Jeg flytte i 2001 til Gran Canaria. Vi skulle bli der et år . Vi ble i et og et halvt. Jeg jobber i dag som Coch, sonterapeut og foredragsholder. Jeg blogger om livet på Grand canaria og veien vidre

Det er utrolig godt å være tilbake igjen på Cran canaria. En og en halv måned i Norge var trivelig det. Men det er særdeles godt å være tilbake her igjen. Smilets land. Jeg kjenner jeg smiler mer enn før. Jeg er ikke så sliten lengre. Kreftene begynne å komme tilbake. Ungene begynner å bli større. Den yngste jenta er blitt 14 måneder. Hun sover ikke hele natten enda, men jeg har sluttet og amme henne. Det er deilig. Få tilbake kroppen sin. Kjenner jeg har litt lyst til å begynne å tren litt igjen. Få kroppen i form . Jeg har alltid trent litt . Syklet, svømt og jogget, også går jeg mye. Skal bli godt å komme i gang . Løpetur på stranden må være fint. Kanskje før ungene våkner om morgen.

Låne en bil og reise rundt for å se mer av øya vi bor på har jeg lyst til også.  Det er en liten øy vi bor på  med et areale på 1560 km2 . Det bor ca 850000 mennesker fast her . Med det kommer ca 12 millioner mennesker på besøk her hvert eneste år. Her på øya er det sol og varme hele tiden. Det er svært sjeldent det regner og når det en gang gjør det vare det bare i en dag eller to.

Så det er ikke rart jeg trives. Gode venner har jeg fått. Alle skryter av meg her . Synes jeg har fine barn og at jeg er veldig flink. De ser meg alltid sammen med ungene sier de. Bare en gang har jeg vært uten eller to da. Da var jeg i kirken på langfredag og på morsdagen. Jeg ønsket meg en en alene dag og det fikk jeg. Var på stranden hele dagen helt alene da var det de eldste ungene som passet de yngste. Så har det hendt at jeg har dratt ut en kveld eller to, men etter at jeg har lagt barna. Da er det de eldste som passer dem mens de sover. De to eldste barna er flinke til å passe de små. Jeg må passe på slik at det ikke blir for mye jobb for dem.

Men jeg trives godt å sitte alene på den fine  tak terrassen. Fra den ser jeg utover havet og om kveldene kan jeg høre delfiner. Jeg kan sitte der oppe og nyte et glass vi og kanskje av og til ta en sigar. Det er sjeldent. Jeg røyker ikke ordentlig . Jeg sitter mest å holder røyen i hånden for det ser litt tøft ut også ryker den opp av seg selv. Jeg synes nemlig der så god lukt . Det hender jeg tar et drag også, men aldri helt ned i lungene. Det er godt å bare være når  de minste barna har lagt seg. Jeg skriver ofte i dagboken min. Der skriver jeg hvordan det er her. Hva jeg tenker og hva jeg føler. Jeg tenker litt på at hvis det er noen som får lese i denne boken må de tro at jeg er helt sprø, men det er jeg ikke. Det er fint å dele tanker med boken. Det er ikke alt man kan si til en venn. Også er det godt å sette ord på de vonde følelsene. En blir liksom kvitt dem på et vis. De gode følelsene vil en helst beholde.

Vi er så heldige synes jeg. Vi har fått et stort hus og bor i en gate med med bare spanjoler Derfor har jeg tenkt å lære meg litt spansk. Jeg ha funnet en russisk dame som snakker engelsk og spansk flytende . Hun skal komme hjem til meg en dag i uken. Jeg må ha minste jenta hjemme mens spansklæreren  er der. Men er jeg riktig heldig så sover hun mens hun er der. Jeg må snakke engelsk med henne for å lære spansk. Jeg tenker at det er bra for jeg trenger å lære meg litt mer engelsk også . Jeg gruer meg litt til hun skal komme. Men jeg må ta denne utfordringen.

Det rare som jeg kjente i magen før jeg dro nedover er der enda men det er nok ikke noe farlig. Jeg skal nyte dette siste året her. Etter endt år skal vi hjem. Hjem til kulde og et annet folkeslag . Men først skal jeg bli sterk nok til å takle utfordringene som kommer når jeg kommer hjem.

utsikten fra tak terassen

nabogata

bror og lillesøster

spansklæreren

utsikt

nabopuben

Jeg drog til Gran Canaria i 2001 med mine seks barn. Vi skulle bli der i et år. Vi ble i et og et halvt. I dag jobber jeg som coach , foredragsholder og soneterapeut.

I dag er dagen da tre av mine barn skal begynne på  spansk skole. Det er høsten 2002. Gutten min skal begynne i 2. klasse og to av jentene i førskolen. Det blir en spennende dag for oss alle. Jeg har forberedt barna så godt jeg kan. Vi er tidlig ferdig med frokost og dagens morgenstell denne dagen. Vi går fra huset vårt gjennom Arguinguins gater, gjennom  undergangen som fører til parken. Og der i enden av parken ligger skolen ved siden av den Katolske kirke. Jeg kjenner jeg er spent på hvordan dette vil gå.

Gutten min  treffer en venninne som han gikk på Den Norske Skolen med, så han synes det er trygt å gå inn på skolen. Den ene jenta synes det er gøy hun også selv om hun kommer i klasse med bare spanske barn. Nest yngste jente, hun har bestemt seg for at hun ikke skal på skolen. Hun er bare tre år og vil ikke. Spanske lærere er nok strengere enn norske, for når jenta min ikke vil gå inn på skolen, så kommer læren ut av skolen for å hente henne. Men jeg vil ikke tvinge henne til å gå inn. Hun gråter.  Det er en annen norsk dame der som forteller til læreren at den minste jenta min som skal begynne på skolen har feber. Så da slipper hun å gå den dagen. Jeg får ta henne med hjem, men dagen etter skal hun på skolen. Det sier hun selv også.

Jeg lurere på om hun var litt redd læreren , eller om hun syntes dette var veldig skummelt. Jeg vet hva det vil si å være redd. Men jeg tror ikke hun var det. Det er ikke noe som heter tilvenning her. Her bare levere du ungen den dagen de begynner også går mor hjem. Ikke noe kjære mor her nei.

Det er stor forskjell på det å være redd og ha angst. Jeg har prøvd begge deler. Det å være redd noe det kan man på en måte kontrollere. Men angst, det kontroller man ikke. Jeg hadde aldri hatt angst før jeg var i slutten av tenårene. Jeg var gift. Jeg husker det kjempegodt. Det kom som kastet på meg. Jeg bare satt der og hjertet dunket som om det skulle ramle ut av kroppen min. Jeg ble tørr i munnen og det kjentes ut som jeg ikke fikk puste. Jeg mente jeg hadde alle symptomer på hjerteinfarkt eller en annen dødelig sykdom. Jeg var svimmel, kvalm og kroppen skalv og det ville ikke ta slutt. Jeg kommer til å dø, tenkte jeg. Jeg måtte gå å legge meg. Desto mer jeg tenkte på hvor syk jeg var desto verre ble det. Tilslutt måtte mannen min kjøre meg til sykehuset. Jeg kom inn på akuttavdelingen, men måtte sitte å vente lenge for å komme inn til legen. Da jeg endelig kom inn var jeg sikkert på at jeg var døden nær. Legen kunne forsikre meg at det var jeg ikke. Jeg fikk en pose som jeg skulle puste i  for jeg hyperventilerte istedenfor å puste ordentlig. Så da kroppen ikke fikk nok luft ble jeg bare enda mer svimmel. Når jeg tok noen gode pust nedi posen gikk svimmelhet og anfallet etterhvert over. Jeg levde over. Men dette var bare starten. Ut noe forvarsel kunne jeg få et panikkanfall. Tilslutt ble jeg redd for å få anfall. Jeg kunne være på butikken og måtte gå ut fordi jeg fikk et anfall. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Og enn om jeg besvimte. Da ble det et skikkelig oppstyr,  Etterhvert sluttet jeg å gå på butikker eller i byen. Det ble en plage. Så jeg gikk til legen og han syntes at jeg skulle vurdere å få barn for da  for da fikk jeg noe annet å tenke på. Jeg få barn, tenkte jeg. Jeg vil da bli ferdig med utdannelsen først og jeg er alt for ung. Men flere mente det sammen som legen. Mannen min elsket barn så det ville bli veldig flott for han også. Men jeg ville ikke egentlig. Men ga etter for presset og ble jeg gravid og jeg fikk annet å tenke på og panikkanfallene ble det mindre av. Men jeg grudde meg veldig til fødsel . Det var jeg sikker på at jeg ikke ville klare . Tenk å må ligge der med beina i været i mange timer. Heldigvis gikk jeg på svangerskapskurs og fikk vite hvordan en fødsel kan være. Men redd og engstelig var jeg allikevel.

På vei fra jobb en dag  krasjet bilen jeg kjørte inn i et tre. Gutten jeg bar på ble forløst etter to dager og døde. Etter hvert dukket angst anfallene opp igjen. Jeg ville ikke snakke så mye om det. Inntil en dag jeg var på fest til noen venner. Jeg hadde vel drukket litt vin og begynte å gråte og fortalte om angstanfallene, om hvor trist jeg var og at hendene mine ikke var mine. Heldigvis viste venninne min råd. Hun hjalp meg til å få time til en psykolog. Etter bare noen dager hadde jeg min første time til en psykolog. Heldige meg. Det var så deilig å endelig få få fortalt hvordan jeg hadde det. Jeg hadde mistet det barnet som skulle hjelpe meg bort fra panikkanfallene. Nå var det enda verre enn før . Å nå ønsket jeg meg barn mer en noen gang. Jeg ble gravid etterhvert og jeg gikk til psykolog under hele svangerskapet.  Jeg fikk et barn og jeg fikk et til, men panikkangsten forsvant ikke. Det kunne komme når jeg minst ønsket det. Jeg begynte å tenke på hva det kunne være som utløste anfallene. Jeg måtte alltid sitte ytterst på benkeraden i en stor sal eller på kino. Jeg ble redd sykehus. Var overbevist at hvis eg kom inn der kom jeg til å dø . Livredd for å reise bort for hvis for enn om jeg døde og kom aldri kom tilbake igjen. Det hjalp ikke så veldig å få barn . Jeg begynte på yoga, men var så anspent at jeg overhode klarte å slappe av. Det var slettes ikke noe for meg. Jeg prøvde akupunktur, men var vettskremt der også. Akupunktøren måtte stå å passe på meg. Jeg var rett og slett redd for å slappe av. Klarte det ikke. Klaret ikke å puste med magen, men hyperventilerte. Hvilket liv? Etter vært klarte jeg å venne meg til angstanfallene. Jeg begynte å bli vant til at de kom med jevne mellomrom. Men de ble ikke borte.

Men nå var det nest minste jente som skulle på skolen, men som ikke ville . Vi ble enige om at i morgen skal hun gå. Selv om hun syntes læreren så litt skummel ut. Gutten til naboen vår skal gå i samme klasse så det går nok bra. Etter å ha levert de to som ville gå på skolen går noen andre mødre og jeg med de to yngste barna til  en bokkafé. Der  kjøper vi bøker til det kommende skoleåret. Vi har fått en bokliste. Det er ikke mange bøker de skal ha. Siden dette er en kafe så vi setter oss ned og tar en kaffe før vi rusler ned til stranden. Om noen timer skal vi hente barna etter endt skoledag. Heldigvis er det flere nordmenn som skal ha barna sine på samme skole som mine. Jeg og minste jenta skal være hjemme alene. Det blir deilig. Det fins en spansk barnehage for henne også, men der er det 18 barn og to voksne så jeg velger å ha henne hjemme.

Skolestart på spansk skole