Jeg hadde tatt med alle de seksbarna mine og reist til Gran Canaria for å bo i et år . Vi ble i ett og et halvt.
Det gryr en dag. Jeg er tilbake til Cran Canaria. Denne gangen er den ingen barn med. Denne gangen har jeg med verdens beste kjæreste.
Barna mine er blitt store. Det er bare tre igjen i redet. De har vokst seg til fine, flotte voksne mennesker.
Jeg synes det er veldig rart å være tilbake. Tenk at jeg for seksten år siden turde å reise hit helt alene med seks barn. Helt utrolig, blir nesten litt stolt av meg selv. Hva var det som gjorde at jeg reiste? Jeg var fysisk og psykisk veldig sliten. Jeg drev et fotostudio. En dag var det en kunde som fortalte at sønnen og hun skulle flytte til Cran Canaria for å være et år. Så herlig tenkte jeg. Enn at hun tør det . Det har iallfall ikke jeg ture. Dette var noen år før jeg selv reiste . Da jeg var gravid med siste barn og mannen jeg trudde skulle bli, forlot oss kom jeg på hva denne kunden hadde fortalt , så det var hun som satte spiren i meg til å reise. Prøve noe nytt. Gjøre noe jeg aldri hadde gjort før.
Hva hadde skjedd med meg og barna hvis jeg ikke reiste? Hva om jeg hadde blitt hjemme og vært i Norge. Hadde jeg orket å bli en god mor? eller hadde strevet bare fortsatt ? Hadde livet bare ramlet sammen og ungene blitt tatt i fra meg fordi jeg ikke klarte å oppdra dem. Måtte jeg ha gått rundt i Trondheims gater med skammen og skyldfølelsen? Vært hyggelig til barnas fedre og redd for hva de ville finne på. Hva skulle jeg ha gjort? Jeg er så glad og takknemlig for at jeg drog.
I dag skal jeg finne hotellet som vi bodde på den første tiden . Jeg gleder og gruer meg. Husker ikke helt hvor det lå, bare at det var på toppen av Porto Rico. Det blir så spennende. Ikke bare å se hotellet, men hvilken følelse som kommer når jeg ser det. Hva vil jeg huske fra forrige gang . Vil følelser fra før i tiden strømme på?
Vi har leid bil og skal kjøre fra Arguineguin ut til Porto Rico. Jeg er nok litt stille i bilen. Jeg kjenner på mange følelser som jeg ikke kan beskrive. Vi kjører forbi Los Caiderois, der vi bodde og inn til Porto Rico . Jeg trodde det var mye lengre enn det er fra Arguineguin til Porto Rico , men det er kjempekort . Jeg blir litt forundret . Kan jeg ha vært så sliten at jeg husker avstander som lengre enn de var?
I Porto Rico er det ikke bare ett hotell, men sikker over hundre . En skikkelig turistmaskin . Hver dag kommer det nye turister til Porto Rico og hver dag reiser gjester hjem . En skikkelig stort solarium . De fleste som kommer hit søker sol og varme, billig mat og alkohol. Og noen trimmer og noen finner glede ved å dra på fjellet for å gå tur.
Jeg er ivrig og vil til toppen av Porto Rico. Det jeg husker fra hotellet var at det var en bakke fra inngangen og opp til veien. Og at vi gikk ned en trapp fra resepsjonen Det er alt jeg husker av hotellet. Vi kjører opp den bratte veien fra Porto Rico sentrum og opp til toppen. Der parkere vi bilen og går ut. Vi går ned mot Shoppingsenteret. Jeg kjenner meg igjen. Her har jeg vært før. Det ser akkurat likedan ut som før. Det er rart å være tilbake.
Jeg går mot et hotell som jeg tror kan være vårt hotell, men det er det ikke. Jeg blir litt skuffet, skal jeg virkelig ikke finne det. Vi går tilbake til bilen og kjører veien nedover igjen. Og der ser jeg det der er hotell vi fikk bo i. Hotellet som hadde ett skittent hotellrom til oss. Hotellet som de holdt på å pusse opp. Det ser ut som de pusser opp enda og det er blitt kjempefint. Og for ei utsikt, den kan jeg ikke huske , men det er fantastisk flott her . Følelsene strømmer på og jeg gråter en skvett. Det er så stort å se igjen. Her kom jeg med seks barn en gang for seksten år siden og fikk bo på ett skittent hotellrom. Så heldig vi var. Også fint det er her nå . Utrolig lekkert. Jeg kjenner på lukten av syden, på varmen og setter meg selv tilbake noen år . Det er helt utrolig å være her. Det var her mitt nye liv startet og da også ungen sine. Herlig. Og takk og pris for at jeg gjorde det.
Jeg tar bilder av stedet og går tilbake til bilen. Takk og takk . Jeg fant hotellet vårt.
Inspirator Helena 