Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut og Foredragsholder.

Jeg kommer hjem til Norge med blandede følelser. Det er frisk og ren luft her hjemme, men ikke inni meg. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke sterk nok til å møte hverdagen i Norge. Jeg elsker landet mitt. Jeg elsker byen min, men inni meg sliter jeg. Jeg vil ikke. Jeg vil gjemme meg bort. Jeg vil ha det fint. Jeg er lei av at alle andre skal fortelle hvordan jeg skal leve. Jeg er lei av trygdekontor. Jeg er lei av nakkesmerter. Jeg er lei. Men jeg må leve. Jeg har et ansvar. Jeg har seks barn som jeg elsker. Jeg vil se dem vokse. Jeg vil se at det går bra med  dem. Men jeg sliter med mine egne følelser. Jeg sliter med å være bra nok , flink nok. Ha nok utdannelse. Ha det pent nok i hjemmet mitt. Klare meg. Være alene. Alene om alt ansvaret. Er det egentlig noen som vet hvor mange våkenetter jeg har hatt. Ja da, jeg har vært våken med urolig barn. Men jeg har også vært våken full av bekymring, som igjen har blitt til angst. Enn om jeg ikke klarer meg? Enn om jeg ikke orker meg selv? Enn om jeg gir opp? Enn om noen kommer å tar barna mine fordi jeg ikke tar de riktige valgene. Er det noen som skjønner hvor vanskelig det kan være?

Vi er hjemme nå. Her skal vi være i litt over en måned. Den ene jenta som skal gå på Den Norske Skolen skal reiser før oss andre nedover igjen. Hun må være på Gran Canaria til skole start. Hun skal bo til healing venninnen min, til vi kommer nedover. Da skal vi  flytte inn i vår nye leilighet ved markedsplassen.  Leiligheten har tre soverom, stue, spise stue og kjøkken og tak terrasse med utsikt til havet. Naboene er spanske. Jeg gleder meg.

Jeg skal lære å snakke spansk. Jeg har funnet en privat lærer. Hun snakker engelsk og spansk, men ikke norsk og jeg som egentlig ikke kan engelsk en gang. Jeg kan jo litt, men jeg synes det høres så dumt ut når jeg prøver å snakke det. Jeg hatet alle engelsktimer på skolen. Jeg følte meg som en idiot og gjorde alt jeg kunne for å slippe å prate i timene. Heldigvis hadde jeg en lærer som så meg, og som skjønte hva jeg strevde med. Å lære språk tror jeg handler om å være trygg på seg selv og det var ikke jeg når jeg gikk på skolen.

Hjemme. Huset er her. Hybelboerne er flyttet ut. Vi er hjemme sammen med familie og venner. Det er koselig. De får litt sjokk når de skjønner vi skal tilbake. Og prøver å overtale meg til å bli hjemme. Men jeg vil tilbake. Jeg klarer ikke formidle at jeg ikke er klar for Norge enda. Jeg forteller at jeg har søkt inn fire av barna på spansk skole. Vi skal bare være et år til. For jeg vil ikke bli her.

Mine barns fedre liker nok ikke at jeg skal ta barna dere bort et år til. Jeg kjenner på at jeg synes det er trist, men jeg vil bort. Jeg er ikke i stand til å være her enda. Jeg er sliten og jeg er redd disse mennene jeg har fått barn med. Hvorfor i all verden er jeg det ? Er det et mønster ? Ja, det har jeg tenkt på mange ganger. Hvorfor er jeg redd et menneske jeg tror jeg elsker. Eller elsket jeg ikke ? Hvor glad er jeg i meg selv ? Elsker jeg meg selv? De mennene jeg har fått barn med, elsket de meg? Eller var jeg en svak person som de klarte utnytte? Utnytte min kjærlighet til dem? Hvorfor  har det skjært seg ? Hvorfor fikk ikke jeg til kjærlighetslivet? Hvorfor drog dem ? Det var vel meg det var noe galt med? Ikke var jeg pen nok, ikke snill nok, ikke god nok . Ikke bra nok i sengen? Eller hva var det dem? Hva slags menn var det jeg var sammen med? Hvor hadde jeg lært hvordan menn skal være ? Av min far? Er det slik at jenter finne menn som ligner far? Eller er det tilfeldig? Eller er det et mønster? Jeg har tenkt. Hvordan var far med mor? Ikke veldig bra. Helvetes kjerring var hun, sa far. Kan ikke noe. Kan ikke noe i det hele tatt. Helvetes kjerring, er det det jeg er?

Da jeg ble skilt var det en nabo som kom med boken “Menn som hater kvinner og kvinnen som elsker dem. Der stod det mye om psykopater. Var faren min en psykopat? Hadde jeg valgt menn som ikke ville meg noe godt ? Var de også psykopater? Eller narsissister?

I en artikkel står det skrevet

Første tegn du skal være oppmerksom på er når psykopaten tidlig legger all skyld på sine omgivelser for det som har gått feil i livet. Det er aldri hans eller hennes feil. Psykopaten vil aldri innrømme skyld, feilvurderinger, manglende kunnskaper eller annet som forklarer hvorfor det var noe som gikk galt. Det var alltid andres feil. Snakker han/hun om sin mor? Han eller hun har sannsynligvis ikke noe godt forhold til sin mor. Sine tidligere kjærester? De var det sannsynligvis alle noe feil med. Border liner? Alkoholiker? Psykiske problemer? Dårlig mor? Psykopaten er veldig god til å stille diagnoser på de han/hun har hatt en “relasjon” til tidligere.

 

Etter de første spennende stevnemøtene hvor psykopaten som vanlig er sjarmerende, oppmerksom, lyttende til deg – forteller deg hvor mye han eller hun beundrer deg – kanskje sendt deg hyggelige tekstmeldinger og blomster så kan hende det er noe i magefølelsen din som sier noe er galt.

Varsellampene bør gå på gult og over til rødt om du kjenner deg igjen i bare noen av disse beskrivelsene: (Vi refererer ofte til «han» selv om mye av dette også kan gjelde kvinner.)

Første tegn du skal være oppmerksom på er når psykopaten tidlig legger all skyld på sine omgivelser for det som har gått feil i livet. Det er aldri hans eller hennes feil. Psykopaten vil aldri innrømme skyld, feilvurderinger, manglende kunnskaper eller annet som forklarer hvorfor det var noe som gikk galt. Det var alltid andres feil. Snakker han/hun om sin mor? Han eller hun har sannsynligvis ikke noe godt forhold til sin mor. Sine tidligere kjærester? De var det sannsynligvis alle noe feil med. Borderliner? Alkoholiker? Psykiske problemer? Dårlig mor? Psykopaten er veldig god til å stille diagnoser på de han/hun har hatt en “relasjon” til tidligere.

Er vedkommende unormalt ivrig? Insisterende? Vil han gifte seg med deg etter bare noen få stevnemøter? Blir du tidlig erklært som hans livs store kjærlighet? Vil han ha barn med deg med én gang? Er du bare hans med en gang? Er han uvanlig tidlig sjalu – om du så bare kaster et blikk på en annen mann? Insisterer på å vite hvor du er og hva du holder på med?

Respekterer han deg? Tar han selv alle valg? Fra så enkelt som å velge hva dere skal spise på en restaurant – uten å spørre deg? Går dere på kino – så velger han suverent film uten å spørre hva du har lyst til å se?

Dukker han opp hjemme hos deg uventet? Går han gjennom tingene dine når han er hos deg og du gjør deg klar for å gå ut?

Er vedkommende veldig nærtagende? Tar lett en krangel? Føler seg forulempet over de minste ting? Liker vedkommende ikke dyr? Sågar grusom mot dyr? Er vedkommende utålmodig med mindre barn? Uttrykker vedkommende seg negativt om enkelte “underordnede” yrkesgrupper? Tiggere eller andre svake i samfunnet? Snakker han uvanlig mye nedsettende om de fleste? Fra dagens drosjesjåfør til regjeringen?”( artikkelen er hentet fra nettstedet psykopaten.info)

 

Ja, jeg kjenner igjen noen av trekkene. Men er vi ikke alle psykopater eller i all fall litt? Eller? Har ikke peiling jeg egentlig. Men det jeg vet er at jeg alltid har fått skylden. Og det har jeg tatt til meg. Det er min feil. Det min feil at alt går galt. Det er meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lagt våken og tenkt på dette. Mine menn har fort funnet en annen kvinne. Hvis de elsket meg? Hvorfor fant de fort en annen? Jeg har blitt utsatt for vold,trusler og ukvemsord. Jeg har slått meg selv fordi jeg fortjente juling.  Min far slo meg til jeg var seks år . Min mor slo også og drog meg i håret hvis jeg ikke var snill. Gud var heller ikke på min side. For hvor var Gud når jeg slet?

Var det derfor jeg fant menn som hater meg? Det er vel en av grunnene til at jeg reiser bort igjen.  Jeg er ikke var klar for å høre hvor idiotisk jeg er. Hvor dum det går an å bli. Hvor idiotisk teit jeg er. Kan ingenting. Vet ingenting. Også er jeg skyld i alt. Gutten min som døde var det jeg som gjorde. At mannen min drakk var selvfølgelig min feil. At de måtte finne en annen og være utro er også min feil. Jeg kunne ha oppført meg bedre så ville det ikke skjedd. At ingen orker å bo med meg, er min feil. Jeg må være et forferdelig menneske. Hva er det som egentlig er galt med meg? Og hvis jeg spør om at du som mitt   barns far kanskje kan bidrag til å betale litt mer, så tror de at det er jeg som får pengene. Det er ikke til meg, det er til barna deres. Men siden jeg er skadet kan jeg ikke jobbe. Jeg vil gjerne forklare, men ingen vil forstå. Jeg blir gal, nei jeg orker ikke bli i Norge.

Jeg er ikke klar enda. Jeg må bort igjen for å finne meg selv. Jeg må vite hvorfor jeg alltid finner menn som hater meg. Dem som liker meg, vil jeg ikke ha. Jeg vil finne meg selv. Det klarer jeg ikke i Norge. Jeg må bort igjen. Jeg vil finne meg. Meg selv. Aud.Bilder 25.01.15 3471508530798899.jpg1508538526913

 

 

 

One thought on “Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s