Jeg hadde reist fra Norge til Gran Canaria med mine seks barn for å bli der et år . Vi ble i ett og et halv.

Endelig, er jeg alene igjen. Ikke helt alene, men iallfall alene som voksenperson. Kusinen min reiste hjem idag. Hun grudde seg veldig til flyturen siden det i går var et terror angrep i USA. Men jeg tror nok at sikkerheten var på topp på flyplassen i dag. Det er flere timer siden hun reiste, så nå er hun sikkert hjemme i Norge. Min bror som var på besøk har også reist.

Jeg sitter ute på Patioen. Solen er gått ned og det er mørkt. Jeg har tent talglys og sitter i lyset fra det og skriver i dagboken min. Jeg har i mange år skrevet dagbok. Ikke hver dag og ikke alltid om hva jeg gjør, men om det som foregår inni hodet mitt. Hva jeg tenker og hva jeg føler. Når jeg ikke har andre å dele med, er det fint å skrive det ned, synes jeg.

Alle de små barna sover . Jeg venter at ungdommen skal komme hjem. De har allerede fått nye venner. Det har jeg også. Mange flotte mennesker her. De fleste sier fine ting til meg og synes jeg er tøff. Jeg tøff? Er ikke det. Jeg er et menneske som er utslitt, stygg, dum, idiotisk, som aldri får til noe. Fikk ikke til å beholde en mann engang. Hallo, jeg er slettes ikke tøff. Jeg måtte bare komme meg bort. Bort fra hverdagens kjas og mas. Bort fra konkursen i firmaet,  masete foreldre og slemme menn.

Det er godt å sitte ute. Varm god luft. Jeg hører lydene fra gresshoppene i gresset. Og bølgene som slår inn mot land. Fantastisk, tenk at jeg har det slik. Bare meg og ungene. Bare meg her og nå. Ikke noe bråk. Ingen som kjefter på meg . Ingen som kaller meg stygge ting. Bare meg. Rolig og fredelig. Alene med meg selv. I mørket, på patioen, i Syden i varmen . Fantastisk, herlig.

På stranden