Jeg hadde dratt fra Norge til Gran Canaria med mine seks barn . Vi skulle bli i et år vi ble i et og halv. Etter 16 år er jeg tilbake  igjen . Ikke for å bo der men for å være noen uker på ferie.

Det er koselig  å være tilbake til Arguineguin. I kveld skal jeg ut å treffe to damer som bodde sammen med meg her. To damer jeg ble kjent med en av de første dagene vi bodde her . Jeg gleder meg veldig . Hun ene var en av mine nærmeste venner hele tiden mens jeg bodde på Grand Canaria . Hun har en stor plass i hjertet mitt enda. Kjempe snill dame . Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg var hos henne når barna hadde lagt seg . Vi snakket, drakk vin eller kaffe. Det hendte jeg var på en liten snurr nå når jeg gikk hjem . Vi delte mye. Jeg gleder meg til å se dem begge, Hun andre flytte bare etter noen måneder til et annet sted , men vi har  fremdeles litt kontakt.  Verdens beste kjæreste må være hjemme i kveld. Damene skal skravle om gamle dager.

Men først så skal vi ut å gå en tur til Den Norske Skolen. Det var der barna mine fikk et år skolegang. En av grunnen til at vi havnet på Gran Canaria var den Norske Skolen i Arguneguin. Jeg søkte flere skoler men det var her de kom inn . en gangen var det slik at en måtte han noe en plages med for å komme inn . Jeg måtte skaffe en legeattest som viste at vi slet med noe. Jeg hadde og har fremdeles en nakkeskade, to av døtrene slet med litt allergier så da kom alle de tre barna inn . Nesten så jeg syntes at det var litt “bra” for da ble det lettere og komme inn.

Vegen opp til skolen er likedan som før. Jeg kjenner igjen hver eneste millimeter. Rart og gå her uten barn . Valle Marina den norske Helsesenteret som ligger vegg i vegg med skolen ser akkurat likedan ut som før. Da vi kommer til skolen sinngang kommer vi ikke inn, Det er kommet en port som er låst hele døgnet. Vi får se skolen bare utenfra.Jeg har sendt flere  e-poster til rektor der jeg ba om å få møte henne , men har ikke fått noe svar. Forstår at dem ikke orker å ta imot alle dem som en gang har bodd på Gran Canaria. Men det hadde vert fint å vørt inne på skolen og sett. Vi får nøye oss med å stå utenfor å se.Vi går  gaten opp langs skolen.

Det er et par tre lærere som mine barn hadde som er på skolen fremdeles. Hadde vært moro å treffe dem. Merkelig hvor mye man husker når man er tilbake igjen . Her gikk ungene mine hver dag i et helt år. Sønnen min begynte i første klasse her.

Etter å ha hatt en minnerik stund ved skole tusler vi ned til Valle Marina og tar en kopp kaffe. Her hendte det vi tok en kaffe etter skoletid. Damen i resepsjonen på Valle Marina er selvfølgelig fra Norge . Hun har bodd her siden 2001  og kan ikke tenke seg å flytte hjem igjen til Norge. Hun har giftet seg nmed en spanjol og trives godt her . Jeg kunne aldri ha flyttet tilbake til Grand canaria for godt . Jeg har det allt for fint i Norge til det . Men da vi bodde har var det helt fint.

Jeg hadde dratt fra Norge til Grand Canaria med mine seks barn . Vi skulle bli der et år . Vi ble i ett og et halvt. Nå 16 år etter,  er jeg tilbake igjen.

Jeg gleder meg som et lite barn.  Jeg skal på Amfi, nabostranden for å bade og jeg skal være der hele dagen . Verdens beste kjæreste skal bli med meg . Og vi skal gjøre det som barna og jeg  gjorde av og til. Vi skal spise frokost på stranden . Jeg gleder meg . Jeg har det travelt med å komme avgårde, så travelt at vi kommer avgårde en time for tidlig . Vi som bor i Patalavaca, har bare 15 minutter til  å gå til stranden . Det er selvfølgelig varmt og solen har begynt å komme opp over horisonten. Det er så deilig å kjenne at solen varmer kroppen.

Vi kommer ned til Amfi. På Amfi er det en Spar butikk som selger dagligvarer . Der skal vi kjøpe pan, ost, skinke og noe å drikke. Når vi har handlet ferdig går vi ned til stranden og finner plassen der barna og jeg alltid satt. Vi satt alltid ved siden av båtutleie , høyt nok opp på stranden  slik at vi ikke må flytte oss når det blir flo i vannet.  Det er så herlig . Jeg skjønner hvorfor jeg  kom til hekten igjen her nede på Gran Canaria

Vi legger oss på håndukene i den varme sanden . Vi er nesten alene her enda. Jeg lukker øynene  og kan høre bølgene skvulper inn mot land . Enn det at jeg lå her og latet meg i ett år . Helt utrolig. Men så fantastisk deilig for en sliten kropp og sjel.  Bare være , sove , bade, sole og slappe helt av.  Med bare fantastiske snille mennesker rundt meg . Utrolig herlig . Sikkert mye bedre enn alle slags medisiner eller behandlinger . Utrolig herlig altså. Det er så godt å være tilbake igjen . Alle utslitte mennesker skulle fått ett år på blå resept for å dra bort fra livene sine og komme til hektene igjen . Eller iallfall skulle de ha valgt det selv. Det var det lureste jeg gjorde i iallfall.

Jeg hadde aldri tenkt å reise fra Norge og til et fremmed land. Det var aldri en plan i mitt liv. Men da jeg hadde rotet til livet nok , kjente jeg det var på tide og reise bort og se mitt liv utenfra. Før jeg reiste hadde nettopp lagt ned firmaet mitt. Jeg hadde drevet i noen år som fotograf, men gikk konkurs. Lurer egentlig hvorfor jeg aldri fikk det til. Jeg er ikke utdannet fotograf ved en fagskole . Det var jeg for gammel til når jeg fant ut at jeg skulle bli fotograf. Jeg var nesten ferdig utdannet  frisør, da jeg måtte slutte for jeg fikk en nakkeslengskade etter trafikkulykken. Jeg ble omskolert til fotograf . Jeg gikk mange kurs og lærte fotografering .  Som fotograf kunne jeg jobbe som selvstendig næringsdrivende og det passet bedre for meg med min skade enn å jobbe  i et firma til  noen. Jeg kunne legge opp arbeidsdagen selv. Jeg startet fotostudioet når jeg var åtte måneder gravid med  det fjerde barnet mitt. Jeg hadde tro på at dette skulle jeg få til . Jeg elsket å ta bilder. Men syntes det var forferdelig om noen skulle se dem. Utrolig redd for at noen ikke skulle like bildene. Samboeren min på den tiden skulle hjelpe meg å drive studioet. Han kunne passe butikken på dagtid så kunne jeg komme når det var fotograferinger. Dette trodde jeg på . Men samboeren min på den tiden var alkoholiker , så det gikk mange penger ut av kassen og inn i hans lomme som igjen gikk til alkohol . Etter hvert ble jeg oppsagt fra lokalet jeg hadde studioet . Lokalene skulle brukes til noe annet. Jeg måtte finne en nytt lokale . Det gjorde jeg . Men heller ikke der fikk jeg nok kunder og jeg var utslitt. Dessuten ventet jeg ett nytt barn. Da barn nummer fem var født valgte jeg til slutt og legge ned. Pengesekken var tømt. Det var ingen penger igjen. Samboeren som valgte ei kasse øl fremfor meg hadde jeg kastet  ut. Jeg var alene igjen. Nå hadde jeg fem barn uten mann og penger. Hva skulle jeg gjøre nå?

Det er så flott og ligge her å kjenne solen varme . Jeg setter meg oppe og lager til frokost . Pan med skinke og ost. Akkurat nå skulle jeg ønske at alle barna var her sammen med meg på stranden og spiste frokost. Alle de flotte barna mine som er blitt selvstendige flotte voksne mennesker.

Senere i dag kommer min bror og hans  nye samboer til stranden og skal nyte dagen sammen med oss. Det gleder jeg meg til. Endelig skal broren min få se hvor jeg bodde.

s

Jeg hadde tatt med mine seks barn for å bo på Gran Canaria i et år. Vi ble i ett og et halvt. Nå 16 år etter er jeg tilbake til stedet som forandret livet mitt.

Etter vi har vært på Los Caideros, det var der vi bodde går vi ned til Amfi Del Mar og stranden der. Jeg lurer på hvor mange timer jeg egentlig har sittet på stranden på Amfi tilsammen . Det er ikke få. Den første tiden vi bodde her var vi nede på stranden hver dag . Sønnen i huset kom ned etter skoleslutt sammen med nabo jenta . Da satt jeg og noen nabodamer på stranden allerede. Vi var en liten gjeng som møttes hver dag. Vi hjalp hverandre med ungene . Jeg var så heldig.  Jeg hadde med det minste barnet av alle barn som bodde her . Minstejenta  var bare to måneder.  Helsestasjon og vaksiner og slike ting hadde jeg ikke tenk på . Jeg gadd aldri å spørre om noen helsestasjon i Arguineguin , men jeg så minste jenta vokste og la på seg ,så jeg tenkte at det går nok fint. Vaksiner får vi ta når vi kommer hjem.

Det er begynt å mørkne når vi kommer til stranden. Det blir ikke bading på stranden her i dag . Men det er flere butikker her nede  så jeg vil inn og se. Det var en fotobutikk som var her når jeg bodde her. Lurere på om den er her enda.

Etter å ha bodd en stund på øya og kreftene begynte så smått å komme tilbake kjøpe jeg et fotoapparat og begynte å ta bilder igjen. Jeg brukte fotobutikken på Amfi som het Mos til fremkalling av bildene. Sist gang jeg var her, var butikken her fremdeles og han mannen i buitkken  kjente meg igjen.

Vi går inn i shoppingsenteret på Amfi . Der det før var flest eksklusive butikker er det nå blitt butikker i alle slags varianter og fotobutikken er borte . Så synd.  Men ikke så rart . Det er da ingen som fremkaller bilder lenger, alt er digitalisert.  Den vakre stjernehimmelen som var i taket i shoppingsenteret er også borte. Men minibanken er her fremdeles.

Restaurantene er heller ikke som før, de er ikke så eksklusive  lengre.

Dagen blir til kveld og det er snart natt . Vi rusler hjem . I morgen skal vi hit for å bade.

jeg hadde flyttet med mine seks barn til Syden . Vi skulle bli i et år . Vi ble i et og halvt

Det er gått 16 år siden jeg bodde på Gran Canaria. Nå er jeg tilbake. I dag skal jeg  til gamle huset. Det bitte lille huset vi bodde i ett år. Jeg har vært tilbake på Gran Canaria to ganger før, den ene gangen hadde jeg med noen av barna , den andre gangen drog jeg alene og hold foredrag i sjømannskirka. Et foredrag som handlet om å tørre å gjøre ting på en annet måte, leve annerledes .Tørre å kjenne på smerten, skammen, frustrasjonen og finne tilbake gleden og vite at man er bra nok uansett.  Og skjønne at hvis man tilgir alle som har gjort en urett  og seg selv så vil livet bli mye bedre. Denne gangen har jeg også spurt om å få komme å holde foredrag i sjømannskirka . Det ville de ikke. Ikke vet jeg hvorfor, men senere denne uken skal jeg besøke kirken.

I dag skal vi gå fra Patalavaca og inn til Amfi del Mar. Amfi er nabostranden til der vi bodde. Det var der jeg satt ett helt år og slikket sol under en parasoll mens barna som ikke var på skolen lekte i sanden. Vi skal gå strandpromenaden . Da jeg bodde her med barna gikk vi ofte strandpromenade inn til Arguineguin og på fortauet langs trafikken hjemigjen.

Det var mens jeg gikk på strandpromenaden jeg fikk en telefon med beskjeden om at far til det yngste barnet mitt hadde flytte sammen med med den nye damen sin . Så det sitter noen ekle følelser for akkurat den delen av veien i kroppen min . Sikkert fordi det ikke er første gangen jeg blir forlatt av en mann . Da jeg var gravid med mitt tredje barn så kunne min daværende ektemann fortelle at han hadde funnet en ny dame og skulle flytte . Han var ikke glad i meg lengre. Det er lenge siden nå og de vonde følelse har sluppet taket , men jeg akn mane dem frem hvis jeg vil . Tørre å kjenne på dem og la dem forsvinne. Det var her på Gc jeg klarte å   renske selen seg for gammel skitt og komme meg vider i livet . Gi slipp på de vonde følelsene som sjalusi og skam og motløshet. Så å komme tilbake hit er ikke bare å se hvor jeg bodde, men også å oppleve hvor jeg selv var følelsene mine i mitt liv.

Strandpromenaden ser nesten likedan ut. Jeg husker barna elsket å klatre her. Opp og ned på murene her, springe hit og dit. Kanskje badet vi litt på veien også, men i dag er det bare jeg og mine følelser som går her. Også verdens beste kjæreste da, men han tusler bare ved siden av. Skjønner nok at dette er litt spesielt for meg .

Vi kommer til Amfi , ser litt på stranden og rusler opp mot Los Caideros . Jeg kan se for meg barna når vi gikk her. For det meste var det jeg og de små barna , de store var ofte med vennene sine.  Vi går forbi vaktposten , bommen som var over bilveien er borte, men ellers ser det likedan ut. Vi går inn den første veien , den som fører oss inn til “vakmesteren ” og “Utleieren på Los Caideros . Det er slitt her og skittent. Noen hus er pusset opp andre er ikke vedlikeholdt i det hele tatt. Vi står og ser på utsikten før vi går ned mot bassenget,. Det var tre basseng her.  Nå er det bare ett som er i drift. Vi  var mye i bassenget, men en dag var det ei dame som fortalte oss at det var ikke så reint i vannet så det var kanskje lurest å bade i sjøen. Det ble til at vi gjorde det etterhvert.

I gaten hvor jeg står akkurat nå bodde det ei venninne av nest eldste jenta. Og der borte bodde ei venninne av meg  og der borte var jeg og fikk healing . Nå er det bare fremmede mennesker vi treffer her. Vi går ned mot bassenget. Ved siden av bassenget er det en tysk mann som har startet et supermercado , det var ikke her når vi bodde her . Men puben vi så før vi gikk ned trappen mot bassenget var her. Og lukten er den samme. Vi tar en pause ved bassenget , det er godt å sitte her å mimre. Tenk at jeg bodde her. Helt utrolig . Jeg husker en gammel damen som ofte gikk forbi patioen vår . Hun syntes jeg var så flink med alle disse barna at hun mente at jeg skulle få kongens fortjeneste medalje i sølv . Det hadde jeg fortjent , mente hun.  Hun var så søt. Enn at hun sa det til meg da . Jeg som slettes ikke syntes jeg var noe flink på den tiden . Tenk at noen skrøt av meg . Noen som sa noe pent. Var det ingen i Norge som sa noe pent eller var det jeg som ikke hørte det . Mine barns fedre sa iallfall ikke noe som kunne tyde på at jeg var flink. Tenke deg sol, varme og noen som synes jeg er flink.

Det er på tide å gå videre. Jeg vil se huset vi bodde i . Vi går trappen ned fra bassenget. så mange ganger jeg har båret ned barnevogn her og alle de små som sprang ned, for at de skulle hjem for å legge seg. Mange følelser farer gjennom kroppen min. Tenker på alt det fine. Alt det som barna sa og  gjorde som jeg bare delte med meg selv.

Så er vi fremme ved huset vårt . Det er aldeles ikke som før.  Det er utslitt og lite vedlikeholdt. Jeg blir på gråten. Tenk at jeg skulle vise verdens beste kjæreste huset vårt, også ser det ut som et ned sarvet hus .  Jeg som ville vise hvor fint det var. Men det er det ikke. Veldig rart . Jeg må forklare flere ganger at det var lite, men det var mye finere enn det er nå. Nå er huset helt utslitt. Jeg får ikke sett inn på patioen for de har gjerdet inn , men jeg minnes alle de gangen vi satt på patioen og spiste mat, lekte og hadde besøk.  Jeg satt ofte her ute å skrev i dagboken min eller leste bok om kveldene når barna var i seng

Det kommer en mann mens vi står der og han er mannen til spansklæreren min . Jeg tør ikke snakke til han, men han hilser høflig på meg. Tenk at han bor her enda.

Vi står en stund og betrakter det slitte huset. Så går vi ned trappen forbi det gamle supermercadoen som ikke lengre er der. Vi går gaten Calle Piccaso til endes og da  vi kommer ned mot Amfi.

Huset vårt . Vinduet til de to eldste

Ved siden av huset vårt

Bassenget

Ved Marcadoen

Ved bassenget

Igaten ovenfor oss

I gaten ovenfor oss

Vi

Huset vårt. Vi hadde ikke gjerde

I gaten vår

Jeg hadde tatt med alle de seksbarna mine og reist til Gran Canaria for å bo i et år . Vi ble i ett og et halvt.

Det gryr en dag. Jeg er tilbake til Cran Canaria. Denne gangen er den ingen barn med. Denne gangen har jeg med verdens beste kjæreste.

Barna mine er blitt store. Det er bare tre igjen i redet. De har vokst seg til fine, flotte voksne mennesker.

Jeg synes det er veldig rart å være tilbake. Tenk at jeg for seksten år siden turde å reise hit helt alene med seks barn. Helt utrolig,  blir nesten litt stolt av meg selv. Hva var det som gjorde at jeg reiste? Jeg var  fysisk  og psykisk veldig sliten. Jeg drev et fotostudio. En dag var det en kunde som fortalte at sønnen og hun skulle flytte til Cran Canaria for å være et år. Så herlig tenkte jeg. Enn at hun tør det . Det har iallfall ikke jeg ture. Dette var noen år før jeg selv reiste . Da jeg var gravid med siste barn og mannen jeg trudde skulle bli, forlot oss kom jeg på hva denne kunden hadde fortalt , så det var hun som satte spiren i meg til å reise. Prøve noe nytt. Gjøre noe jeg aldri hadde gjort før.

Hva hadde skjedd med meg og barna hvis jeg ikke reiste? Hva om jeg hadde blitt hjemme og vært i Norge. Hadde jeg orket å bli en god mor? eller hadde strevet bare fortsatt ? Hadde livet bare ramlet sammen  og ungene blitt tatt i fra meg fordi jeg ikke klarte å oppdra dem. Måtte jeg ha gått rundt i Trondheims gater med skammen og skyldfølelsen?  Vært hyggelig til barnas fedre og redd for hva de ville finne på. Hva skulle jeg ha gjort? Jeg er så glad og takknemlig for at jeg drog.

I dag skal jeg finne hotellet som vi bodde på den første tiden . Jeg gleder og gruer meg. Husker ikke helt hvor det lå, bare at det var på toppen av Porto Rico. Det blir så spennende. Ikke bare å se hotellet, men hvilken følelse som  kommer når jeg ser det. Hva vil jeg huske fra forrige gang . Vil følelser fra før i tiden strømme på?

Vi har leid bil og skal kjøre fra Arguineguin ut til Porto Rico. Jeg er nok litt stille i bilen. Jeg kjenner på mange følelser som jeg ikke kan beskrive. Vi kjører forbi Los Caiderois, der vi bodde og inn til Porto Rico . Jeg trodde det var mye lengre enn det er fra Arguineguin til Porto Rico , men det er kjempekort . Jeg blir litt forundret . Kan jeg ha vært så sliten at jeg husker avstander som lengre enn de var?

I Porto Rico er det ikke bare ett hotell, men sikker over hundre . En skikkelig turistmaskin . Hver dag kommer det nye turister til Porto Rico og hver dag reiser gjester hjem . En skikkelig stort solarium . De fleste som kommer hit søker sol og varme, billig mat og alkohol. Og noen trimmer og noen finner glede ved å dra på fjellet for å gå tur.

Jeg er ivrig og vil til toppen av Porto Rico.  Det jeg husker fra hotellet var at det var en bakke fra inngangen og opp til veien. Og at vi gikk ned en trapp fra resepsjonen Det er alt jeg husker av hotellet. Vi kjører opp den bratte veien fra Porto Rico sentrum og opp til toppen.  Der parkere vi bilen og går ut. Vi går ned mot Shoppingsenteret. Jeg kjenner meg igjen. Her har jeg vært før. Det ser akkurat likedan ut som før. Det er rart å være tilbake.

Jeg går mot et hotell som jeg tror kan være vårt hotell, men det er det ikke. Jeg blir litt skuffet, skal jeg virkelig ikke finne det. Vi går tilbake til bilen og kjører veien nedover igjen. Og der ser jeg det der er hotell vi fikk bo i. Hotellet som hadde ett skittent hotellrom til oss. Hotellet som de holdt på å pusse opp. Det ser ut som de pusser opp enda og det er blitt kjempefint. Og for ei utsikt,  den kan jeg ikke huske , men det er fantastisk flott her . Følelsene strømmer på og jeg gråter en skvett. Det er så stort å se igjen. Her kom jeg med seks barn en gang for seksten år siden og fikk bo på ett skittent hotellrom. Så heldig vi var.  Også fint det er her nå  . Utrolig lekkert. Jeg kjenner på lukten av syden, på varmen og setter meg selv tilbake noen år . Det er helt utrolig å være her. Det var her mitt nye liv startet og da også ungen sine. Herlig. Og takk og pris for at jeg gjorde det.

Jeg tar bilder av stedet og går tilbake til bilen. Takk og takk . Jeg fant hotellet vårt.

bakken fra hotellet

Utsikten

Inngangen

Fra resepsjonen og treppen ned til hotellrommet vårt

Utsikten

Veien langs hotellet