Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

I 2001 tok jeg med alle mine seks barna og reiste til Grand Canaria. Vi skulle bli et år. Vi ble i et og et halvt.  I dag er jeg Inspirator, coach, soneterapeut og foredragsholder.

Et nytt år har startet. Nytt år, nye muligheter. Jul og nyttår i et fremmede land har gått kjempefint. Skolebarna har hatt juleferie og da har hele familien vært på stranden. Litt rart å ligge på stranden og sole seg i juleferien.

På stranden en dag  traff jeg ei dame som jeg hadde gått på skolen med. Det var hyggelig. Jeg hadde ikke sett henne på mange år, og plutselig satt hun der med sine barn på stranden vår. Hun hadde nettopp blitt enke så hun trengte å gjøre noe annet denne julen. Så å reise til Syden for å  kjenne på solen og varmen, det var bra for henne og ungene. Akkurat slik jeg, tenkte også, bare at jeg måtte være mye lenger. Ikke hadde jeg blitt enke heller. Jeg hadde blitt forlatt. eller kanskje ikke helt forlatt . Skjønner han ble lei  av ei dame som i utgangspunktet var utslitt og så ble jeg gravid og hormonell i tillegg.  Jeg var et utslitt menneske som ikke elsket meg selv, jeg ville bare bli elsket. Så ønske om  at noen kunne komme å redde meg ut fra min triste tilværelse var stor. En prins som skulle  bli glad i meg og som kunne hjelpe meg med alle barna. Men slik ble det ikke. Forholdet varte bare i fire måneder.  Alene igjen og med snart seks barn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte reise bort for å finne meg selv. Det er derfor jeg flyttet til Gran Canaria.

027

første nyttårsdag på stranden

Jeg har jobbet som fotograf, så jeg  har selvfølgelig tatt med meg et kameraet  fra Norge, men jeg har fotografert lite. Jeg som elsker å fotografere har ikke hatt lyst til å ta bilder i det hele tatt. Det har ikke vært moro. Det ble et ork. Jeg var alt for sliten til å være kreativ.

Etter ungdomskolen gikk jeg på gymnaset. I slutten av tredje klasse jeg brakk hånden min i dusjen. Jeg ramlet liksom i dusjen. Nei, det var nok ikke det som skjedde. Jeg ble sparket etter i en krangel og han som sparket traff hånden min.  Et brudd i leddet til pekefingeren gjorde til at jeg måtte ha gips i seks uker.  Jeg er høyre hendt så jeg kunne ikke skrive, så da fikk jeg ikke tatt den siste eksamen  på gymnaset. Jeg måtte vente med å ta eksamen helt til våren etterpå. Så istedenfor å fortsette å studere gikk jeg på et kontorkurs gjennom det som kalles nav i dag, og etter det fikk jeg en jobb som kontorassistent. Høsten etter pekefingerbruddet, begynte jeg på frisørlinja. Det stortrivdes jeg med, selv om jeg hadde litt liten selvtillit til å bli en flink frisør.  Bare to måneder før svennebrevet var i boks hadde jeg forulykket og kunne ikke fortsette som frisør. Jeg hadde fått en nakkeslengskade. Det som kalles Whiplash. Så ble  omskolert og ble fotograf. Selv lært med flere fotokurs. Jeg var blitt for gammel for å komme inn på fotolinja. Fordi nakkeskaden gjorde til at jeg var svimmel, kvalm , mye hodepine, vondt i nakken , smerter i ryggen så  søkte jeg om femti prosent uføretrygd, men ga opp. Det ble for mange  slitsomme innvendinger og forsøk på å finne andre forklaringer for nakkesmertene med mer.  Samtidig som jeg ikke kunne fortsette å jobbe som frisør, fant mannen min seg en annen kvinnen. Så plutselig hadde jeg en skilsmisse , en erstatningssak( for whiplash ) , en sorg og en sak med trygdekontoret(det som nå er nav). Alene med barna orket jeg ikke å kjempe med trygdekontoret, men bet tenne sammen og tenkte at dette skulle jeg klare. Erstatningssak og skilsmisse var nok å kjempe for. Dessuten hvis jeg fikk nok erstatning så kunne jeg starte min egen bedrift og leve godt av den.

Fotografering er kjempegøy, men som sagt har  det har ikke vært det de siste årene. Det har bare vært et ork. Men nå etter et halvt år i solen kjenner jeg gleden ved å fotografere igjen. Jeg har funnet en fotobutikk her. Der fremkaller jeg bildene mine. Reisebrev til avisen hjemme ble det ikke noe av. Jeg trenger egentlig bare å hvile. Ordne med hverdagen og ha det fint med ungene. Har lovet barna sydentur i mange år, endelig har de fått det. Bare at den varer en stund.

028

Solen holder på å vende tilbake i hjertet.

I morgen  skal de eldste barna på skolen igjen. De andre skal i barnehagen. Barnehagen er ikke en ordentlig barnehage. Vi er noen forelder som har slått oss sammen for å passe hverandres barn. Vi er seks familier. To voksne er i barnehagen sammen med barna . De foreldrene som ikke har vakt har fri. I morgen er det min tur til å ha fri. Det gleder jeg meg til. Ikke bare skal de to nest yngste i barnehagen men minstejenta også. Og det gleder jeg meg til. Og gruer meg litt for jeg vet egentlig ikke hva jeg skal finne på. Har ikke vært helt alene noen gang siden jeg kom hit. Bortsett fra noen kvelder da. Men nå skal jeg være alene hele dagen.Bare meg uten barn. Det blir kjempe rart.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s