Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Grand Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som inspirator , coach og soneterapeut.

Blogg ? Hvorfor i allverden skriver du blogg?? Hvorfor i all verden deler du din historie? Det er det mange som spør meg om. Og det lurer jeg også på innimellom. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg tror at en livshistorie, kan forandre en anens livshistorie. Iallfall var det slik for meg. Jeg er genuint interessert i mennesker. Jeg like å høre livshistorien deres både på godt og vondt. Jeg tror at hvis vi deler mer så forstår vi hverandre bedre. Derfor blogger jeg . Derfor holder jeg foredrag. Mine foredrag  handler om å tørre å endre, våg å leve. Vi kom tomhendt til verden. Vi drar tomhendt herfra, men i mellomtiden skal vi ha det godt. Men for å ha det godt må vi av og til kjenne på det onde. Livet består for oss alle av både opp og nedturer. Slik er livet . Det er dagene som kommer og går, som er selve livet.  Og den eneste som kan endre ditt liv er deg selv. Derfor skriver jeg blogg. Håper du vil fortsette å lese og del gjerne videre.

 

Julen er over. Vi er inne i et nytt år. Vi er kommet til år tyve to. Vi er på Grand Canaria. Det er snart februar. I februar/ mars er det karneval i Arguneguin.  Karnevalet går over en uke og det forskjellige aktiviteter man kan være med på. Det jeg husker aller best er opptoget gjennom gatene. Jeg var utkledd som heks og hadde en hekseunge i  vognen.  De tre nest minste går ved siden av meg i toget. De to eldste står og ser på sammen med sin far som er kommet til øya på besøk. Han bor på et hotell i nærheten. Han er her sammen med søsteren sin og noen venner. Jeg er sammen med vennene mine og deres barn. Vi har vært hjemme hos en nabo og sminket oss. Jeg ser ut som en skikkelig heks. Litt rart og gå i opptog og være utkledd som heks på Grand Canaria. For å si det slik var det få andre hekser der. Men det var artig og jeg fikk mye oppmerksomhet .

Resten av kvelden skulle de to eldste barna være sammen med sin far. Etter opptoget drog de yngste barna og jeg hjem . De eldste var i trygg forvaring sammen med sin far. De eldste var da 13 og 15 år gammel. Da vi kom hjem stelte jeg de yngste barna for natten. De var slitne og sovnet med en gang. Som så ofte før når barna hadde sovnet satt jeg meg ute i godstolen ute  på patioen . Jeg tok et lite glass vin og tente talglys. Jeg skrev om dagens hendelser  i dagboken min og jeg ventet. Ventet på at de to eldste barna skulle komme hjem. Den eldste kom. Men ikke den nest eldste. Hvor ble det av henne? Hun var sammen med sin far, trodde jeg, så jeg var ikke engstelig. Klokken gikk. Det nærmet seg midnatt. Hun var enda ikke kommet. Jeg begynte å bli litt irritert. Jeg skulle legge meg for jeg skulle opp grytidlig dagen etter. De yngste barna våknet sirka klokken seks. Etterhvert gikk sinne over i angst. Hvor i all verden var hun? Jeg hadde ikke telefon nummer til hennes far. Jeg satt ikke lenger i ro . Jeg begynte og gå rundt omkring på patioen. Hvor er hun? Jeg er redd nå. Er hun alene i Arguneguin?Har det hendt henne noe? Men hun er da sammen med sin far sier jeg til meg selv. Han passer på henne. Det er da ikke noe farlig? Det hjelper ikke at jeg har drukket et glass vin. Kroppen er urolig. Hodet er full av tanker om hva som kan ha skjedd. Skjerp deg, sier jeg til meg selv. Jeg begynner å tenke desperate tanker. Enn om hun aldri kommer tilbake. Enn om hun blir drept av noen . Fy søren for en dårlig mor jeg er. Lar henne være igjen i sentrum av Arguneguin.  Ber til gud om at det må gå bra. At hun må komme tilbake. Jeg kan ikke fortelle det til noen. Jeg går opp til nest eldste mann. Hun er kommet i seng. Hun forteller at hun så henne sist sammen med noen venner.

-Var ikke faren dere der? spør jeg

_Nei han var ikke der, svarer hun

Å herregud hun er alene i Arguneguin sammen med noen venner. Jeg forteller eldstejenta at jeg faktisk er nødt for å gå inn til Arguneguin for å finne henne. Du kan kanskje prøve å ringe til hotellet der far bor  først og spørre om han vet hvor hun er.Det var lurt . Jeg ringer og får svar fra tanten hennes. Hun forteller at  de har ikke sett nest eldste jenta på lenge. Barnas far, tanten og vennene deres ligger og sover . Og datteren min er ute alene i Argunguin. Herrgud, nå er jeg redd.

_Jeg drar inn til Argunguin, sier jeg til eldstejenta.

Jeg har ikke bil så jeg må løpe inn til Arguneguin. Jeg går og springer litt. Tar hovedveien. Mens jeg springer med en stor klump i magen tenker jeg tilbake til den første gangen jeg var skikkelig redd for å miste noen.

Jeg kjørte bil på vei hjem fra jobb. Jeg var gravid, åtte måneder på vei. Jeg var veldig trøtt. Rett og slett sliten. Jeg fikk et illebefinnende eller jeg sovnet. Jeg vet ikke og får aldri noe svar på det. Jeg kjørte inn i et tre. Totalvraket bilen. Jeg kløyvde fjeset og fikk et kutt på det ene kneet. Et stort ett. I magen min lå det et barn . Jeg måtte fort på sykehus. For å bli sydd og for å se at det stod bra til med barnet.

Jeg krøp ut av frontruten som var knust . bildørene fikk jeg ikke opp. Gikk opp på veien og gikk en kilometer før det kom en bil som tok meg til sykehuset. Jeg ble sydd sammen. Barnet stod det bra til med. Jeg fikk dra hjem fra sykehuset.

Nei, det fikk jeg ikke allikevel. Jeg var innlagt på fødeavdelingen for å se at det gikk bra med barnet. Det var så stille i magen min. Babyen sparket lite. Jeg var redd, engstelig. Egentlig var jeg engstelig for å føde også . Men det sa jeg ikke til noen. Folk hadde jo fødd før, ingen hadde dødd av det liksom . Nå var jeg redd for at babyen min skulle dø. At mannen min skulle gå fra meg fordi fjeset var kløyvd i to. Og nå var jeg innlagt på sykehus. Og jeg som er redd sykehus. Jeg som ikke liker det. Jeg som blir redd bare jeg ser skiltet til et sykehus. Her skal jeg sove i natt. Jeg, i et rom sammen med fire andre. Det er snart kveld . Jeg har bare lyst til å sove. Heldigvis kommer mannen min. Han kysser meg på kinnet. Heldigvis kommer han ikke til å gå ifra meg. Det blir bra dette.

Jeg må bli på sykehuset. Det taes ultralyd av gravid magen. Det ser ut som det står bra til med babyen. Det er ikke lenger så skummelt med sykehus. Det er da greie folk her og ingen vil meg noe vondt.

Etter to dager på sykehus skal jeg få reise hjem. Det ser ut til at det er bare bra med babyen og meg . Jeg er bare litt blå. Får ikke dusje eller vasket håret. Har sydd 21 sting på kneet og 25 i fjeset. Er ikke helt pen. Men er veldig glad jeg overlevde. Jeg som har slitt med dødsangst i det siste. Kanskje var det ikke er min tur enda.

Jeg må ta en stresstest og etterpå skal jeg reise hjem. Jeg gleder meg. Gleder meg til å komme hjem. Så kan jeg sitte i fred og ro og vente på at babyen skal komme. Jeg vet ikke om det er jente eller gutt. Det blir spennende å se.

En stresstest(Denne testen er gjort for å se hvor godt babyen vil svare på stress av sammentrekninger under fødsel.Dette kan gjøres for en rekke årsaker i slutten av svangerskapet, eller i tidlig fødsel.) er at man setter på rier for å se hvordan babyen reagere på det. Jeg synes jo at babyen har vært stille lenge. Iallfall de siste dagene, men den har vel fått ett sjokk tenker jeg, etter krasjet.

Jeg ligger i sengen. Jeg får mange duppe dutter på magen. De skal registrere hjerteslagene til babyen og kraften på rien. Jeg synes det er litt skummelt. Jeg er her alene. Mannen min er heldigvis på vei hit. Jeg har begynt å få kraftige rier når mannen min kommer inn døren til rommet. Akkurat i det han ankommer kjenner jeg noe varmt mellom beina akkurat som om jeg tisser meg ut. –

Å nå tror jeg babyen kommer. Det kjennes slik ut.., sier jeg til mannen min.

Vi trykker på alarmen og en jordmor kommerinn.

-Å nei, hun blør. Vi må forløse barnet sier hun, mest til seg selv.

Det kommer flere inn i rommer. Det er mange mennesker her nå. Litt hektisk. Hvem kan bli med å kjøre bort til operasjonsstua? Hjelp skal jeg opereres tenker jeg og blir vettskremt. Kommer jeg til å leve over det da? Det kommer ett menneske med en barberhøvel. Barberer magen min. Det skal taes keisersnitt. Alt går veldig fort. Plutselig er jeg ute å kjører i sykeseng og inn på operasjonstuen. Mannen min må stå igjen på gangen. Stakkars han, tenker jeg. Jeg får narkoser og sovner av et en forteller meg  at jeg skal sove nå.

Da jeg våkner fra narkosen ligger jeg på en fødestue. Den store  magen er borte. Jeg har fått en sønn. Han vil jeg skal hete Petter. Oppkalt etter en gutt jeg kjente i barndommen. s Jeg fryser, ber om flere tepper. Spør om guten min. Er samtidig litt kry for at jeg levde over keisersnittet. Men er engstelig for gutten min.  Han skal døpes og jeg får ikke være med. Gutten er ikke så frisk. Ingen vet hvordan det vil gå med han. Om han overlever eller ikke.  Han har fått for lite surstoff og næring i magen min. Jeg sovner. Må hvile. Tror jeg får mye morfin .

Da jeg våkner igjen er jeg på avdelingen . Jeg er inne på observasjonavdelingen. Det er her de som har komplikasjoner i svangerskapet ligger. Noen har vært her i månedsvis,  andre har som jeg nettopp kommet. Jeg har fått en sønn, er så glad for det, men jeg vet ikke hvordan det går. Jeg vet ikke om jeg får ta han med hjem. Jeg vet at jeg vil se han . Han ligger på kuvøseavdelingen. Den ligger et stykke unna fødeavdelingen hvor jeg ligger så jeg må vente til dagen etter for å se han. Jeg kjemper meg opp i en rulle stol. Mannen min skal trille meg. Jeg må se sønnen min.

Vi kommer inn på kuvøseavdelingen. Her ligger det flere babyer. Min baby er størst av alle. De andre er bitte små. Men min baby er kjempe syk. Det er ingen som vet hvordan det vil gå. Personalet på kuvøseavdelingen forklarer meg at han  er så syk at han kan dø. Og hvis han ikke dør er han så syk at han vil alltid trenge pleie resten av livet. Jeg føler meg som en egoist. Jeg tenker at jeg vil ha et frisk barn. Eller så kan han bare dø, det er vondt å tenke slik. Jeg ber til Gud om at han må være frisk, så jeg kan ta han med hjem. Jeg vil jo ikke at han skal dø.Jeg vil ha barnet mitt friskt og levende.

Men etter to dager dør han. han fikk en hjerneblødning. Det er ufattelig vondt. Ikke sammen dagen, da er det bare en lettelse. Lettelse over at jeg slipper å vente. Jeg slipper å vente på hva som skal skje. Men etterhvert, etter en uke etter to måneder. Dagene går med til å gråte , lengte etter det jeg aldri fikk . Barnet mitt. Etter fire måneder klare jeg ikke mer. Jeg må gå til psykolog. Jeg takler ikke alle tankene mine, skyldfølelsen, skammen. Var det min feil at han døde? Det var jo jeg som kjørte. Hadde jeg gjort noe galt i livet mitt, og var  dette  straffen for det jeg hadde gjort galt? Kunne jeg ha gjort ting annerledes? Da ville dette ikke ha skjedd. Når jeg snakker med folk så er jeg glad. Glad jeg overlevde. Glad det gikk bra med meg, men hva kunne jeg gjort annerledes sånn at barnet mitt har levd. Jeg må få litt hjelp til å få orden på tankene og følelsene mine.

Dette tenker jeg på når jeg springer ved midnatt mot Arguineguin for å finne min nest eldste datter. Jeg er redd hun skal forsvinne. Enn om hun dør? enn om hun er full? Enn om det har hendt henne noe? Jeg tror ikke det, men er allikevel redd . Jeg tenker tusen tanker på engang. Hvorfor kunne ikke hennes far tatt henne med seg hjem?

Arguineguín er det fortsatt litt liv i gatene. Jeg treffer noen jeg kjenner, men ingen har sett datteren min på en stund. Herregud, hva har jeg gjort? Jeg kjefter på meg selv. Du skal aldri gi ansvaret bort til noen andre. Pass på barna dine selv. Tilslutt finner jeg ei venninnen av datteren min som mener hun hadde sett at hun tok bussen hjem. Når jeg løp i redsel til Arguineguin hadde datteren min tatt bussen hjem. Eller har hun det?

Jeg må stole på det. Dette blir som å lete etter nålen i høystakken. Jeg finner henne ikke. Jeg løper hjem igjen. Jeg er redd og jeg håper, og kanskje vet jeg at jeg finner henne hjemme. Hjertet hamrer i brystet og jeg er tørr i munnen. Jeg er så redd.

Endelig hjemme og der er hun. Å jeg er så glad , men allikevel blir jeg sint. Sint for at jeg ble så redd. Men heldigvis jeg har fremdeles seks barn etter denne kvelden også.  Angrer meg for at jeg ble så sint. Jeg skulle jo bare ha vært glad. Det tar litt tid før jeg sovner denne kvelden.

 

 

 

Bilde av: Karnevalet på Gran Canaria

One thought on “Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s