Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Jeg hadde reist fra Norge alene med mine seks barn til Cran Canaria for å bli der ett år . Vi ble i ett og et halvt.

Dagene påCran Canaria går til hverdagslige sysler. De tre eldste barna er på skolen og jeg er hjemme med de minste . Svagerskapspermisjon kan man vel kalle det.  Vi er som regel på stranden hver dag. Før vi reiste tok jeg kontakt med Adresseavisen for jeg ville skrive reisebrev hjem til Norge. Jeg ville skrive om hvordan det var for en familie utenom det vanlige og bo i et fremmed land. Adresseavisen sendte en jornalist hjem til oss og det kom en artikkel om oss i Adresseavisen , noe reisebrev ble det aldri. Kanskje like greitt det. Jeg hadde nok og henge fingrene i. og ikke hadde jeg så lyst til å fotografer heller. Kanskje jeg trengte tiden til å hvile. Samtidlig hadde bare vært litt greit å tjent noen penger på reisebrev.

En dag får vi vite at det er noen som har vært å spurt om oss på skolen. Ettrhvert dukker vedkommende opp hjemme hos oss. Det er onkelen til barna som har tatt med sine to barn og kommet ned hit. Bare for å besøke oss og de skal heldigvis bo på hotell. Men så korslig. De skal være her nede en uke. Ungene synes det er stas å få besøk av onkelen og fetterene sine. Sikkelig overraskelse for oss alle. Trivelig å se kjente ansikter.

Samtidlig som de kommer har jeg måtte si til kusinen min at hun må finne et sted hun kan bo . Jeg kan ikke fortsette å bo sammen med henne . Jeg er litt gal av meg selv og trenger virkelig å få være helt alene innimellom . Helt alene er jeg jo aldri . Jeg har disse barna , men jeg trenger kveldene alene. Jeg trenger tid for meg selv. Tid til å tenke , skrive og bare være.

Jeg sier ikke at hun må dra hjem, men at det er kanskje lurt at hun finner  en leilighet eller noe. Hun gjør jo som hun vil. Hun får bli her, men ikke i min leilighet. Sikkert veldig rart for alle andre, men det å være for seg selv for å finne meg selv er viktigere for meg nå enn noen gang før. Kusinen min blir lei seg . Jeg også . Vil jo være snill, men jeg må bare være alene.

Så vi begynner å lete etter leilighet til henne. men det viser seg at det er dyrt å leie leiligheter. Jeg har vært utrolig heldig som fikk leilighten jeg har til en fin pris. Det er ikke den fineste leligheten men vi begynner å få det fint. Og vi har en stor patio som vi bruker mestparten av tiden. Vi spiser ute, leker ute , sover middag ute, vasker klær ute .Jeg synes vi har det kjempefint. Jeg synes jeg er kjempeheldig.

I ettermidag når barna er ferdig på skolenskal vi å baesøke onkelen som bor på hotell. Jeg har aldrivært på hotelliSyden gør,så det blir spennende. Vi gleder oss

 

 

 

 

 

Dette stod om oss i Adresseavisen før vi reiste

Mor og seks barn til Syden i ett år

Aud Helen Lorvik (38) har nesten en egen barnehage øverst i Steinberget, der hun holder hus med sine seks barn. Snart tar hun med seg hele flokken til et eventyrlig år på Gran Canaria.
I mammas armer ligger ei lita tulle som så vidt rekker å oppleve to måneder av Norge før hun bæres om bord på flyet som skal ta familien på syv til sydligere strøk.

– Jeg begynner å få reisefeber, men det er mye som skal gjøres før vi drar 15. august. Blant annet skal vi døpe Helene, sier Aud, og kikker ned på den nesten nyankomne. Hun er bare én måned ennå, men en skikkelig hanekam av hår reiser seg fra hodet, og lange føtter strekker seg ivrig i været.

– Hun er kjempediger, ja! bekrefter storesøster Nina (13).

– Men så var hun 4,5 kilo da hun ble født, også. Helene er garva, hun. Det skal nok ikke bli noe problem å ha med henne til Syden, tror Aud.

Åpent sinn

Seksbarnsmoren bekymrer seg i det hele tatt lite for tiden. Hun tar ting som de kommer, og ser på et år i utlendighet som en pause fra norske forhold, og en mulighet til å gjøre akkurat det hun har lyst til. Ungene beholder barnetrygden i utlandet i inntil ett år, og mamma Aud har en del sparepenger i reserve. Hun ser ikke bort fra at hun kanskje må jobbe litt.

– Jeg finner ut hva jeg skal fordrive dagene med når jeg kommer nedover. Nå er det så mye annet å tenke på, sier hun enkelt.Men før hun reiser skal hun sørge for å få leid ut de to etasjene familien eier i huset på Steinberget, og finne noe å bo i på Gran Canaria. Aud fleiper til Ninas store fortvilelse med at de kanskje ender opp i en hule, men sier litt mer alvorlig at hun ikke har så store forventninger til standarden på boligen. – Vi satser ikke akkurat på å bo i et palass. Jeg tror ungene har godt av å få oppleve noe annet enn det materialistiske samfunnet vi lever i her hjemme, og vi tar med oss minst mulig. De fleste foreldre grøsser bare ved tanken på å skulle reise på ferie med to eller tre viltre, nysgjerrige unger. Aud drar alene med en flokk på seks, på sitt livs største ferie, men gleder seg bare. Hun synes det er på tide at hun endelig følger magefølelsen som har vært der en stund. Utferdstrangen overtok – Jeg bodde på Dragsten like utenfor Trondheim helt til jeg flyttet inn til byen for seks år siden. En dame sa en gang at Dragsten er stedet Gud glemte, djevelen forlot og dragstingene overtok . . . Utferdstrangen har nok vært der hele tiden, men det har alltid vært så mye annet å ta hensyn til. Nå vil jeg gjøre det jeg tror er best for meg selv, forklarer 38-åringen. Hun bestemte seg for at hun måtte gjøre noe med livet sitt da det skar seg med faren til Helene. I tillegg slet hun med en gammel nakkeslengskade, og følte seg utbrent i jobben. Det berømmelig sparket bak fikk hun da en kunde på jobben fortalte at hun skulle flytte til Syden sammen med sønnen for en periode. – Nå er det min tur til å prøve, sa jeg til meg selv. Selvsagt tenker jeg på fedrene til ungene også, men jeg gjør jo ikke dette for å være slem. Hvis jeg ikke hadde reist, ville jeg våknet opp og angret hver dag, tror Aud. At valget falt på Gran Canaria, var helt tilfeldig. Hun var først innom tanken på Australia, men vennene nektet å la henne flytte så langt. Så prøvde hun Torrevieja i Spania. Der stod det hundre foran henne i køen for å få plass på den norske skolen. Blandete følelser – Jeg ante ikke at det var så populært! Da ungene kom inn på skolen i Arguineguin på Gran Canaria, bestemte vi oss ganske enkelt for å takke ja, sier Aud. Hun innrømmer litt flau at hun en god stund egentlig ikke visste hvor øya lå engang, men tar ikke det så tungt. – Jeg gikk faktisk lenge og trodde at Gran Canaria var Mallorca. Da en venninne kom på besøk, gikk det opp for meg at det ligger utenfor Afrika . . . Ikke alle er like ivrige som mamma etter å flytte til Syden. Nina som egentlig skulle begynt på Sverresborg ungdomsskole til høsten, starter i stedet det nye skoleåret i en klasse med 27 elever i en sydlandsk fiskerlandsby. – Det er litt dumt å reise akkurat når jeg skal begynne på nye skole. Kanskje er alle skikkelig sammensveisa når jeg kommer tuslende inn på Sverresborg et år etter alle andre, sier tenåringen med et lite smil. Hun gruer seg også til å reise fra alle vennene sine og hesten hun trener, men har avslått mormors tilbud om å bo hos henne. – Æ kainj da ittj la hu lille hær reis fra mæ, heller, sier Nina og ser bort på veslesøsteren. Heller ikke Auds foreldre er like sikre på hva de skal synes om datterens planer. – De tror nok ikke helt på at jeg virkelig skal dra, og synes det er litt vågalt. Mamma er spesielt bekymret for at jeg har så mange unger å passe på alene, men dem har jeg jo uansett hvor jeg er – de er en del av livssituasjonen min, mener Aud. Eneste hane i kurven, Markus på seks, flyr opp og ned trappene sammen med søstrene Tonje (4) og Frida (2 1/2). Det er sommerferie, og fint vær til utelek. Eldstejenta Marianne på femten har fått sommerjobb, mens Nina er hjemme og hjelper til med søsknene. – Tonje! Markus! Kom inn og ha på dere sko med en gang! roper hun gjennom verandadøren. Aud har gode hjelpere i de to eldste døtrene. Det kan sikkert være greit å ha noen ekstra hender til å holde styr på de minste når den lange ferden mot sør starter. Ikke alle er forunt å ha en slik energi som de små på Steinberget. På vei ned til byen løper Frida minst 30 meter foran resten av følget, mens Markus blir hengende etter fordi han skal balansere på en tre meter høy mur. – Jeg er ikke akkurat rolig selv, så jeg kan vel ikke forvente annet, ler Aud, mens ungene flyr forbi på alle kanter.

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: