Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv. Sjalusi

I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som Inspirator, Coach og Soneterapeut.

Jeg vil ikke hjem. Jeg har ikke lyst til å reise hjem til Norge. Jeg vil bli her. Vi har allerede sett på en ny leilighet ved markedsplassen. Jeg har søkt ungene inn på spansk skole. Iallfall fire av dem. Hun som skal begynne i niende klasse fortsetter på Den Norske Skolen. Hun skal konfirmere  her  nede i Den Norske Sjømannskirka. Det blir spennende. Jeg håper at gjestene kommer fra Norge i konfirmasjons selskap.

Vi skal bli et år til.  Men jeg skjønner jeg må reise hjem en tur.  For å ordne med utleie av huset mitt og slik at barnas fedre kan se ungene sine. Men jeg skal tilbake igjen. Og vi skal bo i den spanske delen av Arguneguin. Jeg har til og med avtalt med en dame fra Russland som snakker spansk og engelsk at jeg skal begynne på spanskkurs til henne når jeg er tilbake igjen til høsten. Det gleder jeg meg til

Men først skal vi hjem til Norge. En liten tur. Vi har pakket  det vi trenger av klær til turen hjem. Tingene våre, slik som hånduker, kopper og fat, pyntegjenstander  har vi pakket ned og satt i boden til ei venninne. De finner vi når vi kommer tilbake igjen.

Jeg gleder meg ikke til vi skal hjem. Jeg gruer meg. Jeg er ikke klar for det. Når vi er på flyplassen kjenner jeg gråten i halsen.  Jegkan ikke vise til noen at jeg er lei meg. Men det er jeg. Jeg er ikke klar for Norge enda. Her nede har vi det så godt. Så mange flotte menneskene rundt oss, som har hjulpet oss med både det en og det andre. Folk som har hjulpet meg med ungene og de som har hjulpet meg når smertene i nakken har vært ille. Også varmen da. Så deilig med fint vær hele tiden. Bare en gang hadde vi skikkelig regnvær. Også lite klær vi bruker. Nei, jeg gleder meg ikke til å reise hjem.

Jeg vet at mitt yngste barns far har funnet en ny dame. Jeg vil ikke ha han tilbake, men allikevel kjenner jeg på at jeg er sjalu. Hvorfor  skal jeg være det da? Unner jeg ikke at han har funnet en ny dame? Håper jeg at det går over slik at vi kan bli sammen igjen ? Hadde jeg håpet at han kom etter oss nedover.? Tror jeg sa det til han en gang, men som han sa. Han var jo bare et menneske og måtte gå videre. Følelsene sliter i meg. Hva er det jeg egentlig vil? Jeg vil egentlig ikke være alene, men hvem vil ha en enslig mor med seks barn uten jobb. Hvem vil gå inn i en slags farsrolle for barna mine? Herregud, som jeg har rotet til livet mitt. Jeg som skulle gå på politi høgskolen og ikke få barn.

Min andre eksmann var på Gran Canaria en tur. Han klarte ikke en gang og ta vare på på et av barna sine. Han fant en ny dame mens jeg var gravid med vårt barn nummer tre. Det har han aldri villet innrømme. Men jeg og flere andre vet at det var slik. Vi så dem jo. Jeg gikk til psykolog like etter at vi ble skilt. Taklet jeg ikke mine egne følelser? Jeg gjorde vel ikke det. Mannen min bedro meg med en annen og beskyldte meg for å ha tatt livet av vårt første barn. Det gjorde jeg ikke. Selv om det var jeg som kjørte bilen i gravid tilstand og krasjet. Det var en ulykke. En ulykke er noe som faktisk kan hende oss alle. Men jeg har tenkt , skreket og grått av smerte mange ganger. Og, så sjalu jeg var. Tenk vi hadde fått to barn og der satt jeg igjen som et mislykket menneske og skulle fikse livet uten jobb og to bitte små barn.  Alene. Ja, jeg syntes synd på meg selv en stund . Men jeg kom meg opp sakte, men sikkert.

Og jeg satset på nytt med en ny mann. Også der var jeg sjalu. Kjempe sjalu. Hvorfor himmelens navn skal jeg være sjalu?Og hvorfor er det så vondt? Det kjennes ut som om hjertet revner. Det er en ubeskrivelig vond følelse. Og når sjalusiens smerter kommer så begynner jeg å tenke og da eskalerer det og det bli bare verre.

Han var alkoholiker og stakk av innimellom og kunne bli borte i en uke . Hva gjorde han da?? Hadde han også en annen? Neida, han drakk seg full, så han gjør ikke det , tenkte jeg da, men det er så vondt å være sjalu. Ekstremt vondt og jeg vil ikke være det.

Sjalusien er vel en del av det jeg kjenner på når jeg står på flyplassen med alle barna på vei til Norge. Jeg må se min siste eksmann  med en ny dame. Jeg må sende ungene min til han og hans nye dame. Det gjør vondt og det er kjempevanskelig. Det er jeg som må jobbe med mine følelser, for jeg vil at mitt barn,  selvfølgelig skal få treffe sin far. Slik er det. Med det gjør vondt, det må jeg innrømme.

Også er jeg sjalu eller misunnelig på alle de som får det til: Som gifter seg og er glad i hverandre. Som har fine hus og fine ting inni husene. Som blir gravid og bare får barna , som slette ikke opplever triste ting. Eller er det slik? Fornuften fanger meg og jeg vet at ikke alle har det bare bra . Men når sjalusien er der, er det lett å tenke at det er bare jeg som har det slik. De andre, altså alle andre  fikser livene sine.

 

Når jeg kommer hjem til Norge må jeg forholde meg til alle vennen mine, familien min og naboer som sikkert lurer på hva jeg driver med . Hva skal du tilbake for? Hva skal du leve av der? Hvordan skal du klare deg?Jeg stiller meg selv de sammen spørsmålene, men finner ingen svar. Jeg bare vet jeg må tilbake. Og det skal jeg.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s