I 2001 reiste jeg med mine seks barn til Grand Canaria. Vi skulle bo der ett år . Vi ble i et og et halvt.

 

Dagene går. Her som hjemme. Vi lever i hverdagen. Dagene består av de vanlige oppgavene. Det skjer lite. Vi står opp. Vi vasker oss. Vi lager frokost. Vi går til skolen. Vi lever hverdagsliv . Vasker hus til helgene. Vasker klær . Gjør det vi skal. Jeg kjeder meg. Ikke noe som skjer. Jeg er i utvikling. Jeg savner Norge . jeg savner vinter. Jeg har begynt å savne huset mitt, familiene min, vennene mine. Jeg har vært på sy-forening. Ja, jeg var der ikke, men jeg ringte da sy foreningen var samlet. De savnet meg og jeg savnet dem, Hvordan skal det bli å komme hjem igjen? Hva skal jeg gjøre? Det er fremdeles en stund til vi skal hjem. Jeg skal til Norge med minstejenta.  Far vil se henne. Det skjønner jeg. Hun er en flott jente. Tiden for avreise er bestemt. Jeg og minste jenta skal dra til Norge alene. De andre barna skal være igjen her på Gran Canaria. Tør jeg det? Det må jeg. Har jo sagt jeg skal kommehjem en tur. Må holde det en lover.

Jeg har fått barnevakt til de tre yngste. De to eldste må klare seg selv. Det vil nok gå bra. De er store og selvstendige. Jeg er stolt av dem. Jeg skal være borte bare noen dager. Så er jeg tilbake igjen. Far til minste jente vil ikke komme ned hit. Så jeg må reise. Jeg fikser det. Jeg ordener med tre forskjellige barne vakter slik at jeg kan reise. Jeg reiser til Norge med bare et barn. Fem av dem setter jeg igjen på Gran Canaria. Det må gå bra .

Jeg har ikke fly billett. På Grand Canaria er det slik at en kan dra til flyplassen og ta et fly til Norge som har plass. Jeg finner et fly til Ålesund. Det er det eneste som har plass til oss . Skitt, la gå, tenker jeg. Jeg må jo hjem.  Jeg har lovet det. Hjem til Norge slik at mitt barns yngste far skal få treffe henne. Jeg skjønner det. Legger meg flat . Av og til tenker jeg at det hadde vært lettere om  han kom hit. Men slik er det bare ikke. Jeg må reise. Og vi har fått plass på flyet til Ålesund. Det betyr at vi må ligge på hotell og ta bussen til Trondheim neste morgen. Og jeg har selvfølgelig ikke booket hotell. Men det må da bli en råd.

Jeg synes jeg er heldig for jeg har tross alt funnet et fly til Norge. Jeg skulle ønske det var nærmere byen min. Men slik er det ikke. Vi kommer oss inn i flyet. Jeg er litt stresset. ikke bare skal jeg reise fra fem unger. Jeg skal også møte eksmann med ny dame. Ja for jeg vet han har funnet en ny. Det er lenge siden. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Og jeg vet at må aksepter at det er slik.

Jeg gruer meg til flyturen. Jeg er kjempe stresset . Hva er det jeg driver med? Sette igjen to ungdommer alene og tre barn til fremmende mennesker, men det må gå bra. Jeg har ikke noe valg. Inne i flyet sitte vi som alltid som sild i tønne. Det er trang og det er varmt. Minste jenta sitter i fanget mitt. Litt utilpass. Jeg er også det. Kvalm, svimmel og litt rar. Flyturene er startet. Vi er i luften og jeg kjenne på en kvalme som er stigende. Jeg er veldig kvalm nå. Ikke fordi jeg har drukket alkohol eller er fyll syk. Nei det er nok nakkesmertene som gjør det slik. Jeg er ekstrem kvalm nå. Og veldig stiv i nakken. Vondt i hodet. jeg ber  flyvertinnen om en spy pose. Heldigvis rekker jeg å få den før jeg spyr. Jeg spyr i en pose med minstejenta på fanget i et fly og jeg skulle ha gjort alt i hele verden for å slippe dette. Jeg ber fly vertinnen om de kan være så snill å ta posen med spy og kaste den. Får beskjed om at det må jeg klare selv. De vil ikke ta posen.Tror de at jeg er fyllesyk. Jeg er ikke det. Bare så vanvittig vond i hodet, nakke og skuldre .Hvor mange gang i mitt liv har det vært slik? Si det, det vet jeg ikke. Nå ser det vel ut som om jeg er en alene mor som har vært i Syden og festet. Det er vel slik alenemødre gjør. Nei, nei ikke jeg. Jeg er bare syk. Heldigvis er det en vennlig sjel ved siden av meg som spør om han skal passe på minstejenta så jeg kan gå på toalettet og ordne meg litt. Så fint at det fins slike mennesker også. Etterpå sovner minstejenta og jeg. Etter seks timer lander vi i Ålesund . Heldigvis finner jeg en overnatting.  Vi skal bli en natt. Det er godt å være i Norge. Selv om det er kaldt.  Det er vinter her. eg fryser. Sånn vinter med snøslaps. Kaldt og vått på beina.

Jeg spiser fisk om kvelden i restauranten på hotellet. Rent vann. Ren mat. Ren luft. Men veldig kaldt . Jeg tror vi fryser begge to . Minste jenta og jeg. Vi sovner tidlig den kvelden Og hit, til Norge ønsker jeg meg tilbake. I morgen skal vi ta bussen inn til Trondheim . Det blir spennende.

 

I 2001 flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli i et år . Vi ble i ett og et halvt.

Så deilig jeg har det nede på Gran Canaria. Flere timer om dagen er det bare meg og minste jenta  som er sammen.  Alle de andre barna er på skolen. Neste yngste jenta begynte på skolen hun også. Hun ville bare ikke gå inn på skolen  første dagen. Men nå er alt som det skal være. Hun koser seg sammen med de andre barna på skolen. De yngste barna mine er på skolen til klokken 14 hver dag og da må jeg hente dem. For å få dem ut fra skolen må jeg vise frem et identitetskort som er utstedt fra skolen. Har jeg det ikke med,  får jeg heller ingen unger med meg hjem. Så det husker jeg selvfølgelig hver dag. Når jeg har levert barna går jeg og minste jenta  en tur eller jeg er nede på stranden med henne sammen med noen andre mødre, men ofte alene.

I dag er det en slik dag. Jeg har levert barna på skolen. Jeg triller minste jenta i vognen sin. Hun er søvnig og sovner fort, og jeg får på en måte være alene med tankene mine. Det er fint. Jeg tenker over livet mitt frem til dagen i dag. Aldri hadde jeg drømt om at jeg skulle være alenemor til seks barn. Jeg hadde vel en drøm om at når jeg først giftet meg, så skulle  ekteskapet vare  til døden skilte oss.  Jeg var nok en naiv ung jente som trodde ekteskapet skulle holde.  Man vet ikke hva som skjer i livet. Kanskje skaper man det selv? Eller gjør man ikke det?Er det tilfeldigheter?  Eller er det skjebnen? Eller er det bare slik? Slike tanker opptar meg når jeg  går langs stranden med mitt sovende barn i vognen. Hvorfor i all verden ble livet mitt slik ? Jeg som skulle gå på politihøgskolen for å utdanne meg til politi. Var det barndommen som gjorde det slik? Hvordan var min barndom? Hvordan hadde jeg det ? Er jeg sur eller bitter på foreldrene mine? Barndommen min? Hvordan var mor og far i forhold til andre foreldre? Hvordan hadde vennen mine det hjemme hos seg?  Snakket vi noen gang om det? Var det håpløst hos dem også? Eller var det bare hos oss? Jeg er yngst av fem søsken. Jeg har fire brødre. Hos oss var det alltid mye kjefting. Far var sint på mor og mor ble sint på oss . Hvorfor var det slik? Jeg tror at det var slik fordi mor ikke skulle få kjeft av far så måtte hun passe at hele ungeflokken oppførte seg skikkelig eller så fikk hun kjeft . Hvordan var det for meg og vokse opp med fire brødre? Dette går jeg  å undrer  meg på. Hvorfor ble mitt liv slik ?

Jeg kjenner at jeg klare å kose meg med alle barna her nede. Jeg kjenner at jeg ikke lengre er så sliten som før. Jeg ser ned på minstejenta som ligger å sover i vognen sin. Fredfylt. Ingen av oss to vet hvordan fremtiden vår blir. Hennes far forsvant før hun ble født. Jeg fant en lapp om at forholdet var over da jeg kom hjem fra et selskap. Da var jeg fire måneder gravid.  Jeg skjemtes når  jeg gikk med stor mage og  hadde fem andre barn rundt meg. Men abort var aldri et tema . Jeg som allerede hadde mistet et barn. Tanken streifet meg ikke en gang. Det var bare venner og slektninger  som fortalte meg at det var lurt å ikke få flere barn Jeg som hadde så mange fra før. Jeg hadde lovet meg selv å ta imot de barna jeg fikk.

Hun er så vakker den lille jenta. Tenk at hun var bare to måneder da vi kom hit . Hun vil aldri huske at hun har bodd her nede på Gran Canaria. Men alle andre vil huske det Alle de nye vennene mine og spanjolene som bor rundt oss. Jeg tenker at i hjertet mitt er det like stor plass til alle barna mine. Slitsom er det nok innimellom, men jeg velger å se mest glede. Så utrolig fint med mange barn,  også var det utrolig flott å kunne få til å reise til Grand Canaria med alle seks. For at barna skal ha det bra må mor ha det bra. Og det begynner mor å få nå. Da har jeg mer å gi til barna. Vi er inne i det andre året så jeg har lovet  minstejenta sin far at jeg skal komme til Norge en gang før jul så han får se datteren sin. Det blir fint. De andre barna må bli igjen her på gc Vet ikke helt hvem som skal passe de, men jeg må da finne på noe .

Jeg finner meg en fin plass på stranden for å legge meg ned for å sole meg og slappe helt av. Minste jenta sover enda. Det blir godt. Jeg tar frem en håndduk og legger den ned i sanden. Jeg bytter til bikini og nå skal jeg virkelig slappe helt av en liten stund.  Jeg kjenner varmen fra sanden når jeg legger meg ned. Solens stråler kjærtegner kroppen min. Deilig. Det føles som jeg er helt alene i hele verden. Bare meg.

Jeg blir revet ut av herligheten av en baby som gråter. Minstejenta er våken. Det rolig stunden varte ikke lenge. Det var den avslapningen, men slik er det bare. Jeg tar henne opp av vognen. Hun er sulten.  Jeg gir henne en banan. Hun elsker bananer. Vet ikke hvor mange hun har spist . Der vi bodde i fjor var det en butikk ved siden av oss. Der fikk jeg alltid bananer til babyen. Tror damen bak disken likte babyen min for vi fikk gratis bananer nesten hver dag.

Vi har alltid med en parasoll når vi er på stranden. Jeg slår opp parasollen slik at minstejenta kan sitte under den mens hun spiser. Etter at maten er fortært, så vil hun selvfølgelig bade. Hun går selv nå. Hun er jo blitt stor jente. Hun var bare 9 måneder da hun stod alene for første gang og var vel året når hun gikk. Vi går ned til vannkanten , men hun vil uti vannet. Jeg sitter ved siden av henne mens hun plasker rundt. Sikkert litt kjedelig for henne å være på stranden bare sammen med mor. Hun er jo vant til å være sammen med søkene sine. Jeg kan til og med kjenne på at jeg kjeder meg litt for tiden, men det er nok et tegn på at jeg begynner å få mer energi og kraft. Skal snart hjem en tur til Norge. Kanskje jeg skal sjekke magen da? Nei, trenger ikke det. Det får vente litt tenker jeg.Tiden er inne for å rusle til skolen for å hente barna. Jeg forteller henne det og det liker hun. Hun vil helst være med de andre barna.