Det er 16 år siden barna og jeg reiste til Gran Canaria for å bli der et år . Vi ble i et og et halvt.

Jeg er tilbake til Gran Canaria.  Jeg er i Arguineguin , det lille stedet som var hjemplassen min i et og ett halvt år . Her bodde jeg sammen med barna mine. Mens vi bodde her betydde sjømannskirken mye for oss . Det var presten i sjømannskirka som hjalp oss når vi trengte å få ut penger. ( Da det ene bankkortet jeg hadde med hadde gått i stykker)  Det var der vi lånte bøker og der fikk barna leke seg med leker . Vi hadde ikke tatt med så mange leker hit. Ungene var med i  en klubb og jeg var av og til i kirken . Den fineste gudstjenesten jeg noen gang har vært på,  opplevde jeg her. Det var på en langfredag . Jeg hadde litt fri fra barna og fikk være på gudstjenesten helt alene.

Det var mye hjertevarme i sjømannskirka den gangen . Jeg fikk mye oppmuntring for å ha være der alene med alle barna . Nest eldste jenta sang i kirken en gang og sønnen min var med i julespillet. Sjømannskirken på Gran Canaria har en stor plass i hjertet mitt .

 

I dag skal jeg besøke sjømannskirken igjen. Da jeg bodde her lå den ved  hotell Sun Ving. Nå har kirken flyttet inn til sentrum av Arguineguin, helt nede ved by stranden. Kirken trengte bedre plass så de måtte flytte . Den har vært på denne plassen i flere år nå. Jeg har egentlig spurt om å få holde foredrag på sjømannskirken, men det fikk jeg ikke. Av hvilken grunn vet jeg ikke. Men det var nok slik det skulle være

Som alltid er det fint vær . Sjømannskirken, som ikke ser ut som en kirke, ligger helt nede ved havet og har en stor ute plass. Det er mange bord der . Ikke så mange mennesker her enda, men de kommer vel etterhvert . Lokalene er flott oppusset , med bibliotek og stille rom . Neste hver dag er det formiddags bønn. Kirken er åpen alle hverdager. Det er gudstjeneste hver søndag klokken 18,  iallfall i vinterhalvåret. Da er det mellom 200 – 300 personer som kommer. Gudstjenestene blir holdt i den katolske kirke for det er ikke nok plass her. Det er mange som vil gifte seg i sjømannskirken.

Sjømannskirken har mange gjøremål . Det er ungdomsklubb og lekeklubb for de yngre barna. Det er 15 ansatte og de har de vinter verter som får betalt i form av kost og losji. Ifølge presten er det nok å ta seg til . Sjømannskirken hjelper mange som blir syke, for fulle , miste pengene sine , dør eller lignende. Også selvfølgelig er det gudstjenester , konfirmasjonsundervisning og andre vanlige kirketjenester.

Jeg synes sjømannskirka gjør fantastisk mye bra. Nå er jeg så spent på hvordan jeg vil oppleve kirken i dag . Er det like trivelig her som før? Er det noen her som kjenner meg igjen? Jeg kommer iallfall til å kjenne de som jobbet her når jeg bodde her igjen . Men kjenner de meg igjen? Det er spennende .

Jeg går inn. Setter meg ned ved ett bord. Jeg kjøper en kaffe. Det er en liten kafe her. Der selger de vaffel , kaffe og varm mat. Det er nok grøt en dag i uken enda, men det sjekker jeg ikke . Jeg tar frem skriveboka og en penn . Jeg later som jeg skriver, men egentlig så kjenner jeg på stemningen. Det er en annen stemning her nå er da jeg bodde her . Det er nok litt fordi jeg er alene og ikke har noen små barn som krever oppmerksomhet av de andre som er her. Men det er noe annet nå . Litt mer hektisk synes jeg . Egentlig ingen som hilser på meg. Det gjorde de da før? Er det ett lite stykke Norge som er kommet hit også? Er det blitt ett kaldt samfunn her også ? Eller er det bare meg , syntes jo det var triveligere her før. Er det jeg som er annerledes?

Jeg bytter plass. Jeg går ut og setter meg ved et bord. En eldre dame kommer å setter seg ved samme bord som jeg . Vi kommer i prat. Hun forteller at hun har vært her i ca 20 år på rad. Vært her nede hver vinter. Hun plages litt med helsen og har blitt 90 år. Hun har hatt reisefølge ned hit , men de har reist hjem , nå skal hun være på Gran Canaria frem til april . Hun steller seg selv i sin egen leilighet . Hun er ofte på sjømannskirken, forteller hun. Hun trives her synes de er hjelpsomme og hun går til andakt hver dag de har det . En av vinterverten kommer til vårt bord . Hun er interessert i den eldre damen ikke i meg. Veldig hyggelig å prate med en sprek 90 årig dame på sjømannskirken.

Jeg er ikke i tvil . Et lite stykke kjølighet er nok kommet inn i kirken. Og jeg har forandret meg, vokset som menneske. Jeg treffer heller ingen jeg kjente. Jeg kan ikke forvente det . Det er tross alt ganske mange mennesker innom kirken hvert eneste år. og det er 15 år siden jeg flyttet herfra

. Men at sjømannskirken fremdeles gjør et fantastisk arbeid er jeg ikke i tvil om. Og jeg er evig takkenemlig for den hjelpen jeg fikk da jeg bodde her. Kirken vil nok alltid ha en plass i hjertet mitt.