I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Grand Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som inspirator , coach og soneterapeut.

Blogg ? Hvorfor i allverden skriver du blogg?? Hvorfor i all verden deler du din historie? Det er det mange som spør meg om. Og det lurer jeg også på innimellom. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg tror at en livshistorie, kan forandre en anens livshistorie. Iallfall var det slik for meg. Jeg er genuint interessert i mennesker. Jeg like å høre livshistorien deres både på godt og vondt. Jeg tror at hvis vi deler mer så forstår vi hverandre bedre. Derfor blogger jeg . Derfor holder jeg foredrag. Mine foredrag  handler om å tørre å endre, våg å leve. Vi kom tomhendt til verden. Vi drar tomhendt herfra, men i mellomtiden skal vi ha det godt. Men for å ha det godt må vi av og til kjenne på det onde. Livet består for oss alle av både opp og nedturer. Slik er livet . Det er dagene som kommer og går, som er selve livet.  Og den eneste som kan endre ditt liv er deg selv. Derfor skriver jeg blogg. Håper du vil fortsette å lese og del gjerne videre.

 

Julen er over. Vi er inne i et nytt år. Vi er kommet til år tyve to. Vi er på Grand Canaria. Det er snart februar. I februar/ mars er det karneval i Arguneguin.  Karnevalet går over en uke og det forskjellige aktiviteter man kan være med på. Det jeg husker aller best er opptoget gjennom gatene. Jeg var utkledd som heks og hadde en hekseunge i  vognen.  De tre nest minste går ved siden av meg i toget. De to eldste står og ser på sammen med sin far som er kommet til øya på besøk. Han bor på et hotell i nærheten. Han er her sammen med søsteren sin og noen venner. Jeg er sammen med vennene mine og deres barn. Vi har vært hjemme hos en nabo og sminket oss. Jeg ser ut som en skikkelig heks. Litt rart og gå i opptog og være utkledd som heks på Grand Canaria. For å si det slik var det få andre hekser der. Men det var artig og jeg fikk mye oppmerksomhet .

Resten av kvelden skulle de to eldste barna være sammen med sin far. Etter opptoget drog de yngste barna og jeg hjem . De eldste var i trygg forvaring sammen med sin far. De eldste var da 13 og 15 år gammel. Da vi kom hjem stelte jeg de yngste barna for natten. De var slitne og sovnet med en gang. Som så ofte før når barna hadde sovnet satt jeg meg ute i godstolen ute  på patioen . Jeg tok et lite glass vin og tente talglys. Jeg skrev om dagens hendelser  i dagboken min og jeg ventet. Ventet på at de to eldste barna skulle komme hjem. Den eldste kom. Men ikke den nest eldste. Hvor ble det av henne? Hun var sammen med sin far, trodde jeg, så jeg var ikke engstelig. Klokken gikk. Det nærmet seg midnatt. Hun var enda ikke kommet. Jeg begynte å bli litt irritert. Jeg skulle legge meg for jeg skulle opp grytidlig dagen etter. De yngste barna våknet sirka klokken seks. Etterhvert gikk sinne over i angst. Hvor i all verden var hun? Jeg hadde ikke telefon nummer til hennes far. Jeg satt ikke lenger i ro . Jeg begynte og gå rundt omkring på patioen. Hvor er hun? Jeg er redd nå. Er hun alene i Arguneguin?Har det hendt henne noe? Men hun er da sammen med sin far sier jeg til meg selv. Han passer på henne. Det er da ikke noe farlig? Det hjelper ikke at jeg har drukket et glass vin. Kroppen er urolig. Hodet er full av tanker om hva som kan ha skjedd. Skjerp deg, sier jeg til meg selv. Jeg begynner å tenke desperate tanker. Enn om hun aldri kommer tilbake. Enn om hun blir drept av noen . Fy søren for en dårlig mor jeg er. Lar henne være igjen i sentrum av Arguneguin.  Ber til gud om at det må gå bra. At hun må komme tilbake. Jeg kan ikke fortelle det til noen. Jeg går opp til nest eldste mann. Hun er kommet i seng. Hun forteller at hun så henne sist sammen med noen venner.

-Var ikke faren dere der? spør jeg

_Nei han var ikke der, svarer hun

Å herregud hun er alene i Arguneguin sammen med noen venner. Jeg forteller eldstejenta at jeg faktisk er nødt for å gå inn til Arguneguin for å finne henne. Du kan kanskje prøve å ringe til hotellet der far bor  først og spørre om han vet hvor hun er.Det var lurt . Jeg ringer og får svar fra tanten hennes. Hun forteller at  de har ikke sett nest eldste jenta på lenge. Barnas far, tanten og vennene deres ligger og sover . Og datteren min er ute alene i Argunguin. Herrgud, nå er jeg redd.

_Jeg drar inn til Argunguin, sier jeg til eldstejenta.

Jeg har ikke bil så jeg må løpe inn til Arguneguin. Jeg går og springer litt. Tar hovedveien. Mens jeg springer med en stor klump i magen tenker jeg tilbake til den første gangen jeg var skikkelig redd for å miste noen.

Jeg kjørte bil på vei hjem fra jobb. Jeg var gravid, åtte måneder på vei. Jeg var veldig trøtt. Rett og slett sliten. Jeg fikk et illebefinnende eller jeg sovnet. Jeg vet ikke og får aldri noe svar på det. Jeg kjørte inn i et tre. Totalvraket bilen. Jeg kløyvde fjeset og fikk et kutt på det ene kneet. Et stort ett. I magen min lå det et barn . Jeg måtte fort på sykehus. For å bli sydd og for å se at det stod bra til med barnet.

Jeg krøp ut av frontruten som var knust . bildørene fikk jeg ikke opp. Gikk opp på veien og gikk en kilometer før det kom en bil som tok meg til sykehuset. Jeg ble sydd sammen. Barnet stod det bra til med. Jeg fikk dra hjem fra sykehuset.

Nei, det fikk jeg ikke allikevel. Jeg var innlagt på fødeavdelingen for å se at det gikk bra med barnet. Det var så stille i magen min. Babyen sparket lite. Jeg var redd, engstelig. Egentlig var jeg engstelig for å føde også . Men det sa jeg ikke til noen. Folk hadde jo fødd før, ingen hadde dødd av det liksom . Nå var jeg redd for at babyen min skulle dø. At mannen min skulle gå fra meg fordi fjeset var kløyvd i to. Og nå var jeg innlagt på sykehus. Og jeg som er redd sykehus. Jeg som ikke liker det. Jeg som blir redd bare jeg ser skiltet til et sykehus. Her skal jeg sove i natt. Jeg, i et rom sammen med fire andre. Det er snart kveld . Jeg har bare lyst til å sove. Heldigvis kommer mannen min. Han kysser meg på kinnet. Heldigvis kommer han ikke til å gå ifra meg. Det blir bra dette.

Jeg må bli på sykehuset. Det taes ultralyd av gravid magen. Det ser ut som det står bra til med babyen. Det er ikke lenger så skummelt med sykehus. Det er da greie folk her og ingen vil meg noe vondt.

Etter to dager på sykehus skal jeg få reise hjem. Det ser ut til at det er bare bra med babyen og meg . Jeg er bare litt blå. Får ikke dusje eller vasket håret. Har sydd 21 sting på kneet og 25 i fjeset. Er ikke helt pen. Men er veldig glad jeg overlevde. Jeg som har slitt med dødsangst i det siste. Kanskje var det ikke er min tur enda.

Jeg må ta en stresstest og etterpå skal jeg reise hjem. Jeg gleder meg. Gleder meg til å komme hjem. Så kan jeg sitte i fred og ro og vente på at babyen skal komme. Jeg vet ikke om det er jente eller gutt. Det blir spennende å se.

En stresstest(Denne testen er gjort for å se hvor godt babyen vil svare på stress av sammentrekninger under fødsel.Dette kan gjøres for en rekke årsaker i slutten av svangerskapet, eller i tidlig fødsel.) er at man setter på rier for å se hvordan babyen reagere på det. Jeg synes jo at babyen har vært stille lenge. Iallfall de siste dagene, men den har vel fått ett sjokk tenker jeg, etter krasjet.

Jeg ligger i sengen. Jeg får mange duppe dutter på magen. De skal registrere hjerteslagene til babyen og kraften på rien. Jeg synes det er litt skummelt. Jeg er her alene. Mannen min er heldigvis på vei hit. Jeg har begynt å få kraftige rier når mannen min kommer inn døren til rommet. Akkurat i det han ankommer kjenner jeg noe varmt mellom beina akkurat som om jeg tisser meg ut. –

Å nå tror jeg babyen kommer. Det kjennes slik ut.., sier jeg til mannen min.

Vi trykker på alarmen og en jordmor kommerinn.

-Å nei, hun blør. Vi må forløse barnet sier hun, mest til seg selv.

Det kommer flere inn i rommer. Det er mange mennesker her nå. Litt hektisk. Hvem kan bli med å kjøre bort til operasjonsstua? Hjelp skal jeg opereres tenker jeg og blir vettskremt. Kommer jeg til å leve over det da? Det kommer ett menneske med en barberhøvel. Barberer magen min. Det skal taes keisersnitt. Alt går veldig fort. Plutselig er jeg ute å kjører i sykeseng og inn på operasjonstuen. Mannen min må stå igjen på gangen. Stakkars han, tenker jeg. Jeg får narkoser og sovner av et en forteller meg  at jeg skal sove nå.

Da jeg våkner fra narkosen ligger jeg på en fødestue. Den store  magen er borte. Jeg har fått en sønn. Han vil jeg skal hete Petter. Oppkalt etter en gutt jeg kjente i barndommen. s Jeg fryser, ber om flere tepper. Spør om guten min. Er samtidig litt kry for at jeg levde over keisersnittet. Men er engstelig for gutten min.  Han skal døpes og jeg får ikke være med. Gutten er ikke så frisk. Ingen vet hvordan det vil gå med han. Om han overlever eller ikke.  Han har fått for lite surstoff og næring i magen min. Jeg sovner. Må hvile. Tror jeg får mye morfin .

Da jeg våkner igjen er jeg på avdelingen . Jeg er inne på observasjonavdelingen. Det er her de som har komplikasjoner i svangerskapet ligger. Noen har vært her i månedsvis,  andre har som jeg nettopp kommet. Jeg har fått en sønn, er så glad for det, men jeg vet ikke hvordan det går. Jeg vet ikke om jeg får ta han med hjem. Jeg vet at jeg vil se han . Han ligger på kuvøseavdelingen. Den ligger et stykke unna fødeavdelingen hvor jeg ligger så jeg må vente til dagen etter for å se han. Jeg kjemper meg opp i en rulle stol. Mannen min skal trille meg. Jeg må se sønnen min.

Vi kommer inn på kuvøseavdelingen. Her ligger det flere babyer. Min baby er størst av alle. De andre er bitte små. Men min baby er kjempe syk. Det er ingen som vet hvordan det vil gå. Personalet på kuvøseavdelingen forklarer meg at han  er så syk at han kan dø. Og hvis han ikke dør er han så syk at han vil alltid trenge pleie resten av livet. Jeg føler meg som en egoist. Jeg tenker at jeg vil ha et frisk barn. Eller så kan han bare dø, det er vondt å tenke slik. Jeg ber til Gud om at han må være frisk, så jeg kan ta han med hjem. Jeg vil jo ikke at han skal dø.Jeg vil ha barnet mitt friskt og levende.

Men etter to dager dør han. han fikk en hjerneblødning. Det er ufattelig vondt. Ikke sammen dagen, da er det bare en lettelse. Lettelse over at jeg slipper å vente. Jeg slipper å vente på hva som skal skje. Men etterhvert, etter en uke etter to måneder. Dagene går med til å gråte , lengte etter det jeg aldri fikk . Barnet mitt. Etter fire måneder klare jeg ikke mer. Jeg må gå til psykolog. Jeg takler ikke alle tankene mine, skyldfølelsen, skammen. Var det min feil at han døde? Det var jo jeg som kjørte. Hadde jeg gjort noe galt i livet mitt, og var  dette  straffen for det jeg hadde gjort galt? Kunne jeg ha gjort ting annerledes? Da ville dette ikke ha skjedd. Når jeg snakker med folk så er jeg glad. Glad jeg overlevde. Glad det gikk bra med meg, men hva kunne jeg gjort annerledes sånn at barnet mitt har levd. Jeg må få litt hjelp til å få orden på tankene og følelsene mine.

Dette tenker jeg på når jeg springer ved midnatt mot Arguineguin for å finne min nest eldste datter. Jeg er redd hun skal forsvinne. Enn om hun dør? enn om hun er full? Enn om det har hendt henne noe? Jeg tror ikke det, men er allikevel redd . Jeg tenker tusen tanker på engang. Hvorfor kunne ikke hennes far tatt henne med seg hjem?

I  Arguineguín er det fortsatt litt liv i gatene. Jeg treffer noen jeg kjenner, men ingen har sett datteren min på en stund. Herregud, hva har jeg gjort? Jeg kjefter på meg selv. Du skal aldri gi ansvaret bort til noen andre. Pass på barna dine selv. Tilslutt finner jeg ei venninnen av datteren min som mener hun hadde sett at hun tok bussen hjem. Når jeg løp i redsel til Arguineguin hadde datteren min tatt bussen hjem. Eller har hun det?

Jeg må stole på det. Dette blir som å lete etter nålen i høystakken. Jeg finner henne ikke. Jeg løper hjem igjen. Jeg er redd og jeg håper, og kanskje vet jeg at jeg finner henne hjemme. Hjertet hamrer i brystet og jeg er tørr i munnen. Jeg er så redd.

Endelig hjemme og der er hun. Å jeg er så glad , men allikevel blir jeg sint. Sint for at jeg ble så redd. Men heldigvis jeg har fremdeles seks barn etter denne kvelden også.  Angrer meg for at jeg ble så sint. Jeg skulle jo bare ha vært glad. Det tar litt tid før jeg sovner denne kvelden.

 

 

 

I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Grand Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som inspirator , coach og soneterapeut.

Blogg ? Hvorfor i allverden skriver du blogg?? Hvorfor i all verden deler du din historie? Det er det mange som spør meg om. Og det lurer jeg også på innimellom. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg tror at en livshistorie, kan forandre en anens livshistorie. Iallfall var det slik for meg. Jeg er genuint interessert i mennesker. Jeg like å høre livshistorien deres både på godt og vondt. Jeg tror at hvis vi deler mer så forstår vi hverandre bedre. Derfor blogger jeg . Derfor holder jeg foredrag. Mine foredrag  handler om å tørre å endre, våg å leve. Vi kom tomhendt til verden. Vi drar tomhendt herfra, men i mellomtiden skal vi ha det godt. Men for å ha det godt må vi av og til kjenne på det onde. Livet består for oss alle av både opp og nedturer. Slik er livet . Det er dagene som kommer og går, som er selve livet.  Og den eneste som kan endre ditt liv er deg selv. Derfor skriver jeg blogg. Håper du vil fortsette å lese og del gjerne videre.

 

 

I 2001 tok jeg med alle mine seks barna og reiste til Grand Canaria. Vi skulle bli et år. Vi ble i et og et halvt.  I dag er jeg Inspirator, coach, soneterapeut og foredragsholder.

Et nytt år har startet. Nytt år, nye muligheter. Jul og nyttår i et fremmede land har gått kjempefint. Skolebarna har hatt juleferie og da har hele familien vært på stranden. Litt rart å ligge på stranden og sole seg i juleferien.

På stranden en dag  traff jeg ei dame som jeg hadde gått på skolen med. Det var hyggelig. Jeg hadde ikke sett henne på mange år, og plutselig satt hun der med sine barn på stranden vår. Hun hadde nettopp blitt enke så hun trengte å gjøre noe annet denne julen. Så å reise til Syden for å  kjenne på solen og varmen, det var bra for henne og ungene. Akkurat slik jeg, tenkte også, bare at jeg måtte være mye lenger. Ikke hadde jeg blitt enke heller. Jeg hadde blitt forlatt. eller kanskje ikke helt forlatt . Skjønner han ble lei  av ei dame som i utgangspunktet var utslitt og så ble jeg gravid og hormonell i tillegg.  Jeg var et utslitt menneske som ikke elsket meg selv, jeg ville bare bli elsket. Så ønske om  at noen kunne komme å redde meg ut fra min triste tilværelse var stor. En prins som skulle  bli glad i meg og som kunne hjelpe meg med alle barna. Men slik ble det ikke. Forholdet varte bare i fire måneder.  Alene igjen og med snart seks barn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte reise bort for å finne meg selv. Det er derfor jeg flyttet til Gran Canaria.

Jeg har jobbet som fotograf, så jeg  har selvfølgelig tatt med meg et kameraet  fra Norge, men jeg har fotografert lite. Jeg som elsker å fotografere har ikke hatt lyst til å ta bilder i det hele tatt. Det har ikke vært moro. Det ble et ork. Jeg var alt for sliten til å være kreativ.

Etter ungdomskolen gikk jeg på gymnaset. I slutten av tredje klasse jeg brakk hånden min i dusjen. Jeg ramlet liksom i dusjen. Nei, det var nok ikke det som skjedde. Jeg ble sparket etter i en krangel og han som sparket traff hånden min.  Et brudd i leddet til pekefingeren gjorde til at jeg måtte ha gips i seks uker.  Jeg er høyre hendt så jeg kunne ikke skrive, så da fikk jeg ikke tatt den siste eksamen  på gymnaset. Jeg måtte vente med å ta eksamen helt til våren etterpå. Så istedenfor å fortsette å studere gikk jeg på et kontorkurs gjennom det som kalles nav i dag, og etter det fikk jeg en jobb som kontorassistent. Høsten etter pekefingerbruddet, begynte jeg på frisørlinja. Det stortrivdes jeg med, selv om jeg hadde litt liten selvtillit til å bli en flink frisør.  Bare to måneder før svennebrevet var i boks hadde jeg forulykket og kunne ikke fortsette som frisør. Jeg hadde fått en nakkeslengskade. Det som kalles Whiplash. Så ble  omskolert og ble fotograf. Selv lært med flere fotokurs. Jeg var blitt for gammel for å komme inn på fotolinja. Fordi nakkeskaden gjorde til at jeg var svimmel, kvalm , mye hodepine, vondt i nakken , smerter i ryggen så  søkte jeg om femti prosent uføretrygd, men ga opp. Det ble for mange  slitsomme innvendinger og forsøk på å finne andre forklaringer for nakkesmertene med mer.  Samtidig som jeg ikke kunne fortsette å jobbe som frisør, fant mannen min seg en annen kvinnen. Så plutselig hadde jeg en skilsmisse , en erstatningssak( for whiplash ) , en sorg og en sak med trygdekontoret(det som nå er nav). Alene med barna orket jeg ikke å kjempe med trygdekontoret, men bet tenne sammen og tenkte at dette skulle jeg klare. Erstatningssak og skilsmisse var nok å kjempe for. Dessuten hvis jeg fikk nok erstatning så kunne jeg starte min egen bedrift og leve godt av den.

Fotografering er kjempegøy, men som sagt har  det har ikke vært det de siste årene. Det har bare vært et ork. Men nå etter et halvt år i solen kjenner jeg gleden ved å fotografere igjen. Jeg har funnet en fotobutikk her. Der fremkaller jeg bildene mine. Reisebrev til avisen hjemme ble det ikke noe av. Jeg trenger egentlig bare å hvile. Ordne med hverdagen og ha det fint med ungene. Har lovet barna sydentur i mange år, endelig har de fått det. Bare at den varer en stund.

I morgen  skal de eldste barna på skolen igjen. De andre skal i barnehagen. Barnehagen er ikke en ordentlig barnehage. Vi er noen forelder som har slått oss sammen for å passe hverandres barn. Vi er seks familier. To voksne er i barnehagen sammen med barna . De foreldrene som ikke har vakt har fri. I morgen er det min tur til å ha fri. Det gleder jeg meg til. Ikke bare skal de to nest yngste i barnehagen men minstejenta også. Og det gleder jeg meg til. Og gruer meg litt for jeg vet egentlig ikke hva jeg skal finne på. Har ikke vært helt alene noen gang siden jeg kom hit. Bortsett fra noen kvelder da. Men nå skal jeg være alene hele dagen.Bare meg uten barn. Det blir kjempe rart.

‘

I 2001 tok jeg med mine seks barn til Gran Canaria. Vi skulle bli i et år, vi ble i et og et halvt. I dag jobber jeg som Inspirator, coach og soneterapeut.

Det er nyttårsaften året er 2001 snart er det 2002.  Jeg kjenner på en glede inni meg som så smått har begynt å komme tilbake. Gleden som ble borte ved alt som var slitsomt hjemme i Norge. Tenkt deg selv å gå gravid med nummer seks og vite at du skal bli alenemor til seks barn her. Ja, jeg kunne ha tatt abort og ikke hatt så mange barn. Men det kunne faktisk ikke jeg. Ikke jeg. Jeg hadde allerede mistet et barn.  Jeg bestemte meg for at jeg skulle ta imot de barna som jeg skulle få.  Det ble mange. Det ble slik i mitt liv. Men jeg hadde ikke tenkt å være alene med alle barna. Med slik var det og jeg måtte gjøre det beste ut av det , så nå er jeg her på Grand Canaria og koser meg i solen, samtidig som jeg leter etter solen i hjertet mitt.

Vi er blitt invitert til nyttårsfest til en familie som bor i nærheten av oss. Tenk alle barna og jeg er invitert til nyttårsfest, sammen med flere andre familier. Vi skal få pajella som er en spansk rett. Tenk at vi skal være sammen med andre på nyttårsaften. Det er lenge siden jeg feiret sammen andre, så  jeg gleder meg.

Hjemme i Norge når det var nyttår har jeg nesten bestandig vært alene med barna på nyttårsaften. Det var en gang vi feiret med noen naboer med da hadde jeg bare to barn. Det var ingen som inviterte oss. Vi var jo så mange. Kunne sikkert har invitert noen jeg , men det hadde jeg ikke råd til. Å ha kurv fest, tenke jeg ikke på.Husker jeg satt en nyttårsaften helt alene. Jeg hadde bare to barn da. Jeg hadde en flaske vin. Drakk to glass og skålte med meg selv i speilet som jeg hadde satt foran meg. Det var litt trist, men også litt gøy . Nå er det iallfall gøy og tenke på at jeg gjorde det. Det var ikke vanlig at jeg feiret sammen med mine søsken eller foreldrene mine. Jeg har fire søsken som alle er gutter. De hadde sine familier som nyttår ble feiret med.

Nyttårsaften før vi reiste hit var jeg alene. Og da var det millennium . Det skulle bli ett nytt år hundre. Alle skulle feire og alle hadde noen å feire med. Iallfall kjentes det slik ut.  Media reklamerte for hva en burde gjøre den nyttårsaften. Hvilke klær man skulle ha. Hvilken mat og drikke. Hvordan bordet skulle bli dekt. Tror det var den mest ensomme nyttårsaften jeg noen sinne har hatt.

Like før jul det året brakk jeg foten. Jeg sprang i helse sko for å ta telefonen og klarte å vrikke ankelen og der brakk den. Minste jente den gangen var bare 10 måneder og hjemmehjelp fantes ikke. Jeg fikk iallfall ikke tilbud om det. Så der satt jeg med brukket fot alene med fem barn. Men etter som dagen gikk og jeg begynte å bli vant til gipsen, så jeg fikk jeg det til på et vis. Det ble bedre og bedre. Kjørte  til og med bil med gipset fot. Noen måtte hente ungen i barnehagen også . Dessuten så måtte jeg på jobb. Hadde et fotostudio jeg måtte ta meg av.  Hadde ikke helseforsikring så jeg måtte på jobben. Ikke fikk jeg helseforsikring heller for jeg var hadde en skade i nakken. Det var tider det.

Men nå i dag skal vi på nyttårsfest. Alle ungene og jeg sammen med mange andre flotte mennesker. De som har invitert oss er naboer, de bor noen hus forbi oss. Familien vi skal til har også mange barn, men det er det en mor og en far.  De skal bo på Grand Canaria frem til sommeren. Den ene gutten deres går i samme klasse som den ene jenta min. De har ikke alle ungene sine med hit. Noen i flokken er voksne så de klarer seg hjemme alene.

Huset til denne familien er mye større enn mitt. De har stor stue og kjøkken og tre soverom og det er mange flere møbler der, enn hjemme hos oss. I dag har de dekt langbord og det blir plass til alle gjestene . Jeg tenker så heldig jeg er som er her i kveld . Så trivelig å feire sammen med noen.

Jeg har med vogn til minstejenta. Jeg regner med hun sovner etterhvert . kanskje ikke de andre minstebarna klare å være våkne de heller. Men slik det ser ut akkurat nå , leker de seg med de andre barna, så fremdeles holder de seg nok våken en stund til.

Vi er ferdig med et fantastisk måltid. Lenge siden jeg har spist så god mat også utrolig deilig å få det servert. Bare det er.helt fantastisk. De to eldste barna har vært her de også men de har gått til vennene sine. Regner med at de kommer seg hjem etterhvert Nå skal vi også gå . Vi skal på Amfi del Mar å se på Fyrverkeri.