Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv. Om angst

Jeg drog til Gran Canaria i 2001 med mine seks barn. Vi skulle bli der i et år. Vi ble i et og et halvt. I dag jobber jeg som coach , foredragsholder og soneterapeut.

I dag er dagen da tre av mine barn skal begynne på  spansk skole. Det er høsten 2002. Gutten min skal begynne i 2. klasse og to av jentene i førskolen. Det blir en spennende dag for oss alle. Jeg har forberedt barna så godt jeg kan. Vi er tidlig ferdig med frokost og dagens morgenstell denne dagen. Vi går fra huset vårt gjennom Arguinguins gater, gjennom  undergangen som fører til parken. Og der i enden av parken ligger skolen ved siden av den Katolske kirke. Jeg kjenner jeg er spent på hvordan dette vil gå.

Gutten min  treffer en venninne som han gikk på Den Norske Skolen med, så han synes det er trygt å gå inn på skolen. Den ene jenta synes det er gøy hun også selv om hun kommer i klasse med bare spanske barn. Nest yngste jente, hun har bestemt seg for at hun ikke skal på skolen. Hun er bare tre år og vil ikke. Spanske lærere er nok strengere enn norske, for når jenta min ikke vil gå inn på skolen, så kommer læren ut av skolen for å hente henne. Men jeg vil ikke tvinge henne til å gå inn. Hun gråter.  Det er en annen norsk dame der som forteller til læreren at den minste jenta min som skal begynne på skolen har feber. Så da slipper hun å gå den dagen. Jeg får ta henne med hjem, men dagen etter skal hun på skolen. Det sier hun selv også.

Jeg lurere på om hun var litt redd læreren , eller om hun syntes dette var veldig skummelt. Jeg vet hva det vil si å være redd. Men jeg tror ikke hun var det. Det er ikke noe som heter tilvenning her. Her bare levere du ungen den dagen de begynner også går mor hjem. Ikke noe kjære mor her nei.

Det er stor forskjell på det å være redd og ha angst. Jeg har prøvd begge deler. Det å være redd noe det kan man på en måte kontrollere. Men angst, det kontroller man ikke. Jeg hadde aldri hatt angst før jeg var i slutten av tenårene. Jeg var gift. Jeg husker det kjempegodt. Det kom som kastet på meg. Jeg bare satt der og hjertet dunket som om det skulle ramle ut av kroppen min. Jeg ble tørr i munnen og det kjentes ut som jeg ikke fikk puste. Jeg mente jeg hadde alle symptomer på hjerteinfarkt eller en annen dødelig sykdom. Jeg var svimmel, kvalm og kroppen skalv og det ville ikke ta slutt. Jeg kommer til å dø, tenkte jeg. Jeg måtte gå å legge meg. Desto mer jeg tenkte på hvor syk jeg var desto verre ble det. Tilslutt måtte mannen min kjøre meg til sykehuset. Jeg kom inn på akuttavdelingen, men måtte sitte å vente lenge for å komme inn til legen. Da jeg endelig kom inn var jeg sikkert på at jeg var døden nær. Legen kunne forsikre meg at det var jeg ikke. Jeg fikk en pose som jeg skulle puste i  for jeg hyperventilerte istedenfor å puste ordentlig. Så da kroppen ikke fikk nok luft ble jeg bare enda mer svimmel. Når jeg tok noen gode pust nedi posen gikk svimmelhet og anfallet etterhvert over. Jeg levde over. Men dette var bare starten. Ut noe forvarsel kunne jeg få et panikkanfall. Tilslutt ble jeg redd for å få anfall. Jeg kunne være på butikken og måtte gå ut fordi jeg fikk et anfall. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Og enn om jeg besvimte. Da ble det et skikkelig oppstyr,  Etterhvert sluttet jeg å gå på butikker eller i byen. Det ble en plage. Så jeg gikk til legen og han syntes at jeg skulle vurdere å få barn for da  for da fikk jeg noe annet å tenke på. Jeg få barn, tenkte jeg. Jeg vil da bli ferdig med utdannelsen først og jeg er alt for ung. Men flere mente det sammen som legen. Mannen min elsket barn så det ville bli veldig flott for han også. Men jeg ville ikke egentlig. Men ga etter for presset og ble jeg gravid og jeg fikk annet å tenke på og panikkanfallene ble det mindre av. Men jeg grudde meg veldig til fødsel . Det var jeg sikker på at jeg ikke ville klare . Tenk å må ligge der med beina i været i mange timer. Heldigvis gikk jeg på svangerskapskurs og fikk vite hvordan en fødsel kan være. Men redd og engstelig var jeg allikevel.

På vei fra jobb en dag  krasjet bilen jeg kjørte inn i et tre. Gutten jeg bar på ble forløst etter to dager og døde. Etter hvert dukket angst anfallene opp igjen. Jeg ville ikke snakke så mye om det. Inntil en dag jeg var på fest til noen venner. Jeg hadde vel drukket litt vin og begynte å gråte og fortalte om angstanfallene, om hvor trist jeg var og at hendene mine ikke var mine. Heldigvis viste venninne min råd. Hun hjalp meg til å få time til en psykolog. Etter bare noen dager hadde jeg min første time til en psykolog. Heldige meg. Det var så deilig å endelig få få fortalt hvordan jeg hadde det. Jeg hadde mistet det barnet som skulle hjelpe meg bort fra panikkanfallene. Nå var det enda verre enn før . Å nå ønsket jeg meg barn mer en noen gang. Jeg ble gravid etterhvert og jeg gikk til psykolog under hele svangerskapet.  Jeg fikk et barn og jeg fikk et til, men panikkangsten forsvant ikke. Det kunne komme når jeg minst ønsket det. Jeg begynte å tenke på hva det kunne være som utløste anfallene. Jeg måtte alltid sitte ytterst på benkeraden i en stor sal eller på kino. Jeg ble redd sykehus. Var overbevist at hvis eg kom inn der kom jeg til å dø . Livredd for å reise bort for hvis for enn om jeg døde og kom aldri kom tilbake igjen. Det hjalp ikke så veldig å få barn . Jeg begynte på yoga, men var så anspent at jeg overhode klarte å slappe av. Det var slettes ikke noe for meg. Jeg prøvde akupunktur, men var vettskremt der også. Akupunktøren måtte stå å passe på meg. Jeg var rett og slett redd for å slappe av. Klarte det ikke. Klaret ikke å puste med magen, men hyperventilerte. Hvilket liv? Etter vært klarte jeg å venne meg til angstanfallene. Jeg begynte å bli vant til at de kom med jevne mellomrom. Men de ble ikke borte.

 

Men nå var det nest minste jente som skulle på skolen, men som ikke ville . Vi ble enige om at i morgen skal hun gå. Selv om hun syntes læreren så litt skummel ut. Gutten til naboen vår skal gå i samme klasse så det går nok bra. Etter å ha levert de to som ville gå på skolen går noen andre mødre og jeg med de to yngste barna til  en bokkafé. Der  kjøper vi bøker til det kommende skoleåret. Vi har fått en bokliste. Det er ikke mange bøker de skal ha. Siden dette er en kafe så vi setter oss ned og tar en kaffe før vi rusler ned til stranden. Om noen timer skal vi hente barna etter endt skoledag. Heldigvis er det flere nordmenn som skal ha barna sine på samme skole som mine. Jeg og minste jenta skal være hjemme alene. Det blir deilig. Det fins en spansk barnehage for henne også, men der er det 18 barn og to voksne så jeg velger å ha henne hjemme.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s