Hvor skal man bo?

Når jeg kom tilbake fra Gran Canaria hadde jeg ingen sted å bo. Jeg kunne ikke bo til mine foreldre og ingen av søsknene mine hadde plass til oss. Det ble til at jeg bodde til en venninne i de første fjorten dagene. Hun hadde en fireroms leilighet og der var det hjerte rom nok til at mine barn og jeg kunne bo der.

Sta som jeg er og for de jeg alltid har ville klart meg selv, ville jeg finne et annet sted hvor vi kunne bo. Mitt hus var utleid til studenter. Jeg har i ettertid skjønt at jeg kunne ha bedt dem flytte for at jeg trengte huset selv, men det gjorde jeg ikke. Nei, jeg leitet. I byen min var det få som leide ut for en kort periode og ingen som ville leie ut til en enslig mor med seks unger heller. Det eneste jeg kunne få, var å ta inn i et leilighetshotell til 21 000 kroner i måneden. Det hadde jeg ikke råd til .

Så hva gjorde jeg da? Jo , jeg flyttet inn på loftet i huset mitt. Det var et kaldt loft , det vil si uten isolering. Ca. 30 kvadrat med skrå tak og et vindu som var 30 x 30 cm. Altså, ett lite kikkhull. Rømningsvei? Hva var det? Vi hadde ikke kjøkken. Det var ikke do, bad eller dusj, men det skulle da vel ordne seg, mente jeg. seks barn og jeg på loftet. Der fikk vi plass . Vi hadde køyeseng, en seng og noen madrasser på gulvet og jeg hadde mye pågangsmot. Minstejenta lå i samme seng som jeg. Eldste jenta var ofte til kjæresten sin. Tv, hadde vi.

Før vi flyttet inn måtte vi rive veggen mellom de to loftsbodene. Der ble det soverom og stue.

Vi hadde en primus; den laget vi mat på. Vi fikk lånt et kjøleskap av ei venninne. Og do? Ja, da gikk vi i hagen, inntil vi etter en stund fikk vi lånt et camping do, som jeg satte i kjelleren. Det måtte jeg tømme med jevne mellomrom og da spurte jeg pent om å få gå inn i leiligheten min og låne doen for å tømme i. Dusjing, foregikk til venner eller familie og i svømmehallen. Vi hadde tilgang til vaskemaskinen vår i vakerommet i kjelleren, heldigvis. Så klær fikk vi vasket.

Vi hadde en dvergpapegøye som hadde bodd hos ei venninne mens vi var i Syden . Birger kom tilbake og fikk bo sammen med oss.

Slik bodde vi fra Februar til Juni. Og gjett hvem jeg var mest redd i denne perioden? Jo, det var barnevernet, for tenk om de eller noen andre kom å så hvordan vi bodde. Tror egentlig det var veldig få som visste at vi bodde slik. Men nå vet det dere det. Det går an. Alt er mulig, til og med det umulige det tar bare litt lengre tid.

En helt vanlig ettermiddag på loftet
sover godt på madrasser
Birger, dvergpapegøyen vår er kommet hjem

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s