besøk på hotellet eller om vi blir kastet ut. Håper at det går greit.

Hotellet Sun Wing ligger ved sjømannskirka. Vi var innom dette hotellet når vi kom til øya. Men det var fullt den kvelden så vi måtte lete videre. Nå skal vi helt inn og se hvordan hotellet ser ut fra innsiden. Min bror og guttene møter oss i nærheten av resepsjonen. Så går vi opp til rommet deres . Et stort rom med balkong og havutsikt. God plass for tre stykker.

Min bror som har kommet hit er den nest yngste broren min. Jeg er oppvokst med fire brødre, mor og far. Jeg er yngst og helt sikkert mest bortskjemt. Når jeg ble voksen ertet jeg mine brødrene  med at foreldrene mine måtte prøve litt før dem endelig fikk til et skikkelig barn, ei jente,  som er meg. Barndommen var ikke alltid like lett med en streng far og ei litt nervøs mor. Min eldste bror flyttet ut da jeg ble født . Han var bare femten år da han reiste til sjøs og kom hjem innimellom som en snill onkel. De andre brødrene har jeg delt barndommen med. Og som i de fleste familier har vi ulik oppfatning av hvordan bardommen var. Jeg var ei lita redd jente som tøffet meg mye.

Når vi ble voksne har jeg hatt mest kontakt med broren min som er på besøk nå . Da jeg fikk de to eldste barna var han ofte barnevakt. Han hadde ingen barn selv på den tiden så han stilte opp . tok med seg jentene på kafe sammen med kompisene sine. Var med oss i svømmehallen når jeg trengte det . Så fikk han barn selv. Da han ble skilt stilte han igjen opp for de små barna. En skikkelig leke onkel. Er veldig glad jeg hadde han.

Og nå er han her sammen med oss i syden. Vi sitter ved bassengkanten . Minstejenta sover på en av solsengene. De tre andre leker i bassenget med sine fettere. Alle de fem barna er glad i å svømme. De hopper og stuper og lager masse leven på hotellet. Vi er der  til det mørkner, da er barna så utslitt at det er på tide å gå hjem.

Heldige oss som har fått besøk av bror og onkel . Kjenner jeg blir varm i hjertet. Godt med besøk fra hjemlandet.

Vi har faktisk flere besøk. Min kusinen som skulle bo sammen med oss dette året er hjemme hos oss. Hun har bestemt seg for å reise hjem. I morgen skal vi hente flybiletter til henne.

Jeg hadde reist fra Norge alene med mine seks barn til Cran Canaria for å bli der ett år . Vi ble i ett og et halvt.

Dagene påCran Canaria går til hverdagslige sysler. De tre eldste barna er på skolen og jeg er hjemme med de minste . Svagerskapspermisjon kan man vel kalle det.  Vi er som regel på stranden hver dag. Før vi reiste tok jeg kontakt med Adresseavisen for jeg ville skrive reisebrev hjem til Norge. Jeg ville skrive om hvordan det var for en familie utenom det vanlige og bo i et fremmed land. Adresseavisen sendte en jornalist hjem til oss og det kom en artikkel om oss i Adresseavisen , noe reisebrev ble det aldri. Kanskje like greitt det. Jeg hadde nok og henge fingrene i. og ikke hadde jeg så lyst til å fotografer heller. Kanskje jeg trengte tiden til å hvile. Samtidlig hadde bare vært litt greit å tjent noen penger på reisebrev.

En dag får vi vite at det er noen som har vært å spurt om oss på skolen. Ettrhvert dukker vedkommende opp hjemme hos oss. Det er onkelen til barna som har tatt med sine to barn og kommet ned hit. Bare for å besøke oss og de skal heldigvis bo på hotell. Men så korslig. De skal være her nede en uke. Ungene synes det er stas å få besøk av onkelen og fetterene sine. Sikkelig overraskelse for oss alle. Trivelig å se kjente ansikter.

Samtidlig som de kommer har jeg måtte si til kusinen min at hun må finne et sted hun kan bo . Jeg kan ikke fortsette å bo sammen med henne . Jeg er litt gal av meg selv og trenger virkelig å få være helt alene innimellom . Helt alene er jeg jo aldri . Jeg har disse barna , men jeg trenger kveldene alene. Jeg trenger tid for meg selv. Tid til å tenke , skrive og bare være.

Jeg sier ikke at hun må dra hjem, men at det er kanskje lurt at hun finner  en leilighet eller noe. Hun gjør jo som hun vil. Hun får bli her, men ikke i min leilighet. Sikkert veldig rart for alle andre, men det å være for seg selv for å finne meg selv er viktigere for meg nå enn noen gang før. Kusinen min blir lei seg . Jeg også . Vil jo være snill, men jeg må bare være alene.

Så vi begynner å lete etter leilighet til henne. men det viser seg at det er dyrt å leie leiligheter. Jeg har vært utrolig heldig som fikk leilighten jeg har til en fin pris. Det er ikke den fineste leligheten men vi begynner å få det fint. Og vi har en stor patio som vi bruker mestparten av tiden. Vi spiser ute, leker ute , sover middag ute, vasker klær ute .Jeg synes vi har det kjempefint. Jeg synes jeg er kjempeheldig.

I ettermidag når barna er ferdig på skolenskal vi å baesøke onkelen som bor på hotell. Jeg har aldrivært på hotelliSyden gør,så det blir spennende. Vi gleder oss

Dette stod om oss i Adresseavisen før vi reiste

Jeg hadde reist alene med mine seks barn til Syden . Vi skulle bli der et år . Vi ble  i ett og et halvt.

Ny dag og nye muligheter . Vi har bodd i Arguneguin i  snart to uker. Vi begynner å bli vant  til det varme været. Hver dag når jeg er med gutten på skolen treffer jeg andre nordmenn. Har blitt på hils med noen av dem. I kveld skal jeg på foreldremøte til eldstejenta.  For å bli bedre kjent med skolen har jeg tenkt å melde meg som foreldrekontakt. Det er en fin måte å komme på innsiden av skolen.  Det må jeg få til.

Nå er vi to, kusinen min og jeg. Vi går med gutten til skolen hver dag.  Ettrhvert så kanskje de to eldste barna kan ta han med, men forløpig følger jeg han selv. Etterpå når han er vel plassert på skolen, skal kusinen, de andre barna og jeg  på stranden.

Mens vi går til skolen tenker jeg på livet i Norge . Husker at jeg like før jeg reiste var så sliten at jeg nesten ikke orket å hente barna mine i barnehagen. Jeg husker jeg spurte om hun eldsteom hun ville hente dem for meg, men hun orket ikke. Istendenfor å bli sint hentet jeg dem selv, og syntes litt synd på meg selv . Det var jeg selv som ville ha barn så da måtte jeg ta ansvaret selv også.  Men hun ville passe minstemann mens jeg hente de andre tre. Så selv hvor sliten jeg var måtte jeg gå ned bakken og hente barna . Jeg husker beina mine var tunge som bly, da jeg gikk ned bakken. Så opp bakken  igjen og da med tre barn. Vi bor på toppen av en lang , bratt bakke.  Penger til buss var det ikke alltid vi hadde råe til og desuten er jeg av dem som er av den mening at jeg kan da gå den kilomentern det er å gå til barnehagen . Så jeg gikk. Men herregud så sliten jeg var . Trodde aldri jeg skulle komme meg hjem . Men hjem kom jeg, den dagen og alle de andre dagene . Men nå var jeg her i Syden land. Der solen alltid skinner. Og her gikk vi på vei til skolen i brennheita. Jeg har hørt at det til “vinteren” blir litt kaldere.

En dag i forrige uken  traff jeg ei damen som bor her på øya . Hun var fra Canada og hadde flyttet hit med familien sin. Hun hadde allerde bodd her et år. Vi ble stående å prate. Prate og prate fru blom . Jeg er drittdårlig i engelsk så det var nok hun som pratet og jeg svarte så godt jeg kunne. Hun lurte på om jeg hadde med nok klær til babyen min . Nok klær? tenkte jeg, er jeg ikke i Syden da , blir da ikke kaldt her? Hun tuller. Men neida hun kunne fortelle at når vinteren kom og det ble kaldere så trengte vi mer klær. Vi kom i førti varmegrader,  men når vinteren kommer vil det bli rundt femten grader om natten. Hun hadde ei jente som var ett år og hun hadde masse klær etter henne så jeg kunne få arve klærne hvis jeg ville. Dette hadde jeg slett ikke tenkt på . Syden for meg var varme hele året, men slik er det ikke når man bor her. Noen dager etter at jeg hadde snakket med henne kom hun med en stor svart sekk med klær som babyen min kunne vokse i . Heldige meg.

Gutten er levert på skolen og stranden kaller. Vi finner vår faste plass. Når gutten skal hentes er det kusinen min som passer de små . Jeg kan gå helt alene fra stranden til skolen. Ikke værst altså.

Om kvelden er det foreldremøte . Kusinen min skal være hjemme og passe barna. Herlig. Nok en gang kan jeg gå alene til skolen . Barna er lagt i sengen for å sove  før jeg går.

I klassen til eldstemann som  går i tiende er det nitten elver . Fint antall i en klasse synes jeg. Siden skolen er privat så er det skolepenger . To tusen i måneden per unge. Men det skal gå fint , det må jeg klare.Det er få foreldre fra Trøndelag. Jeg melder meg som klassekontakt og blir”valgt” inn  Er ikke noe valg , du bare melder deg og den som melder seg får bli . Akkurat som hjemme på skolene der. Jeg synes det er inerisant. og en får ta del i skolehverdagen på en annen måte. Jeg synes det er deilig å være på foreldremøte. En stund for meg selv med bare voksne mennesker. Rett og slett deilig . Jeg spør forsamlingen om det fins en svømmeklubb i nærheten. Noen av foreldrene har vært her flere år. Men det er det ingen som vet noe  om. Men læreren,  som kommer fra trøndelag skal sjekke om de andre ansatte på skolen vet om klubb.

Foredremøtet er over og jeg tusler hjem . Gleder meg til fortsettelsen her på denne øya. Alle er så positive. Alle sier noe pent til meg. Alle synes jeg er tøff . Også jeg da. Som bare en en sliten mor fra trøndelag som har reist hit for å få litt orden på livet mitt, så livet skal bli bedre i fortsettelsen.

På skolen

Jeg hadde reist fra Norge til Cran Canaria alene med mine seks barn. Vi skulle bli der i et år . Vi ble i ett og et halvt.

Nå er vi blitt åtte personer som skal bo i et lite hus i Syden. Det er fint med litt ekstra hjelp med barna. Kusinen min har kommet. Det er  meningen er at hun skal bo sammen med oss, det året vi skal være her. I kveld skal kusinen min og jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før . Vi skal gå inn til Arguineguin når barna har lagt seg, altså når det er mørkt ute, De to eldste har sagt de kan passe på de minste.

Før jeg reist måtte jeg spørre alle de som er bereist om hvordan det var om kveldene i Syden. Når blir det mørkt og hvor mørkt blir det om sommeren. Broren min fortalte at det ble fort mørkt ved åtte tiden om kvelden.  Jeg har bare reist land og strand i Norge. Jeg og barna har dratt på ferie enten for å besøke slekt og venner ellers så har vi bare vært hjemme og tatt små turer ut fra Trondheim , byen vi bor i. Jeg har ikke hatt anledning til å dra på Sydenturer med barna , men de fleste av klassevennen til de to eldste barna har vært i syden opp til flere ganger. Jeg har aldri hørt at mine barn har klaget på feriene sine . Men de har da vært heldige for ofte har de fått bli med noen venner på hytta eller lignende. Jeg har sagt at det er mange barn i vår by som ikke har vært på Fosen eller vært på Munkholmen. Det har vi. Men en dag skal vi dra til Syden og der er vi nå.

Når de små ungene har lagt seg går kusinen min og jeg inn til sentrum.  Vi skal finne den Norske Klubben.  Kusinen min spiller kortspillet brigde og hun vet at det fins kortspillere  i den Norske klubben. Kusinen min vil gjerne spille kort så det hadde vært fint å finne noen som hun kan spille med . Jeg liker ikke spille kort . Jeg synes det er gørr kjedelig. Kanskje det er for at når jeg var liten og spilte kort med brødrene min(jeg har 4 stykker) så tapte jeg alltid.

Det er ca 2 km fra der vi bor til sentrum . Det er varmt og solen er på vei til å gå ned i havets horisont. Vi har sommekjoler på der vi tursler inn til sentrum .  Når vi kommer ned til sentrum er det blitt  mørkt, men det er mange butikker som er åpne enda. . Vi vet at den Norske klubben ligger nede ved sjøen , ved markedsplassen.  Jeg føler meg som en fremmed fugel her jeg går. Det er mye rare lukter, fremmede lyder  og spanjolene ser skumle ut . Alle er svarte og enda svartere er de når det er mørkt

Arguneguin er en liten fiskelandsby på sørkysten av Gran Canaria. Lokalbefolkningen her lever side om side med turistene som kommer hit . Det skal vise seg at det er flest nordmenn her om vinteren, sammen med  andre skandinavier , tyskere og engelskmenn. Siden vi bare er  i slutten av august er det ikke så mange turister her enda så kusinen min og jeg føler oss litt alene i et fremmed land der vi vandre rundt for å finne den Norske klubben.

Vi finner gaten hvor  klubben skal ligge i og  i samme gate er det sannelig en norsk butikk også med bare norske varer.Vi går inn i butikken . Jeg ser meg forundret omkring.  Tenkt det da . Her i Arguneguin en butikk med norske varer og norske aviser. Prisene på matvarene er nok høyere enn i Norge.  Så jeg må tror  lære meg den spanske maten . Det blir billigere. Vi finner den Norske klubben , men ingen av oss tør og gå inn. Jaja, nå vet vi hvor den er. Så nå kan kusinen min drar dit selv i morgen kveld hvis hun har lyst . Jeg skal på foredremøte på skolen til eldste mann. Det blir spennende. Da treffer jeg helt sikkert noen nye mennesker.

På vei til sentrum

Jeg hadde reist fra Norge til Cran Canaria alene med mine seks barn. Vi skulle bli der i et år . Vi ble i ett og et halvt.

Som alltid våkner vi tidlig. Vi begynner å innordne oss det nye livet. Det å bo i Syden er veldig godt for en sliten mor og sikkert godt for ungene også. Ingen av ungene hadde noe valg, da jeg bestemte meg for å dra. Alle måtte bli med . Også de største barna som er 13 og 14 år gamle. Tretteåringen var helt sikker på at hun kom til å bli venneløs og ville ikke bli med. Men hun ville ikke bli alene hjemme.  jenta på fjorten  ville bli med hvis jeg fant en svømmeklubb. Hun var en ivrig svømmer og det betydde svært mye for henne å få fortsette med svømmetreningen. Jeg sa at det fins sikkert både svømmeklubber og fortballlag i Arguneguin så det skal vi nok ordne.Så uten store protester ble de med alle sammen. Jeg hadde tross alt lovet dem en sydentur i mange år. Endelig skulle de få

Denne dagen har vi vært inne iArguineguin og sett oss omkring . Vi har funnet en billig daglivarebutikk. Og der  fant  vinoe å spise. Alle varene er spanske så det er ikke like enkelt å finne ut hva alt er . Betjeningen i butikken er dårlig i engelsk så det er ikke bare å spørre heller.   Noen norske varer hadde de også men de var kjempedyre så vi må nok finne ut hva de spanske varene inneholder. I en annen butikk som selger kjøkkenutstyr kjøpte vi noe av det vi manglet i kjøkkenskapene. Nå har vi iallfallen tallerken til hver av os

I dag kommer kusinen min fra Norge, hun har sagt at hun skal bo sammen med oss dette året . Siden vi enda ikke har fått bankkort er det bra hun kommer så vi kan låne noen penger av henne så slipper jeg å gå til sjømannskirken igjen. Dem tror sikkert jeg er småsprø som bor her uten penger. Men det har da gått bra til nå . Jeg har sendt adressen til venninnen min i Norge som skal ettersende post og bankkort . Det kommer vel snart. Jeg har leid ut huset i Norge, så vi tjener litt penger på utleie. Det er fire studenter som skal bo der. Fikk i all hast ryddet bort personlige eiendeler og vasket før vi drog og satt inn garderobeskap i de rommene som ikke hadde. Nå er det ei venninne som passer huset mens jeg er borte.

Jeg har så vidt snakket med kusinen min. Jeg har ringt henne fra telefonkiosken og forklart henne hvor vi bor.  Hun må ta en taxi fra flyplassen.  Kusinen min er verdens snilleste menneske og jeg er veldig glad i henne. Men jeg  er utslitt så jeg er kanskje ikke så snill lengre . Jeg vil helst bare sove når ungene sover. Jeg vil helst ikke være sosial, selv om jeg er ett sosialt vesen . Jeg blir sur og oppfarende for nesten ingen ting. Om natten våkner jeg av babyen flere ganger. Jeg er ikke allltid like blid, men jeg prøevr så godt jeg kan . Når jeg endelig har sovnet så er det noen andre som våkner . Og på kveldene må jeg være våken til de edste har kommet hjem. Jeg tror egentlig ikke at jeg er et supert menneske å bo sammen med akkurat nå. Jeg tror egentlig at det er best at jeg bor for meg selv sammen med barna . Men kusinen min kommer . Jeg får ta meg sammen.

Ute på ettermiddagen kommer hun. Hun har med en stor koffert med masse klær , mye flere klær enn det jeg har med. Jeg er veldig glad for å se henne.Der er barna også . Og hun har med melkesjokolade oo brunost.  Hun skal bo i stuen. Der står det en sovesofa, der skal hun sove. Vi har jo bare to soverom og ett bitte lite bad. Men det her skal gå fint. Blir korselig det med en annen voksen i huset tenker jeg.

Jeg hadde reist fra Norge til Gran Canaria alene med mine seks barn . Vi skulle være der i et år . Vi ble i ett og et halvt.

Skoledagen er ferdig og vi skal hente gutten som går i første klasse på Den Norske skolen på Cran Canaria. Jeg har tre barn hjemme sammen med meg, det er ikke rom for å ha de i barnehage, så  de må bli for å bringe og  for å hente gutten. Etter endt husarbeid i det lille huset vårt er vi på vandring igjen bort til skolen. Vi ankommer skolen og jeg treffer en dame med et barn som sitter i en barnevogn. Jeg som liker folk,  begynner å prate . Hun som vi snakker med  skal bo her i ett år sammen med sin mann og sine to barn. Det eldte barnet går i klassen til gutten min. Vi prater om løst og fast.  Det viser seg at hun bor i samme boligkompleks som jeg , så vi er naboer. Så korselig. Jeg  gleder meg til å bli bedre kjent med henne.

Jeg som  er glad i folk og liker å treffe nye mennesker har de siste åtte årene gått i skjul. Da jeg var nesten 30 år forelsket jeg meg i en alkoholiker . Kjempepen mann som jeg aldri helt skjønte ville ha stygge meg. Alle mine single venninner hadde på den tiden funnet en mann så jeg var kjempefornøyd med at denne pene mannen ville ha meg. Jeg var på knærene etter han og skjønte ikke at han drakk mer enn de fleste.  Men i ettertid  så skjønte jeg at   jeg hele tiden hadde sett det, men jeg ville ikke se. Jeg ville ikke vite . Han var så pen og jeg hodestups forelsket . Men etter hvert ble livet med en alkoholiker veldig slitsom . Så da jeg var gravid med det femte barnet skjønte jeg at jeg måtte velge en annen livsledsager. På tross at jeg var veldig glad i han , klarte jeg og kaste han ut av huset   i Norge  som jeg heldigvis hadde kjøpt alene. Men ingen i verden måtte får vite hvordan jeg egentlig hadde det: det måtte skules så ingen skulle  se det . Dessuten kunne det jo hende at han ble frisk , slutte å drikke og da var det så dumt at jeg hadde snakket negativt om han.

Så når damen fra nabolaget spurte om jeg var her alene med barna , sa jeg at det var jeg. Alene med alle de barna,spør hun igjen. Ja, det er jeg . Herregud du er tøff .Tøff jeg, nei bare sliten og måtte komme meg litt bort.

Som de fleste som får vite at jeg har seks barn spør ofte om det er med sammen mann og det er det jo ikke så da forteller jeg at jeg har tre forskjellige fedre og at det ikke alltid har vørt så enkelt med disse mennene. Selv vet jeg ikke  helt hvorfor det er blitt slik . Når folk lurer på hva jeg jobber med sier jeg som sant er at jeg jobbet som fotograf men at jeg la ned , men jeg skjemmes litt over at jeg gikk konkurs så det unnlater jeg å fortelle . Tross allt prøvde jeg så godt jeg kunne . Men å jobbe som fotograf når man ikke kan å fotografer , det er vel dumt. Iallfall synte jeg at jeg ikke kunne ta fine bilder og atpå til var samboende med en alkoholiker,  ja da måtte det gå galt.

Guttene kommer løpenede , skoledagen er slutt og vi skal ned til stranden. Vi bor rett bak stranden. Stranden eller hotellet som ligger ved stranden heter Amfi del Mar. Jeg får vite senere at det er den norske entrepenøren Bjørn Lyng som startet dette hotellprosjektet . Den hvite fine sanden på stranden er hentet fra Caribien.

På stranden er det som alltid mange mennesker,  de fleste er spanjoler. Ingen ser ut som jeg trodde da jeg så i feriekatalogen. Der var det  bare vakre mennesker med veldreide kropper . Her er det alle slags mennesker, tynne , korte , tykke , slanke, veldig pene og noen litt mindre pene . En fin bukett. Selv synes jeg at jeg tilhører katigorien for stygge mennesker. Har ikke et positivt bilde av meg selv akkurat. Men slik er det akkurat nå. Ikke rart jeg går omkring her nede alene. Og hva i all verden skal jeg bli når jeg blir stor?  Jeg hadde to måneder igjen av læretiden som frisør når jeg krasjet. I krasjen kløyvde jeg ansiktet , og måtte sy tjueensting på det ene kneet. Også kom smertene i nakke hodet noe som ser ut som aldri vil gi slipp. Jeg måtte slutte som frisør og ble omskolert til fotograf og  jeg startet eget fotostudio men gikk konkurs . Hjelpe meg. Tør ikke tenke på det enda . Først må jeg komme til hektene. Jeg som skal forsørge seks barn alene

Vi koser oss på stranden . De to eldste jentene kommer etter endt skole dag de også. Vi soler og bader oss til jeg må hjem for å legge de minste barna. Jeg gleder meg til barna sovner så jeg kan få litt voksentid .’Som regel legger jeg med samtidlig med de eldste og siden skole er begynt er hele familien i seng ved halv ellve tiden.

I morgen kommer kusinen min og jeg kjenner at jeg gleder meg til det.

Jeg hadde reist med alle de seks barna mine til Cran Canaria for å bli der ett år . Vi ble i ett og ett halvt.

Man trenger ikke vekkeklokke når man har små barn. Jeg har nok vært våken noen ganger i løpet av natten, ikke fordi jeg er engstelig for hvordan året i Syden blir men fordi minstejenta som snart er tre månder vil ha mat. Jeg ammer henne så det er lettvint når hun ligger i min seng , det gjør de to andre minste også og gutten på terassen.

Klokken er bare seks, det er varmt ute. Vi har sovet vår første natt i egen leilighet. Jeg kaller det leilighet men det er vel egentlig et lite rekkehus. Jeg synes det er utrolig fint her. Jeg er superglad for at vi fikk et sted å bo til riktig pris for meg.

Det er vel på tide å stå opp. Tre barn skal på skolen. Jeg må følge  yngstemann til skolen og da må jeg ha med de tre minste  også. Så det er ikke annen råd en å stå opp. Jeg vekker de eldste barna.

Jeg har fått utforsket kjøkkenskapene og det mangler litt kopper og kar. Det er vel greitt at alle har ett glass hver og at alle har fat, gaffel, kniv og skje. Vi får finne en butikk og kjøpe noe av det vi mangler i kjøkkenet. Leligheten heretter kalt huset har vi leid møblert . Det er ett soverom med to senger , der bor de eldste . Så er det et soverom med dobbelseng . Der bor jeg og de yngste og sønnen på terassen. Istuen er det spisebord med fire stoler og en sofa med sofabord og en sjenk . Det er en liten tv også, men den har bare spanske kanaler.På patioen har vi et bord med fire stoler og en parasoll. Vaskemaskinen står utenfor inngangsdøren. Vi kan så vidt se havet fra patioen. Vi har ikke vært å sett oss rundt i Arguineguin  enda, men vi har god tid til det.

Veien til skolen er trygg. Det går en bro over hovedveien, så man slipper å krysse trafikkert gate. Det som er skummelt er travle foredre som kjører barna til skolen. Det er likedan her som hjemme i Norge. Helst skal de kjøres helt til døren.

Det tar litt tid å komme seg til skolen når man har tre unger på slep. Det er mye som skal utforskes og jeg er ikke alltid like tålmodig og vi må rekke skolen til riktig tid. Jeg kan ikke klage på været for det er varmt og soler skinner. Barna i shorts og t-skjorte. Blir ikke store klesvasken her.

På skolen treffer jeg mange andre foreldre som følger ungene sine til skolen. Jeg kjenner igjen to av dem . De satt på sammen fly som oss. Det viser seg at to av barna deres skal gå i sammen klasse som min sønn. Vi prater litt sammen. Etter å ha avlevert sønnen på skolen går vi tilbake til leiligheten. Siden gutten går i første klasse er det ikke mange timene til jeg skal hente han. så da kan jeg få unna litt husarbeid. Er ikke så mye husarbeid heller når man skal har et lite hus.

Før vi reiste var det en kusine av meg som sa hun ville komme å bo sammen med meg og hun kommer om noen dager. Jeg må bare få gitt henne beskjed om hvor vi bor. Jeg vet ikke helt om jeg vil hun skal komme . Jeg vil vel det, men kanskje ikke bo i samme hus som meg og ungene. Jeg er sliten og vil helst bare være for meg selv, sammen med ungene. Hadde jeg tørt så skulle jeg vel sagt at bare kom, men ikke bo hos meg. Kusinen min er kjempesnill hun. Vet egentlig ikke hva godt hun skal gjøre for andre så det er ikke det men jeg vil aller helst bare være alene. Men det vil jeg ikke si.

Da jeg var sammen med mitt siste barns far så var jeg vel ikke helt på topp. Jeg hadde bodd sammen alkoholisert mann før det også sprang jeg fort inni i ett nytt forhold, ble gravid. Kjempehormonell og sur. Tenker det er ikke rart han stakk av . Fem unger og ei sur kjerring. Kanskje jeg hadde stukket selv også. Han er hjemme i Norge og jeg tror han har funnet en ny dame  og jeg kjenner at jeg kan bli litt sjalu for det. For hvorfor skal ikke jeg klare å være sammen med noen. Hva er det som ikke funker? Er jeg for stygg? dum ?feit? . Ikke veit jeg . En ting er iallfall sikkert at det skal ikke bli noen ny mann her nede. Her skal jeg bare tenke på meg selv og bli en god mor. Få barna opp og frem . Skal barna ha det godt . Må jeg ha det godt. Også må jeg finne ut av hva jeg skal leve av. Her nede lever jeg av fødselspenger også er huset i Norge leid ut.

Så var det kusinen. Hun kommer om noen dager. Jeg gleder gruer meg . Jeg er ikke helt stabil i humøret, men det må vel gå bra. Kanskje hun  kan finne seg en egen leilighet ettrhvert. Når hun kommer har hun med seg melkesjokolade og brunost. Det gleder vi oss til