Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut , Inspirator og Foredragsholder.

 

Så sitter vi på flyet på vei til Gran Canaria igjen. Jeg fikset det. Jeg skal tilbake til sol og varme. Bort fra kulde, regn og vanskelige mennesker. Barna og jeg skal ta et friår til. Jeg gleder meg veldig. Det tror jeg  barna også gjør. Neste eldstemann reist nedover før oss andre og har vært på Gran Canaria i  en uke allerede.

Når vi kommer frem skal vi ta i bruk vår nye leilighet. Den har stue , kjøkken spisestue, tre soverom , bakgård, vaskerom og tak terrasse. Kjempestor i forhold til den lille leiligheten vi hadde på Los Caideros. Det blir litt lengre for nest eldste jente  å dra til skolen. Men hun skal ta bussen.Og reise med buss i Arguneguin er ganske billig. Eldstemann må også ta buss. Hun har kommet inn på skolen i Maspalomas, der vennene hennes fra svømmetreningen går, hun både grue og gleder seg til å starte. På skolen der hun skal gå er  det bare spansktalende elever og de fleste av dem snakker ikke engelsk .

Det blir et spennende år for oss alle. Jeg som en gang hadde flyskrekk er ikke så redd for å fly lengre. Jeg er blitt roligere. Jeg har klart noe jeg aldri hadde trodd jeg ville klare. Jeg har bodd i utlandet et år og er på vei tilbake. Minstejenta er ett år nå. Jeg har ordnet det økonomisk så vi skal klare oss dette året også. Selv om jeg må betale skolepenger og bøker på spansk skole for barna er det billigere enn den norske skolen. dessuten vil jeg at vi skal intrigeres i det spanske samfunnet.

Jeg har vært en tur med fly da jeg var hjemme også . Jeg  reiste til Bodø, for å feire gode venners 100 årsdag. Det er ei venninne fra Trondheim som nå bor i Bodø. Jeg ble kjent med henne da jeg var tre og hun var fire år. Vi bodde i samme blokk. Venninnen min bodde i tredje etasje. Jeg i fjerde. I vår leilighet var vi seks mennesker som bodde på tre rom og kjøkken. Jeg delte rom med mor og far til jeg var 12 år. Jeg fikk aldri lov å ha besøk av venner. Det hadde vi for liten plass til.  Foreldrene mine ville ikke at vi skulle ha noen på besøk. Hjemme hos venninnen min var det annerledes. Der var jeg ofte på besøk og det hendte at to av storebrødrene mine også, fikk lov å bli med inn til dem. Av og til fikk vi kveldsmat der og da fikk vi brødskive med peanøttsmør. Det fikk vi aldri hjemme.

En gang jeg var i bursdag til min venninne, kom hennes far hjem. Han var en stille og rolig mann, i motsetning til min far. Det var vel  ukjent for meg med en rolig mann, så da hennes far kom hjem, måtte jeg liksom veldig på toalettet, men istedenfor å benytte meg av toalettet i leilighetens deres, gikk jeg hjem. Og jeg turde ikke å gå ned igjen, så venninnen min måtte komme å hente meg. Men det ville jeg ikke.  Jeg turde ikke for hennes far var så skummel. At en mann kunne være så rolig og behagelig var skummelt for meg som bare var vant med en streng, brautende far.Er dette et mønsteret  som ble innført som  liten? At jeg likte menn som var brautende. Iallefall hadde jeg som voksen bare valgt menn som hadde et dårlig forhold til sin mor, som var meget sjarmerende og veldig brautet. Lærte jeg dette mønster allerede som barn? Velger vi partnere som er lik vår far eller mor?Eller?

Det skal bli godt å komme nedover igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg . Det skal bli fint å bo i en større leilighet. Mer plass for oss alle, selv om vi fortsatt skal være mye ute. Jeg liker  å være ute. Vi skal bo helt nede ved sjøen. Det ikke så veldig fin strand, men den ligger bare et steinkast unna huset vårt .

Jeg må begynne å tenke på hva jeg skal leve av når jeg en dag skal reise hjem til Norge. For jeg skal tilbake, men jeg må bare være borte litt til for å bli sterkere. Både psykisk og fysisk. Jeg skal ikke tilbake til fotografering. Jeg er god til å ta bilder, men hadde alt for dårlig utstyr og hadde  problemer på hjemme bane og  jeg startet med to tomme hender. Hadde ingen startkapital. Sprøtt, men sant. Det hadde vel vært lettere om jeg hadde fått støtte hjemmefra. Jeg var  åtte måneder gravid da jeg startet fotograf virksomheten. Samboeren min skulle passe butikken og jeg skulle fotografer. Samboeren min var flink til å ta seg av kundene. Men det forsvant en del penger. I ettertid har jeg skjønt at det var han som tok dem . Han var alkoholiker og trengte litt ekstra for å kjøpe øl.

Kundene mine var fornøyd med det produktet jeg leverte til dem. Men jeg husker spesielt en gang jeg fotograferte et brudepar. En veldig viktig dag i et menneske sitt liv. Da jeg <drev mitt eget fotostudio tok man bilder med film i kameraet. Jeg sendte bildene av brudeparet  inn til fremkalling og så forsvant dem. Fotolaboratoriet klarte å rote bildene vekk. Jeg måtte dra hjem til brudeparet og fortelle dette. Det var ikke enkelt, skjønner de ble sinte og fortvilte. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg tror jeg skal finne på noe nytt jeg kan arbeide med. Hvis det er sant det healing damen sa, så har jeg noe i meg som jeg kan bruke for å støtte andre . Kanskje jeg skal gjøre som den gamle fot soneterapeut mannen sa når jeg var på behandling til han. At jeg må bli soneterapeut. Er det egentlig noe for meg? Skal jeg starte med det kanskje? Hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv? Nei, ikke vet jeg.

Akkurat nå vet jeg bare at jeg trenger litt mer tid for å finne meg selv og bryte mønster. Snart er vi fremme på Gran Canaria. Det blir spennende.

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s