Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut , Inspirator og Foredragsholder.

Så sitter vi på flyet på vei til Gran Canaria igjen. Jeg fikset det. Jeg skal tilbake til sol og varme. Bort fra kulde, regn og vanskelige mennesker. Barna og jeg skal ta et friår til. Jeg gleder meg veldig. Det tror jeg  barna også gjør. Neste eldstemann reist nedover før oss andre og har vært på Gran Canaria i  en uke allerede.

Når vi kommer frem skal vi ta i bruk vår nye leilighet. Den har stue , kjøkken spisestue, tre soverom , bakgård, vaskerom og tak terrasse. Kjempestor i forhold til den lille leiligheten vi hadde på Los Caideros. Det blir litt lengre for nest eldste jente  å dra til skolen. Men hun skal ta bussen.Og reise med buss i Arguneguin er ganske billig. Eldstemann må også ta buss. Hun har kommet inn på skolen i Maspalomas, der vennene hennes fra svømmetreningen går, hun både grue og gleder seg til å starte. På skolen der hun skal gå er  det bare spansktalende elever og de fleste av dem snakker ikke engelsk .

Det blir et spennende år for oss alle. Jeg som en gang hadde flyskrekk er ikke så redd for å fly lengre. Jeg er blitt roligere. Jeg har klart noe jeg aldri hadde trodd jeg ville klare. Jeg har bodd i utlandet et år og er på vei tilbake. Minstejenta er ett år nå. Jeg har ordnet det økonomisk så vi skal klare oss dette året også. Selv om jeg må betale skolepenger og bøker på spansk skole for barna er det billigere enn den norske skolen. dessuten vil jeg at vi skal intrigeres i det spanske samfunnet.

Jeg har vært en tur med fly da jeg var hjemme også . Jeg  reiste til Bodø, for å feire gode venners 100 årsdag. Det er ei venninne fra Trondheim som nå bor i Bodø. Jeg ble kjent med henne da jeg var tre og hun var fire år. Vi bodde i samme blokk. Venninnen min bodde i tredje etasje. Jeg i fjerde. I vår leilighet var vi seks mennesker som bodde på tre rom og kjøkken. Jeg delte rom med mor og far til jeg var 12 år. Jeg fikk aldri lov å ha besøk av venner. Det hadde vi for liten plass til.  Foreldrene mine ville ikke at vi skulle ha noen på besøk. Hjemme hos venninnen min var det annerledes. Der var jeg ofte på besøk og det hendte at to av storebrødrene mine også, fikk lov å bli med inn til dem. Av og til fikk vi kveldsmat der og da fikk vi brødskive med peanøttsmør. Det fikk vi aldri hjemme.

En gang jeg var i bursdag til min venninne, kom hennes far hjem. Han var en stille og rolig mann, i motsetning til min far. Det var vel  ukjent for meg med en rolig mann, så da hennes far kom hjem, måtte jeg liksom veldig på toalettet, men istedenfor å benytte meg av toalettet i leilighetens deres, gikk jeg hjem. Og jeg turde ikke å gå ned igjen, så venninnen min måtte komme å hente meg. Men det ville jeg ikke.  Jeg turde ikke for hennes far var så skummel. At en mann kunne være så rolig og behagelig var skummelt for meg som bare var vant med en streng, brautende far.Er dette et mønsteret  som ble innført som  liten? At jeg likte menn som var brautende. Iallefall hadde jeg som voksen bare valgt menn som hadde et dårlig forhold til sin mor, som var meget sjarmerende og veldig brautet. Lærte jeg dette mønster allerede som barn? Velger vi partnere som er lik vår far eller mor?Eller?

Det skal bli godt å komme nedover igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg . Det skal bli fint å bo i en større leilighet. Mer plass for oss alle, selv om vi fortsatt skal være mye ute. Jeg liker  å være ute. Vi skal bo helt nede ved sjøen. Det ikke så veldig fin strand, men den ligger bare et steinkast unna huset vårt .

Jeg må begynne å tenke på hva jeg skal leve av når jeg en dag skal reise hjem til Norge. For jeg skal tilbake, men jeg må bare være borte litt til for å bli sterkere. Både psykisk og fysisk. Jeg skal ikke tilbake til fotografering. Jeg er god til å ta bilder, men hadde alt for dårlig utstyr og hadde  problemer på hjemme bane og  jeg startet med to tomme hender. Hadde ingen startkapital. Sprøtt, men sant. Det hadde vel vært lettere om jeg hadde fått støtte hjemmefra. Jeg var  åtte måneder gravid da jeg startet fotograf virksomheten. Samboeren min skulle passe butikken og jeg skulle fotografer. Samboeren min var flink til å ta seg av kundene. Men det forsvant en del penger. I ettertid har jeg skjønt at det var han som tok dem . Han var alkoholiker og trengte litt ekstra for å kjøpe øl.

Kundene mine var fornøyd med det produktet jeg leverte til dem. Men jeg husker spesielt en gang jeg fotograferte et brudepar. En veldig viktig dag i et menneske sitt liv. Da jeg <drev mitt eget fotostudio tok man bilder med film i kameraet. Jeg sendte bildene av brudeparet  inn til fremkalling og så forsvant dem. Fotolaboratoriet klarte å rote bildene vekk. Jeg måtte dra hjem til brudeparet og fortelle dette. Det var ikke enkelt, skjønner de ble sinte og fortvilte. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg tror jeg skal finne på noe nytt jeg kan arbeide med. Hvis det er sant det healing damen sa, så har jeg noe i meg som jeg kan bruke for å støtte andre . Kanskje jeg skal gjøre som den gamle fot soneterapeut mannen sa når jeg var på behandling til han. At jeg må bli soneterapeut. Er det egentlig noe for meg? Skal jeg starte med det kanskje? Hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv? Nei, ikke vet jeg.

Akkurat nå vet jeg bare at jeg trenger litt mer tid for å finne meg selv og bryte mønster. Snart er vi fremme på Gran Canaria. Det blir spennende.

På flyet nedover igjen til Gran Canaria

På stranden hjemme i trøndelag

Tilbake på Gran Canaria

Bakgården vår

Kjøkkenet i ny leiligheten

Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut og Foredragsholder. Jeg forteller historien min å formidle alt er mulig også det umulige.

Det er fint å være hjemme, når jeg vet det er bare for en stund. For vi skal tilbake til Gran Canaria, til Arguneguin. Der skal vi være et år til. Alle barna skal gå på skole, det er bare minstejenta som skal være hjemme sammen med meg. Dette året skal fire av barna gå på spanskskole. Jeg har søkt de inn og alle er kommet inn. Det vil si. Eldstejenta var med på skolekontoret i Las Palmas. Hun skal gå på en skole i Maspalomas og det er en annen kommune så da måtte vi dra til Las Palmas på skolekontoret der.  Vi måtte lyve litt også for eldstejenta er ferdig med ungdomsskolen og skulle egentlig ha staret vidregående. vi måtte fortelle at hun skulle starte i tiende klasse. Siden ingen på skolekontoret snakket engelsk, var det eldstejenta selv som snakket spansk med spanjolene på skolekontoret. Videregående fins på den norske skolen, men hun ville heller gå  tiende klasse om igjen men denne gangen på spansk skole for å lære spansk enda bedre.

Barnehagen vi startet, har vi lagt ned. Alle barna som var i barnehagen har reist hjem og kommer ikke tilbake igjen.  Nest eldste jente som også skal konfirmeres skal gå på Den Norske Skole. Hun skal konfirmeres i den norske sjømannskirka og konfirmantene skal på konfirmasjon leir til London. jeg håper besteforeldre , tanter og onkler kommer nedover for å feire konfirmanten med oss.

Det er trivelig å være hjemme. Det er sommer og det er sol. Det er fint å treffe venner og familie. Følelsene mine er  litt satt ut. Alle kommer med gode råd og ber meg tenke meg om før jeg skal reise igjen. Men jeg har tenkt og det eneste rette for meg er å reise tilbake. Jeg, og ja ungene trenger det de også. For det har jeg lært at skal barna ha det bra så må mor også ha det bra. Så det er min plikt å få det bra. Bli den beste utgaven av meg selv så barna vil  få det fint. Desto bedre jeg har det desto bedre vil det bli for dem.

Hvordan kan man bli den beste utgaven av seg selv? Det vet jeg ikke enda men jeg er i ferd med å finne det ut. Jeg giftet meg da jeg var atten år gammel. Mange syntes det var alt for tidlig og jeg og min daværende mann fikk mye pes rundt det. Jeg syntes det var helt rett. Jeg hadde funnet en mann jeg ut fra mine forutsetninger den gang trodde jeg elsket. Men gjorde jeg det? Eller var det flukten hjemmefra? Fra et hjem med mye bråk. Jeg gikk andre året på gymnaset. Jeg var vilt forelsket, men var det kjærlighet? For meg på dette tidspunktet var det helt riktig å gifte meg da. Jeg har aldri angret, det var slik det skulle være. Min far betalte mesteparten av bryllupet. Jeg giftet meg i kirken og vi hadde ca 70 gjester til middag. Og ja, jeg var lykkelig og jeg var helt bestemt på at dette skulle vare resten av livet. Jeg hadde gitt et løfte og det skulle jeg holde. Jeg pakket koffert min flere ganger etter en krangel og dro hjem til mor. Hun sa bare at jeg fikk oppføre meg å dra tilbake til ektemannen min og selvfølgelig gjorde jeg det. Var jeg for ung ? Kanskje kanskje ikke. Jeg hadde troen, men det ble ikke slik. Jeg ble skilt

Det er mye man klare å tenke over når man tar seg tid til å kjenne etter. Og det er det jeg skal fortsette med når jeg nå skal reise tilbake til gran Canaria og jeg gleder meg til å reisen ned til varmen igjen og alle de varme menneskene som er der. Alle menneskene som jeg er blitt kjent med, som er blitt mine venner. Hun vi kalte mormor er reist hjem og kommer ikke tilbake for å bo, men de skal kjøpe leilighet der nede så hun kommer heldigvis på besøk. Det blir fint. Så uansett hva andre sier så må jeg følge det som kjennes inni meg. Slik er det bare.

Før jeg skal reise nedover igjen må vi innom helsesøster. Minste jenta er på en måte ute av vaksinasjonsprogrammet . Hun har ikke fått vaksinasjonene hun skal ha, men jeg har snakket med helsesøster så vi tar en intensiv sprøyte tid nå mens vi er hjemme. Ikke har jeg veid henne heller. Hun ble veid den dagen hun ble født og på 6 ukers kontrollen, men ikke etter det. Men jeg ser hun har vokst så hun har det bra. Hun spiser mye og hun har lært å gå. Stod på sine egne bein for første gang da hun var 9 måneder. Tror det er bra med henne jeg. Fin og brun og hvit i håret er hun også. Hun har vært hos sin far og hans nye samboer. Det var rart og litt vanskelig, men slik er det bare. Jeg må jo la barnet være hos sin far  og heldigvis har far latt oss dra tilbake til høsten også. Jeg må bare hjem noen turer slik at han får hilse på henne. Det må jeg får til.

Siden jeg kjenner at jeg har en kul lignende ting i magen må jeg innom legen min før vi reiser nedover igjen. Må få sjekket at alt er i orden med meg. Tror det er tarmen som ikke får tømt seg helt. Har kjent at det er noe, men vet ikke helt hva. Legen og jeg blir enig om at det er bare tarmen som ikke helt spiller på lag. Det går nok over. Det blir bra.

Etter hektiske uker hjemme dra nest eldste mann nedover igjen. Vi andre skal reise bare om noen dager og vi gleder oss. Alt er klart for et nytt og spennende år på Gran Canaria og jeg gleder meg.

På stranden i Arguneguin

Skogstur i Trøndelag

Kos på stranden

Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut og Foredragsholder.

Jeg kommer hjem til Norge med blandede følelser. Det er frisk og ren luft her hjemme, men ikke inni meg. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke sterk nok til å møte hverdagen i Norge. Jeg elsker landet mitt. Jeg elsker byen min, men inni meg sliter jeg. Jeg vil ikke. Jeg vil gjemme meg bort. Jeg vil ha det fint. Jeg er lei av at alle andre skal fortelle hvordan jeg skal leve. Jeg er lei av trygdekontor. Jeg er lei av nakkesmerter. Jeg er lei. Men jeg må leve. Jeg har et ansvar. Jeg har seks barn som jeg elsker. Jeg vil se dem vokse. Jeg vil se at det går bra med  dem. Men jeg sliter med mine egne følelser. Jeg sliter med å være bra nok , flink nok. Ha nok utdannelse. Ha det pent nok i hjemmet mitt. Klare meg. Være alene. Alene om alt ansvaret. Er det egentlig noen som vet hvor mange våkenetter jeg har hatt. Ja da, jeg har vært våken med urolig barn. Men jeg har også vært våken full av bekymring, som igjen har blitt til angst. Enn om jeg ikke klarer meg? Enn om jeg ikke orker meg selv? Enn om jeg gir opp? Enn om noen kommer å tar barna mine fordi jeg ikke tar de riktige valgene. Er det noen som skjønner hvor vanskelig det kan være?

Vi er hjemme nå. Her skal vi være i litt over en måned. Den ene jenta som skal gå på Den Norske Skolen skal reiser før oss andre nedover igjen. Hun må være på Gran Canaria til skole start. Hun skal bo til healing venninnen min, til vi kommer nedover. Da skal vi  flytte inn i vår nye leilighet ved markedsplassen.  Leiligheten har tre soverom, stue, spise stue og kjøkken og tak terrasse med utsikt til havet. Naboene er spanske. Jeg gleder meg.

Jeg skal lære å snakke spansk. Jeg har funnet en privat lærer. Hun snakker engelsk og spansk, men ikke norsk og jeg som egentlig ikke kan engelsk en gang. Jeg kan jo litt, men jeg synes det høres så dumt ut når jeg prøver å snakke det. Jeg hatet alle engelsktimer på skolen. Jeg følte meg som en idiot og gjorde alt jeg kunne for å slippe å prate i timene. Heldigvis hadde jeg en lærer som så meg, og som skjønte hva jeg strevde med. Å lære språk tror jeg handler om å være trygg på seg selv og det var ikke jeg når jeg gikk på skolen.

Hjemme. Huset er her. Hybelboerne er flyttet ut. Vi er hjemme sammen med familie og venner. Det er koselig. De får litt sjokk når de skjønner vi skal tilbake. Og prøver å overtale meg til å bli hjemme. Men jeg vil tilbake. Jeg klarer ikke formidle at jeg ikke er klar for Norge enda. Jeg forteller at jeg har søkt inn fire av barna på spansk skole. Vi skal bare være et år til. For jeg vil ikke bli her.

Mine barns fedre liker nok ikke at jeg skal ta barna dere bort et år til. Jeg kjenner på at jeg synes det er trist, men jeg vil bort. Jeg er ikke i stand til å være her enda. Jeg er sliten og jeg er redd disse mennene jeg har fått barn med. Hvorfor i all verden er jeg det ? Er det et mønster ? Ja, det har jeg tenkt på mange ganger. Hvorfor er jeg redd et menneske jeg tror jeg elsker. Eller elsket jeg ikke ? Hvor glad er jeg i meg selv ? Elsker jeg meg selv? De mennene jeg har fått barn med, elsket de meg? Eller var jeg en svak person som de klarte utnytte? Utnytte min kjærlighet til dem? Hvorfor  har det skjært seg ? Hvorfor fikk ikke jeg til kjærlighetslivet? Hvorfor drog dem ? Det var vel meg det var noe galt med? Ikke var jeg pen nok, ikke snill nok, ikke god nok . Ikke bra nok i sengen? Eller hva var det dem? Hva slags menn var det jeg var sammen med? Hvor hadde jeg lært hvordan menn skal være ? Av min far? Er det slik at jenter finne menn som ligner far? Eller er det tilfeldig? Eller er det et mønster? Jeg har tenkt. Hvordan var far med mor? Ikke veldig bra. Helvetes kjerring var hun, sa far. Kan ikke noe. Kan ikke noe i det hele tatt. Helvetes kjerring, er det det jeg er?

Da jeg ble skilt var det en nabo som kom med boken “Menn som hater kvinner og kvinnen som elsker dem. Der stod det mye om psykopater. Var faren min en psykopat? Hadde jeg valgt menn som ikke ville meg noe godt ? Var de også psykopater? Eller narsissister?

I en artikkel står det skrevet

Første tegn du skal være oppmerksom på er når psykopaten tidlig legger all skyld på sine omgivelser for det som har gått feil i livet. Det er aldri hans eller hennes feil. Psykopaten vil aldri innrømme skyld, feilvurderinger, manglende kunnskaper eller annet som forklarer hvorfor det var noe som gikk galt. Det var alltid andres feil. Snakker han/hun om sin mor? Han eller hun har sannsynligvis ikke noe godt forhold til sin mor. Sine tidligere kjærester? De var det sannsynligvis alle noe feil med. Border liner? Alkoholiker? Psykiske problemer? Dårlig mor? Psykopaten er veldig god til å stille diagnoser på de han/hun har hatt en “relasjon” til tidligere.

Etter de første spennende stevnemøtene hvor psykopaten som vanlig er sjarmerende, oppmerksom, lyttende til deg – forteller deg hvor mye han eller hun beundrer deg – kanskje sendt deg hyggelige tekstmeldinger og blomster så kan hende det er noe i magefølelsen din som sier noe er galt.

Varsellampene bør gå på gult og over til rødt om du kjenner deg igjen i bare noen av disse beskrivelsene: (Vi refererer ofte til «han» selv om mye av dette også kan gjelde kvinner.)

Første tegn du skal være oppmerksom på er når psykopaten tidlig legger all skyld på sine omgivelser for det som har gått feil i livet. Det er aldri hans eller hennes feil. Psykopaten vil aldri innrømme skyld, feilvurderinger, manglende kunnskaper eller annet som forklarer hvorfor det var noe som gikk galt. Det var alltid andres feil. Snakker han/hun om sin mor? Han eller hun har sannsynligvis ikke noe godt forhold til sin mor. Sine tidligere kjærester? De var det sannsynligvis alle noe feil med. Borderliner? Alkoholiker? Psykiske problemer? Dårlig mor? Psykopaten er veldig god til å stille diagnoser på de han/hun har hatt en “relasjon” til tidligere.

Er vedkommende unormalt ivrig? Insisterende? Vil han gifte seg med deg etter bare noen få stevnemøter? Blir du tidlig erklært som hans livs store kjærlighet? Vil han ha barn med deg med én gang? Er du bare hans med en gang? Er han uvanlig tidlig sjalu – om du så bare kaster et blikk på en annen mann? Insisterer på å vite hvor du er og hva du holder på med?

Respekterer han deg? Tar han selv alle valg? Fra så enkelt som å velge hva dere skal spise på en restaurant – uten å spørre deg? Går dere på kino – så velger han suverent film uten å spørre hva du har lyst til å se?

Dukker han opp hjemme hos deg uventet? Går han gjennom tingene dine når han er hos deg og du gjør deg klar for å gå ut?

Er vedkommende veldig nærtagende? Tar lett en krangel? Føler seg forulempet over de minste ting? Liker vedkommende ikke dyr? Sågar grusom mot dyr? Er vedkommende utålmodig med mindre barn? Uttrykker vedkommende seg negativt om enkelte “underordnede” yrkesgrupper? Tiggere eller andre svake i samfunnet? Snakker han uvanlig mye nedsettende om de fleste? Fra dagens drosjesjåfør til regjeringen?”( artikkelen er hentet fra nettstedet psykopaten.info)

Ja, jeg kjenner igjen noen av trekkene. Men er vi ikke alle psykopater eller i all fall litt? Eller? Har ikke peiling jeg egentlig. Men det jeg vet er at jeg alltid har fått skylden. Og det har jeg tatt til meg. Det er min feil. Det min feil at alt går galt. Det er meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lagt våken og tenkt på dette. Mine menn har fort funnet en annen kvinne. Hvis de elsket meg? Hvorfor fant de fort en annen? Jeg har blitt utsatt for vold,trusler og ukvemsord. Jeg har slått meg selv fordi jeg fortjente juling.  Min far slo meg til jeg var seks år . Min mor slo også og drog meg i håret hvis jeg ikke var snill. Gud var heller ikke på min side. For hvor var Gud når jeg slet?

Var det derfor jeg fant menn som hater meg? Det er vel en av grunnene til at jeg reiser bort igjen.  Jeg er ikke var klar for å høre hvor idiotisk jeg er. Hvor dum det går an å bli. Hvor idiotisk teit jeg er. Kan ingenting. Vet ingenting. Også er jeg skyld i alt. Gutten min som døde var det jeg som gjorde. At mannen min drakk var selvfølgelig min feil. At de måtte finne en annen og være utro er også min feil. Jeg kunne ha oppført meg bedre så ville det ikke skjedd. At ingen orker å bo med meg, er min feil. Jeg må være et forferdelig menneske. Hva er det som egentlig er galt med meg? Og hvis jeg spør om at du som mitt   barns far kanskje kan bidrag til å betale litt mer, så tror de at det er jeg som får pengene. Det er ikke til meg, det er til barna deres. Men siden jeg er skadet kan jeg ikke jobbe. Jeg vil gjerne forklare, men ingen vil forstå. Jeg blir gal, nei jeg orker ikke bli i Norge.

Jeg er ikke klar enda. Jeg må bort igjen for å finne meg selv. Jeg må vite hvorfor jeg alltid finner menn som hater meg. Dem som liker meg, vil jeg ikke ha. Jeg vil finne meg selv. Det klarer jeg ikke i Norge. Jeg må bort igjen. Jeg vil finne meg. Meg selv. Aud.