Når jeg kom tilbake fra Gran Canaria hadde jeg ingen sted å bo. Jeg kunne ikke bo til mine foreldre og ingen av søsknene mine hadde plass til oss. Det ble til at jeg bodde til en venninne i de første fjorten dagene. Hun hadde en fireroms leilighet og der var det hjerte rom nok til at mine barn og jeg kunne bo der.

Sta som jeg er og for de jeg alltid har ville klart meg selv, ville jeg finne et annet sted hvor vi kunne bo. Mitt hus var utleid til studenter. Jeg har i ettertid skjønt at jeg kunne ha bedt dem flytte for at jeg trengte huset selv, men det gjorde jeg ikke. Nei, jeg leitet. I byen min var det få som leide ut for en kort periode og ingen som ville leie ut til en enslig mor med seks unger heller. Det eneste jeg kunne få, var å ta inn i et leilighetshotell til 21 000 kroner i måneden. Det hadde jeg ikke råd til .

Så hva gjorde jeg da? Jo , jeg flyttet inn på loftet i huset mitt. Det var et kaldt loft , det vil si uten isolering. Ca. 30 kvadrat med skrå tak og et vindu som var 30 x 30 cm. Altså, ett lite kikkhull. Rømningsvei? Hva var det? Vi hadde ikke kjøkken. Det var ikke do, bad eller dusj, men det skulle da vel ordne seg, mente jeg. seks barn og jeg på loftet. Der fikk vi plass . Vi hadde køyeseng, en seng og noen madrasser på gulvet og jeg hadde mye pågangsmot. Minstejenta lå i samme seng som jeg. Eldste jenta var ofte til kjæresten sin. Tv, hadde vi.

Før vi flyttet inn måtte vi rive veggen mellom de to loftsbodene. Der ble det soverom og stue.

Vi hadde en primus; den laget vi mat på. Vi fikk lånt et kjøleskap av ei venninne. Og do? Ja, da gikk vi i hagen, inntil vi etter en stund fikk vi lånt et camping do, som jeg satte i kjelleren. Det måtte jeg tømme med jevne mellomrom og da spurte jeg pent om å få gå inn i leiligheten min og låne doen for å tømme i. Dusjing, foregikk til venner eller familie og i svømmehallen. Vi hadde tilgang til vaskemaskinen vår i vakerommet i kjelleren, heldigvis. Så klær fikk vi vasket.

Vi hadde en dvergpapegøye som hadde bodd hos ei venninne mens vi var i Syden . Birger kom tilbake og fikk bo sammen med oss.

Slik bodde vi fra Februar til Juni. Og gjett hvem jeg var mest redd i denne perioden? Jo, det var barnevernet, for tenk om de eller noen andre kom å så hvordan vi bodde. Tror egentlig det var veldig få som visste at vi bodde slik. Men nå vet det dere det. Det går an. Alt er mulig, til og med det umulige det tar bare litt lengre tid.

Nå har jeg skrevet litt over 50 blogger om livet på Gran Canaria. Alt tar en slutt. Det gjorde også livet på Gran Canaria. Jeg oppdaget en kul i magen som vokste. Da den ble stor som en appelsin valgte jeg å reise hjem for å få behandling.

Jeg både gruet og gledet meg til å komme hjem. Jeg hadde en leilighet i en tomannsbolig, men den var utleid. Så jeg visste ikke hvor jeg skulle bo, men hjem måtte jeg.

Vi reiste hjem sist i februar. Som alltid var det godt og varmt i Arguineguin, og det var vemodig å måtte dra. Bestevenninnen min kjørte oss til flyplassen. Jeg kjente på en usikkerhet for framtiden . Hvordan ville det bli å bo i Norge igjen?

Det var surt og kaldt vær når flyet landet i Trondheim. Jeg begynte å fryse med en gang jeg kom ut av flyet. Ikke så rart vi frøs . Vi hadde ingen vinterklær. De varme klærne lå nedpakket i kjelleren i huset vårt.

Vi skulle tilbringe de første dagene hjemme hos mor og far. Jeg visste ikke hvor jeg ellers skulle bo. Mor og far hadde en leilighet og der hadde de to rom ledige. Kanskje kunne vi bo der til huset våret ble ledig igjen? Kanskje de hadde savnet oss så mye at vi kunne bo hos dem?

Da vi kom frem til blokken hvor mor og far bodde fikk jeg se mor stå i vinduet høyt der oppe i fjerde etasje. Hun så blid ut. Hun vinket og smilte. Ja, tenke jeg, de har savnet oss og nå vil det dårlige forholde oss i mellom bli veldig bra. Skal se at de har forandret seg. Jeg ble glad inni meg. Men gledet i meg varte bare til jeg hadde gått opp alle trappetrinnene til fjerde etasje. Da jeg kom inn døren i leiligheten deres , startet kjeftingen og min blide mor var ikke blid lengre.

” Må ikke tro du kan bo her,” sa mor tydelig irritert. “Det orker vi ikke. Du kan bli en stund, men ikke for bestandig . Du må finne deg en annen plass å bo”;fortsatte hun.

Jeg ble målløs og forskrekket og dette hadde jeg gledet meg til. Gledet meg til å komme hjem. Jeg løy og sa at vi hadde en plass vi kunne bo. Vi skal bare være her i noen dager, fortalte jeg henne.

Den natten sov jeg på gulvet med mine egne klær som teppe. Barna fikk dele de to sengene. De to eldste var hos venner, heldigvis.