I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som Inspirator, Coach og Soneterapeut.

Jeg vil ikke hjem. Jeg har ikke lyst til å reise hjem til Norge. Jeg vil bli her. Vi har allerede sett på en ny leilighet ved markedsplassen. Jeg har søkt ungene inn på spansk skole. Iallfall fire av dem. Hun som skal begynne i niende klasse fortsetter på Den Norske Skolen. Hun skal konfirmere  her  nede i Den Norske Sjømannskirka. Det blir spennende. Jeg håper at gjestene kommer fra Norge i konfirmasjons selskap.

Vi skal bli et år til.  Men jeg skjønner jeg må reise hjem en tur.  For å ordne med utleie av huset mitt og slik at barnas fedre kan se ungene sine. Men jeg skal tilbake igjen. Og vi skal bo i den spanske delen av Arguneguin. Jeg har til og med avtalt med en dame fra Russland som snakker spansk og engelsk at jeg skal begynne på spanskkurs til henne når jeg er tilbake igjen til høsten. Det gleder jeg meg til

Men først skal vi hjem til Norge. En liten tur. Vi har pakket  det vi trenger av klær til turen hjem. Tingene våre, slik som hånduker, kopper og fat, pyntegjenstander  har vi pakket ned og satt i boden til ei venninne. De finner vi når vi kommer tilbake igjen.

Jeg gleder meg ikke til vi skal hjem. Jeg gruer meg. Jeg er ikke klar for det. Når vi er på flyplassen kjenner jeg gråten i halsen.  Jegkan ikke vise til noen at jeg er lei meg. Men det er jeg. Jeg er ikke klar for Norge enda. Her nede har vi det så godt. Så mange flotte menneskene rundt oss, som har hjulpet oss med både det en og det andre. Folk som har hjulpet meg med ungene og de som har hjulpet meg når smertene i nakken har vært ille. Også varmen da. Så deilig med fint vær hele tiden. Bare en gang hadde vi skikkelig regnvær. Også lite klær vi bruker. Nei, jeg gleder meg ikke til å reise hjem.

Jeg vet at mitt yngste barns far har funnet en ny dame. Jeg vil ikke ha han tilbake, men allikevel kjenner jeg på at jeg er sjalu. Hvorfor  skal jeg være det da? Unner jeg ikke at han har funnet en ny dame? Håper jeg at det går over slik at vi kan bli sammen igjen ? Hadde jeg håpet at han kom etter oss nedover.? Tror jeg sa det til han en gang, men som han sa. Han var jo bare et menneske og måtte gå videre. Følelsene sliter i meg. Hva er det jeg egentlig vil? Jeg vil egentlig ikke være alene, men hvem vil ha en enslig mor med seks barn uten jobb. Hvem vil gå inn i en slags farsrolle for barna mine? Herregud, som jeg har rotet til livet mitt. Jeg som skulle gå på politi høgskolen og ikke få barn.

Min andre eksmann var på Gran Canaria en tur. Han klarte ikke en gang og ta vare på på et av barna sine. Han fant en ny dame mens jeg var gravid med vårt barn nummer tre. Det har han aldri villet innrømme. Men jeg og flere andre vet at det var slik. Vi så dem jo. Jeg gikk til psykolog like etter at vi ble skilt. Taklet jeg ikke mine egne følelser? Jeg gjorde vel ikke det. Mannen min bedro meg med en annen og beskyldte meg for å ha tatt livet av vårt første barn. Det gjorde jeg ikke. Selv om det var jeg som kjørte bilen i gravid tilstand og krasjet. Det var en ulykke. En ulykke er noe som faktisk kan hende oss alle. Men jeg har tenkt , skreket og grått av smerte mange ganger. Og, så sjalu jeg var. Tenk vi hadde fått to barn og der satt jeg igjen som et mislykket menneske og skulle fikse livet uten jobb og to bitte små barn.  Alene. Ja, jeg syntes synd på meg selv en stund . Men jeg kom meg opp sakte, men sikkert.

Og jeg satset på nytt med en ny mann. Også der var jeg sjalu. Kjempe sjalu. Hvorfor himmelens navn skal jeg være sjalu?Og hvorfor er det så vondt? Det kjennes ut som om hjertet revner. Det er en ubeskrivelig vond følelse. Og når sjalusiens smerter kommer så begynner jeg å tenke og da eskalerer det og det bli bare verre.

Han var alkoholiker og stakk av innimellom og kunne bli borte i en uke . Hva gjorde han da?? Hadde han også en annen? Neida, han drakk seg full, så han gjør ikke det , tenkte jeg da, men det er så vondt å være sjalu. Ekstremt vondt og jeg vil ikke være det.

Sjalusien er vel en del av det jeg kjenner på når jeg står på flyplassen med alle barna på vei til Norge. Jeg må se min siste eksmann  med en ny dame. Jeg må sende ungene min til han og hans nye dame. Det gjør vondt og det er kjempevanskelig. Det er jeg som må jobbe med mine følelser, for jeg vil at mitt barn,  selvfølgelig skal få treffe sin far. Slik er det. Med det gjør vondt, det må jeg innrømme.

Også er jeg sjalu eller misunnelig på alle de som får det til: Som gifter seg og er glad i hverandre. Som har fine hus og fine ting inni husene. Som blir gravid og bare får barna , som slette ikke opplever triste ting. Eller er det slik? Fornuften fanger meg og jeg vet at ikke alle har det bare bra . Men når sjalusien er der, er det lett å tenke at det er bare jeg som har det slik. De andre, altså alle andre  fikser livene sine.

 

Når jeg kommer hjem til Norge må jeg forholde meg til alle vennen mine, familien min og naboer som sikkert lurer på hva jeg driver med . Hva skal du tilbake for? Hva skal du leve av der? Hvordan skal du klare deg?Jeg stiller meg selv de sammen spørsmålene, men finner ingen svar. Jeg bare vet jeg må tilbake. Og det skal jeg.

 

 

 

Påsken er over. Jeg går fremdeles til behandling til Healer damen. Ja, ja så er jeg en av dem som ser mer en andre. Og det er ikke farlig. Jeg kan ikke lese tanker. Jeg kan bare fornemme hva som skjer. Livskunnskap har jeg. Alle barna jeg har fått for de skulle komme til meg. Kanskje er dette bare tull eller kanskje er det noe i det. Jeg tror på det og jeg har alltid vist det var noe med meg. At jeg kan kjenne energier og fornemme ting. Healer damen fortelle at jeg alltid har vært slik.  At vi fleste mennesker har evner, men at vi gjemmer dem. Og noen av oss bruker dem. Så spennende.

.Healerdamen og jeg vi blir venninner og jeg har stor glede av henne. Hun lærer meg mye om det unaturlige. Hun åpner for evnen mine og jeg begynner etterhvert å få et godt forhold til dem. Jeg klarer å  tilgi alle som på et eller annet vis har vært slem med meg. Jeg skjønner at jeg ikke kan forandre noen, men jeg kan forandre min måte å se ting på. Og jeg som trodde jeg skulle kunne redde en alkoholisert mann, eller få en mann til å bli glad i meg, bare jeg ble glad nok i han og gjorde de riktige tingene.

Når det gjeld menn så har det vært uten interesse her nede. Jeg har bare hatt fokus på å finn meg . Hvem er jeg? Hvorfor er ikke jeg som alle andre? Kan jeg ikke bare være som andre? Hvem er Aud? Og hvorfor i all veden skal jeg slite meg ut? Hvorfor skal ikke jeg finne en som elsker meg ?

Vi snakker om dette i behandlingstime også . Healer damen sier at jeg skal begynne å bli glad i meg selv. Hva snakker hun om? Jeg kan da ikke bare være glad i meg. Det er da egoistisk. Jeg skal da elske min neste som meg selv. Elsker jeg meg selv? Det vet jeg faktisk ikke.

Healer damen sier jeg skal se meg selv i speilet, se meg selv inn i øynene og si til meg selv

“Hei Aud,  Jeg er glad i deg .”

For noe tull . Hun sier så mye rart hun der damen. Men jeg prøver virkelig selv om jeg synes det er helt idiotisk. Jeg vil skape forandringer i livet mitt og det er det bare jeg som kan gjøre. Jeg vil at livet mitt skal bli andelenes før jeg reiser hjem .

Reiser hjem ja. Vi skal egentlig reise hjem om et par måneder og det vil jeg ikke. Jeg får vondt i kropp og sjel når jeg tenker på at jeg skal hjem. Så jeg har begynt å se etter en annen leilighet. Jeg vil bo mer spansk, kanskje lære meg spansk også. Jeg har ikke råd til å la barna fortsette på den norske skolen, så jeg skal søke de inn på den spanske. Den spanske skolen som ligger ved den katolske kirke i Arguneguin. Eldstejenta sier hun vil gå på skole i Maspalaomas sammen med vennene hun har fått i svømmeklubben der. For at barna skal kunne gå på i spansk skole må vi søke om å få bli medlemmer i komunen i Arguniguin. Kan vi klare å gjennomføre det?

Jeg prøver å se meg selv i speilet hver kveld og hver morgen. Av og til husker jeg det ikke ,men det skjer noe med meg. Hvorfor i all verden har jeg tillat folk å være slem med meg  Hvordan kan jeg ha tillatt at en mann har slått meg? Hvordan kan det ha seg at jeg bare er med og ikke protesterer? gjør ting jeg ikke vil eller har lyst til. Hvor mange ganger har har jeg ikke lytte til meg selv og min indre stemme? Hvor for har jeg alltid latt andre bestemme over meg. Jeg kjenner jeg faktisk begynner å like meg selv. Sakte men sikkert . Jeg syns til og med jeg ser pen ut i speilet. Jeg som alltid har vært stygg og lite attraktiv i mine øyne. Så når en mann som jeg synes var veldig pen ble sammen med meg ble jeg sjeleglad. At han var alkoholiker hadde ikke noe å si. Jeg skulle redde han. Det jeg ikke visste var at jeg måtte redde meg selv. Så her står jeg og ser meg selv i speilet og sier at jeg er glad i meg selv. Utrolig. Det skjer noe med meg og jeg endrer meg.

Hurra og i morgen skal vi se på den leiligheten inne i Arguneguin ved markedsplassen.  Der er det bare spanjoler som bor. Det blir spennende. Jeg vil ikke hjem. Jeg vil være her en stund til. Jeg trenger mer tid for å bli kjent med meg selv. For å bli sterk nok til å takle livet hjemme i Norge. For å finne ut hva jeg skal leve av . Kanskje bli jeg kvitt nakkesmertene også. Kanskje blir skaden borte.

 

 

I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Grand Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som inspirator , coach og soneterapeut.

Blogg ? Hvorfor i allverden skriver du blogg?? Hvorfor i all verden deler du din historie? Det er det mange som spør meg om. Og det lurer jeg også på innimellom. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg tror at en livshistorie, kan forandre en anens livshistorie. Iallfall var det slik for meg. Jeg er genuint interessert i mennesker. Jeg like å høre livshistorien deres både på godt og vondt. Jeg tror at hvis vi deler mer så forstår vi hverandre bedre. Derfor blogger jeg . Derfor holder jeg foredrag. Mine foredrag  handler om å tørre å endre, våg å leve. Vi kom tomhendt til verden. Vi drar tomhendt herfra, men i mellomtiden skal vi ha det godt. Men for å ha det godt må vi av og til kjenne på det onde. Livet består for oss alle av både opp og nedturer. Slik er livet . Det er dagene som kommer og går, som er selve livet.  Og den eneste som kan endre ditt liv er deg selv. Derfor skriver jeg blogg. Håper du vil fortsette å lese og del gjerne videre.

 

 

Snart er det påsken, Året er to tusen og to. Vi har bodd på Gran Canaria i flere måneder. Jeg trives godt her, med solen, varme og alle de varme menneskene som gir meg energi og inspirasjon. Aldri har jeg fått så mye positive tilbakemeldinger før. Eller har jeg ikke hørt dem.?Har jeg vært for opptatt av å tenkte negative tanker om meg selv at alt det positive folk hjemme har sagt ikke har gått inn? Er jeg så vant til negative tanker at alt det som er positivt ikke går inn? Det er i iallfall veldig bra at jeg har møtt mye positivitet her. At jeg er stolt av meg selv og det jeg har fått til. At jeg med flyskrekk og stort sett redd for det meste, turde pakke sammen alle tingene våre, livet vårt og flytte hit. Jeg synes jeg har vært utrolig flink. Jeg som ikke er helt lik andre. Jeg som ikke har fullført en utdannelse enda. Jeg sa til meg selv da jeg gikk i niende klasse, at livet er ikke bare en skoleutdannelse, men det er livets skole også. Det har jeg fått mye av. Jeg er bare snart 40 år. Helt alene på Gran Canaria med seks barn. Sprøtt, også utrolig deilig. Bare være meg. Ja, også ungene da.

Her har vi et herlig hverdagsliv. Vi er blitt fortalt mange ganger at vi slettes ikke er på ferie, men at det er hverdag her også. Og det er det . Ungene skal på skolen, lekser skal følges opp. Det er jeg vel ikke den flinkeste mora til å gjøre. Jeg sier ofte til skolen at jeg oppdrar barna mine så kan dere lære dem skoleting, men noe tror jeg jeg hjelper til med da. Jeg er iallfall flink til å følge opp. Være med i foreldreråd (nå heter det )være klassekontakt , oppmann osv. Tror jeg stiller opp så godt jeg kan, også her. Jeg liker å se hva som rører seg .

Noen av de jeg kjenner her  benytter tiden til å gå til behandling. Fysioterapi, soneterapi , healing osv. Det skulle jeg også ha gjort, men det har jeg ikke råd til. Jeg har så forferdelig lyst til å bli kvitt nakkesmertene, kvalmen , angsten og uroen. Jeg har blitt kjent meg ei utrolig flott dame. Jeg tror hun elsker ungene mine. Hun er her nede sammen med mannen sin og deres to barn. Vi har mye kontakt og innimellom kaller vi henne mormor. Et varmt og godt menneske. Hun er naboen min. Hun går til en fysioterapeut her, nede på Valle Marina. Men en dag hadde hun vært til ei dame som driver med litt soneterapi og litt healing. Hun er ikke så veldig dyr, så hun anbefaler meg å gå til henne . Jeg som ikke liker healere og spåkoner og alternative greie . De kan da se rett gjennom meg og kanskje forteller de at jeg har en sykdom som jeg skal dø av. Hvis jeg dør ? Hvem skal ta seg av barna mine da? Men venninne min overbeviser meg at det er ikke farlig . Hun kan kanskje hjelpe meg med nakkesmerter og de andre plagene jeg har.

Jeg blir enig med meg selv at dette har jeg lyst å prøve. Healer damen bor like ved Angora senteret. Jeg drar dit en ettermiddag og “mormor” passer de små barna. Jeg er usikker på hvor damen bor, så jeg må ringe henne. Jeg gruer meg veldig. Tenk om hun ser at jeg er syk eller gal eller at det er noe annet veldig farlig med meg. Som jeg gruer meg. Det er nesten så jeg skjelver.

Healerdamen venter på meg ved porten ved huset sitt. Hun ser ut som en hvilken som helst dame.

Herregud, tenker jeg,  kanskje hun ser hva jeg tenker.

Jeg har vært til en healer hjemme i Norge en gang. Han var en flott fyr og jeg tenkte på det når jeg var der og var livredd for at han skulle se hva jeg tenkte. Vet ikke om jeg trodde nok på han til å bli bra. Eller jo forresten jeg ble bedre.

Healerdamen sprer rundt seg av kjærlighet og varme. Hun bor på Gran Canaria sammen med mannen sin og driver litt med behandlinger, forteller hun. Etter vi har hilst blir jeg vist inn på behandlingsrommet.

Er du nervøs? spør hun. Om jeg er, tenker jeg. Kjempenervøs, men tør ikke fortelle det. Jeg bare rister på hodet.

Jeg legger meg på benken. Hun spør hva jeg kommer for og jeg forteller. Om nakke skaden, om ulykken om mannen som drog sin vei. Jeg forteller alt om livet mitt for første gang til et helt fremmed menneske. Og det er utrolig god. Jeg føler meg helt tom . Hun setter seg ved fotenden og begynner å ta på beina mine. Hun  kjenne stresset i kroppen min. Hun kan kjenne at jeg har vondt i nakken. Det er så utrolig godt at noen tar på beina min og at noen har tid til å høre på meg .

Etter stund sier hun: “Jeg ser englene danser ved hodet ditt.”

Nå tuller, hun tenker jeg , men jeg har det fantastisk godt der jeg ligger.

“Du er en av oss,”fortsetter healer damen.

En av oss tenker jeg. Hva i all verden er det hun prater om. Jeg er da meg, ikke en av hva da?? Engel du liksom.

Behandlingen er ferdig og jeg har det kjempebra. Hun sier hun pleier å ta 20 euro, men jeg skal få det billigere og jeg må komme tilbake om en uke .

Ute på gaten kjenner jeg en varm, god følelse i hele kroppen. Hva var det damen har gjort med meg ? Mens jeg var gravid med nummer tre gikk jeg til en gammel mann som var soneterapeut. Han var jeg til noen ganger og da fikk jeg det sammen følelsen i kroppen. Dette var da bare helt herlig . Men en av oss? Hva mente hun med det ? Er jeg en healer? Var  det hun mente? Eller hva er jeg? Merkelig altså.

Jeg har allerde bestemt meg for at jeg skal tilbake til den damen . Hun driver ikke med fotsoneterapi som jeg trodde, men med  Metamorfose teknikken. En massasje teknikk som behandler (de 9 mnd i mors liv) utenfor tid og rom.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

.