Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut og Foredragsholder. Jeg forteller historien min å formidle alt er mulig også det umulige.

Det er fint å være hjemme, når jeg vet det er bare for en stund. For vi skal tilbake til Gran Canaria, til Arguneguin. Der skal vi være et år til. Alle barna skal gå på skole, det er bare minstejenta som skal være hjemme sammen med meg. Dette året skal fire av barna gå på spanskskole. Jeg har søkt de inn og alle er kommet inn. Det vil si. Eldstejenta var med på skolekontoret i Las Palmas. Hun skal gå på en skole i Maspalomas og det er en annen kommune så da måtte vi dra til Las Palmas på skolekontoret der.  Vi måtte lyve litt også for eldstejenta er ferdig med ungdomsskolen og skulle egentlig ha staret vidregående. vi måtte fortelle at hun skulle starte i tiende klasse. Siden ingen på skolekontoret snakket engelsk, var det eldstejenta selv som snakket spansk med spanjolene på skolekontoret. Videregående fins på den norske skolen, men hun ville heller gå  tiende klasse om igjen men denne gangen på spansk skole for å lære spansk enda bedre.

Barnehagen vi startet, har vi lagt ned. Alle barna som var i barnehagen har reist hjem og kommer ikke tilbake igjen.  Nest eldste jente som også skal konfirmeres skal gå på Den Norske Skole. Hun skal konfirmeres i den norske sjømannskirka og konfirmantene skal på konfirmasjon leir til London. jeg håper besteforeldre , tanter og onkler kommer nedover for å feire konfirmanten med oss.

 

Det er trivelig å være hjemme. Det er sommer og det er sol. Det er fint å treffe venner og familie. Følelsene mine er  litt satt ut. Alle kommer med gode råd og ber meg tenke meg om før jeg skal reise igjen. Men jeg har tenkt og det eneste rette for meg er å reise tilbake. Jeg, og ja ungene trenger det de også. For det har jeg lært at skal barna ha det bra så må mor også ha det bra. Så det er min plikt å få det bra. Bli den beste utgaven av meg selv så barna vil  få det fint. Desto bedre jeg har det desto bedre vil det bli for dem.

Hvordan kan man bli den beste utgaven av seg selv? Det vet jeg ikke enda men jeg er i ferd med å finne det ut. Jeg giftet meg da jeg var atten år gammel. Mange syntes det var alt for tidlig og jeg og min daværende mann fikk mye pes rundt det. Jeg syntes det var helt rett. Jeg hadde funnet en mann jeg ut fra mine forutsetninger den gang trodde jeg elsket. Men gjorde jeg det? Eller var det flukten hjemmefra? Fra et hjem med mye bråk. Jeg gikk andre året på gymnaset. Jeg var vilt forelsket, men var det kjærlighet? For meg på dette tidspunktet var det helt riktig å gifte meg da. Jeg har aldri angret, det var slik det skulle være. Min far betalte mesteparten av bryllupet. Jeg giftet meg i kirken og vi hadde ca 70 gjester til middag. Og ja, jeg var lykkelig og jeg var helt bestemt på at dette skulle vare resten av livet. Jeg hadde gitt et løfte og det skulle jeg holde. Jeg pakket koffert min flere ganger etter en krangel og dro hjem til mor. Hun sa bare at jeg fikk oppføre meg å dra tilbake til ektemannen min og selvfølgelig gjorde jeg det. Var jeg for ung ? Kanskje kanskje ikke. Jeg hadde troen, men det ble ikke slik. Jeg ble skilt

Det er mye man klare å tenke over når man tar seg tid til å kjenne etter. Og det er det jeg skal fortsette med når jeg nå skal reise tilbake til gran Canaria og jeg gleder meg til å reisen ned til varmen igjen og alle de varme menneskene som er der. Alle menneskene som jeg er blitt kjent med, som er blitt mine venner. Hun vi kalte mormor er reist hjem og kommer ikke tilbake for å bo, men de skal kjøpe leilighet der nede så hun kommer heldigvis på besøk. Det blir fint. Så uansett hva andre sier så må jeg følge det som kjennes inni meg. Slik er det bare.

Før jeg skal reise nedover igjen må vi innom helsesøster. Minste jenta er på en måte ute av vaksinasjonsprogrammet . Hun har ikke fått vaksinasjonene hun skal ha, men jeg har snakket med helsesøster så vi tar en intensiv sprøyte tid nå mens vi er hjemme. Ikke har jeg veid henne heller. Hun ble veid den dagen hun ble født og på 6 ukers kontrollen, men ikke etter det. Men jeg ser hun har vokst så hun har det bra. Hun spiser mye og hun har lært å gå. Stod på sine egne bein for første gang da hun var 9 måneder. Tror det er bra med henne jeg. Fin og brun og hvit i håret er hun også. Hun har vært hos sin far og hans nye samboer. Det var rart og litt vanskelig, men slik er det bare. Jeg må jo la barnet være hos sin far  og heldigvis har far latt oss dra tilbake til høsten også. Jeg må bare hjem noen turer slik at han får hilse på henne. Det må jeg får til.

Siden jeg kjenner at jeg har en kul lignende ting i magen må jeg innom legen min før vi reiser nedover igjen. Må få sjekket at alt er i orden med meg. Tror det er tarmen som ikke får tømt seg helt. Har kjent at det er noe, men vet ikke helt hva. Legen og jeg blir enig om at det er bare tarmen som ikke helt spiller på lag. Det går nok over. Det blir bra.

Etter hektiske uker hjemme dra nest eldste mann nedover igjen. Vi andre skal reise bare om noen dager og vi gleder oss. Alt er klart for et nytt og spennende år på Gran Canaria og jeg gleder meg.