I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et halvt. I dag jobber jeg som Inspirator, Coach og soneterapeut.
Blogg ? Hvorfor i allverden skriver du blogg?? Hvorfor i all verden deler du din historie? Det er det mange som spør meg om. Og det lurer jeg også på innimellom. Hvorfor gjør jeg dette?
Jeg tror at en livshistorie, kan forandre en anens livshistorie. Iallfall var det slik for meg. Jeg er genuint interessert i mennesker. Jeg like å høre livshistorien deres både på godt og vondt. Jeg tror at hvis vi deler mer så forstår vi hverandre bedre. Derfor blogger jeg . Derfor holder jeg foredrag. Mine foredrag handler om å tørre å endre, våg å leve. Vi kom tomhendt til verden. Vi drar tomhendt herfra, men i mellomtiden skal vi ha det godt. Men for å ha det godt må vi av og til kjenne på det onde. Livet består for oss alle av både opp og nedturer. Slik er livet . Det er dagene som kommer og går, som er selve livet. Og den eneste som kan endre ditt liv er deg selv. Derfor skriver jeg blogg. Håper du vil fortsette å lese og del gjerne videre.
Tiden vi hadde på Gran Canaria var vi på det flere fot turer. Ikke så veldig lange. Noen ganger gikk opp noe vi kalte trappefjellet. Det var en trapp opp på til et fjell. Eller det var nok mer en høyde enn et fjell. Det var en passelig tur for meg med fire små barn på slep.
Når vi bodde på Gran Canaria så var vi på et arrangement på et lite sted som het Las Rosas, der feires Olavs dagene hvert år, gjeme i begynnelsen av november. Initiativtakeren til denne feiringen var kanarieren og norgesvennen Carmelo Gil Espino. Han ble sterkt grepet på sin reise til Nidarosdomen og Olav den Hellige så han bestemte seg for å bygge St. Olavskappellet på Grand Canaria. Det stod ferdig i 1980.
Feiringen har utviklet seg til å bli en spesiell Norsk-Kanarisk fest hvor den Norske Sjømannskirka og Den norske skolen i Arguineguin er involvert. Hovedpersonen i feiringen er Olav den Hellige. En 180 cm høy Olavsfigur i eik fra Hafrsfjord ved Stavanger, blir båret i prosesjon i Las Rosas, sammen med figuren av den lokale skytshelgenen Nuestra Senorade LasRosas. Søndag er den store festdagen og da dekkes sentrums gatene i Las Rosas med et teppe av salt,vulkansk sand og dadler.
Det er dette arrangementet vi skal oppleve. På forhånd har familiens sønn hatt skoleprosjekt. De har vært i grupper og laget tegninger til bilder, som de skal lage i salt og legge i gatene i Las Rosas. I prosesjonen om ettermiddagen går vi over disse bildene. Dette skal symbolisere at det vi mennesker lager går i stykker, men det Gud har laget forblir.
Når jeg skriver om dette nå, så kommer dette med tro opp i meg.
Om tro. Hva tror du på? Tro du på deg selv? Tror du på Gud? Tror Du på menneske? Eller tror du ikke på noe i det hele tatt. Jeg har min barndoms tro, som vi liker å kalle det. Min mor og min far var ikke spesielt religiøse, men jeg tror min mor trodde på Gud. Iallfall var jeg i kirken med henne flere ganger som liten. Jeg gikk på søndagsskole. Der ble vi vel mer redd Gud enn glad i Gud. Jeg ble iallfall redd for at hvis jeg gjorde noe galt så ville Gud straffe meg. Det ble en sterk angst som jeg har båret med meg frem til i voksen alder. Da jeg flyttet sammen med han som jeg ganske fort giftet meg med, turde jeg ikke si det til en kristen venninne for da levde jeg i synd og hun kom sikkert til å se ned på meg. Det ble bedre da jeg giftet meg. Etter hvert ble jeg voksen å undre meg . Hvorfor i allverden skal Gud straffe meg? Jeg kunne da heller be om tilgivelse hvis jeg hadde gjort noe galt. Etterhvert har jeg skjønt at Gud er kjærlighet. Det var det lite av i min barndom. Joda, mor og far var sikkert glad i oss, men det viste de ikke til oss og sa det iallfall aldri.
Tro er så mangt ikke bare Gudetro, men det å ha tro på noe. Tro på seg selv ikke minst. Min mor hadde nok aldri tro på seg selv . Hun var sammen med min far til sin død. Hun sa heller aldri at hun hadde tro på meg eller de andre barna i familien. Hun ropte ofte på Gud, når hun var lei seg eller sint. Kanskje er det derfor jeg har en sterk Gudetro som stadig blir satt på prøve . Når noen sier at det er religioner som er roten til alt vondt. Da tenker jeg, at ja det er ikke selve troen , men det er menneskene som har laget sin egen tro, sin religion og bare det jeg tror på er riktig, derfor må alle tro på det og hvis du ikke gjør det så skal jeg få deg til å tro det.
Så tilbake til min mor. Jeg trodde moren min var dum og et idiotisk menneske. Det var det jeg var opplært til. Min far sa det til stadighet til min mor. Jeg likte ikke moren min. Jeg syntes alle andre mødre var flinkere, klokere pene og alle hadde de jobber utenfor hjemmet. Min mor var hjemmeværende, hun hadde ingen utdannelse , var stygg og attpåtil var hun vestlending så mange av vennen mine erte meg for at hun snakket rart. Hun ble ikke penere av det. Så blir man voksen. Så får man barn selv. Så begynte jeg å undre meg . Hvorfor kranglet min mor og meg så mye? Hvorfor sa jeg så mye stygt til henne. Hvorfor sa hun aldri at hun var glad i meg? Hvorfor sa jeg aldri at jeg var glad i mor? Hvorfor var jeg mer opptatt av svigermor og den andre familien som jeg giftet meg inn i, enn av min mor? Visste jeg at hun alltid kom til å være der? Hadde jeg tro på at uansett hvor slem jeg var med mor, kom hun alltid til å stille opp. Til slutt var det et klokt menneske som sa til meg, se for deg din mor som ei lita jente , som en ung voksen, som mor og ikke minst som et menneske. Jeg hadde aldri sett på moren min som et menneske. Hvem var mor? Hun døde får jeg fikk vite det. Når vi reiste til Gran Canaria . Hva tenkte mor da? Hun kom aldri å besøkte oss i Syden Hun var ikke på sykehuset og besøkte meg da jeg fikk mine to yngste barn heller. Hvorfor det? Mor ville aldri ha barn. Og det ble for mange. Jeg fikk også mange barn og jeg ville ha dem. Mor hadde aldri troen på seg selv, derfor, tror jeg, kunne hun aldri rose meg eller de andre barna sine . Så tro er viktig. Ikke minst troen på deg selv, men det er så utrolig viktig at noen andre også har tro på deg og sier det til deg. Istedenfor å kritisere det du gjør. Tro på deg selv og det du gjør.
Inspirator Helena 