Vi var syv sjeler som reiste til Gran Canaria for å få et bedre liv. Jeg tok med mine seks barn og dro avgårde i 2001. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut, blogger og foredragsholder.

Nå har jeg satt igjen fem sjeler på Gran Canaria til gode venner og dratt hjem til Norge . Jeg har bodd en natt på hotell i Ålesund og nå skal vi reise med buss inn til Trondheim, den turen tar ca fem timer. Når vi kommer til Trondheim skal vi bo til en venninne av meg. Minstejenta skal være hos sin far. Er jeg litt små gal som lar minstejenta være hos sin far i noen netter? Han kjenner henne egentlig ikke, selv om han er faren . Vi har jo vært i utlandet i over et år. Jeg kan ikke bli med så jeg må la henne dra alene. Mammahjerte tviler, men jeg må la det skje.

Rart å være hjemme igjen. En merkelig følelse å bare ha med en unge. Det er meget sjelden at jeg har bare ett barn å ta meg av. Bare minste jenta og jeg. Hjemme en tur i hjembyen vår. Og jeg skal være helt alene. Det blir rart. Mens vi har bodd  på grand Canaria her jeg hatt  14 dager fri til sammen. Det er mange som er to om ansvaret for barn som har sagt, men vi er jo aldri alene heller . Nei man er vel ikke det, men å være alene med ansvaret for seks barn kan være til tider litt slitsomt. Men istedenfor å tenke på hvor slitsom det er har jeg bestemt meg for å se det positive i det. Jeg bestemmer. Jeg tar alle avgjørelser . Jeg slipper å diskutere med noen. Det verste er, synes jeg, at jeg ikke har noen å dele gledene med. Det første smilet, den første tannen og lignende.

Alltid er ungene med meg. På morsdagen ønsket jeg meg en dag helt alene på stranden og det fikk jeg. De store barna passet de små. Det var veldig godt. Helt fri. Helt alene. Bare meg på stranden.

Nå er jeg i Norge. Her er det veldig kaldt. Huset mitt er utleid så jeg må bo en annen plass. Jeg skal sove noen netter til ei venninne og så skal jeg bo en natt på hotell. Jeg skal til og med på sy forening når jeg er her hjemme. Det blir trivelig å treffe vennene sine igjen. Hadde egentlig tenkt en tur innom legen også, men det er så vanskelig å få legetime så jeg dropper det. Men det er noe rart med magen min. Jeg er heldigvis ikke gravid. Jeg har fått mitt siste barn, mitt lille punktum.

De som bodde på rom med meg på sykehus da jeg fikk mitt lille punktum lurte fælt på hvorfor jeg kalte henne det. Men da jeg fortalte at dette var det syvende barnet jeg hadde satt til verden skjønte de det. Tenk at jeg har født syv barn. Helt utrolig. Det første barnet mitt ble forløst med keisersnitt. Han døde. Men alle de andre er normale, fine fødsel. Som ei venninne sa: ” Du er som en pose popkorn . Det bare  popper ut av deg “. Fint sagt og helt sant. Alle mine fødsler har vært enkel. Alle barna er født uten noe form for smertestillende. Kroppen min har gjort jobben. Det er helt fantastisk . Fra å oppleve en smerte uten like til at barnet er født  og alt blir stille. Jeg er heldig som har fått  seks barn. Heldige meg .

Endelig fremme i byen min . Det er snøslaps, vått og kaldt. Vi har ikke med noe vogn og vi blir ikke hentet. Jeg tar bussen opp til venninnen min. Far til minstejenta skal komme å henter henne der.