Er du som jeg var en gang, livredd for å endre? Er du som fuglene som sitter på en snor ? Den ene flyr de andre sitter igjen. Hvem av dem er du?

Vi er vel alle komfortable med å være i komfortsonen. Gjøre det vi gjør likedan hver dag. Skal jeg komme meg ut av denne jobben? Skal jeg bli skilt? Hvofor finne jeg bare de dårlige jobbene? Hvorfor finner jeg bare de dårlige vennene? Hvorfor får ikke jeg det til ? Hvorfor er alle de andre lykkeliger enn meg ? Hvorfor er de friske ? Hvorfor er de rike ? Hvorfor klare de andre alt og jeg ingenting . Hvorfor har alle mere penger enn meg ? Hvorfor er de slankere og penere enn meg?

Stiller du deg selv slike spørsmål ? Er du fornøyd med livet du lever? Er det tilfredstillende nok? Har du det du trenger ? Gir livet menig? Eller ønske du å endre? Bryte møster for å komme vidre i livet.

I dag driver jeg Helenas Hus og der hjelper jeg mennesker til å bryte mønster gjennom samtalegrupper, coaching, fordrag og soneterapi.

j

Har du vært syk noen gang ?Sånn skikkelig syk ? Ikke bare forkjølet, men sånn skikkelig syk. Sånn at du trodde at du skulle dø? Egentlig ikke jeg heller, bare litt. Da jeg kom hjem fra Gran Canaria hadde jeg en kul i magen. En kul som vokste og til legen måtte jeg. Han sendte meg til St.Olavs Hospital for å videre undersøkelse. Ukene det tok før legetime fra sykehuset kom, var uendelig lange.Men jeg klarte på et vis å holde de tunge tankene borte. Tankene om at jeg kunne være alvorlig syk.

Jeg var i utgangspunktet sikker på at det var bare en vann cyste på den ene egg stokken og at det var bare å suge det bort ved en en kikk hulls operasjon. Men på mine eggstokker var det vokst ut to store kuler og det var mørke flekker i dem, som legene mente var kreft celler, så de måtte operere, sa legen. Og da måtte de åpne magen og få skjært dem bort, samtidig som de måtte ta bort liv mor og selvfølgelig eggstokkene og litt til som jeg ikke helt vet hva var, men legen fortalte at de tok blindtarmen også. Dette ble gjort for at hvis det var kreftsvulster og det var spredning så var de sikker på at alt ble borte . Og jeg med seks barn skulle jo ikke ha flere . Jeg hadde fått mitt punktum.

Før operasjonen var jeg vettskremt, men det kunne jeg ikke vise til mine barn. Jeg kunne ikke uroe dem før jeg visste hva som ville skje . Og innerst inni meg visste jeg at jeg var frisk. Bare hadde noen kuler som måtte bort.

Jeg ble lagt inn på sykehus en søndagskveld. Jeg fikk ligge på et rom med to gamle damer som snakket om at det var mange som døde av eggstokkreft. Jeg ble skremt av praten deres. Jeg kunne ikke dø, for hvem skulle ta seg av barna da? Seksbarnsmødre kan ikke dø .Jeg var inne på samtale hos primærsykepleier og der fortale jeg om min skrekk . Da sa hun at jeg skulle få bytte rom og det fikk jeg. Ære være hun for det.

Kvelden før operasjonen satt jeg lenge oppe i dagligstuen og strikket. Hadde lyst til å utsette operasjonen lengst mulig for jeg grudd meg. Rett etter midnatt kom det inn en sykepleier og sa at nå måtte jeg legge meg. Måtte ha krefter til morgen dagens store operasjon. Uff , jeg vil ikke, men jeg måtte gjennom dette. Jeg fikk en sovetablett og sovnet fort den kvelden. Dagen etter ble jeg vekket i seks tiden for at de skulle ta forskjellige prøver .

I åtte tiden ble jeg trillet ned til operasjonsstuen. Da hadde jeg fått litt beroligende og var så ned sløvet at kroppen ikke lengre ristet av angst. Etter å ha blitt lagt på operasjonsbordet var det en sykepleier som sa at nå kommer det en du kjenner. Herregud, tenkte jeg. Hvem i all verden har de sluppet inn på operasjonsstuen? Men det var anestesilegen som jeg kjente og da ble jeg så beroliget så jeg sovnet i visshet om at han skulle passe på meg under hele operasjonen.

Jeg våknet inne på intensiven etter flere timer på operasjonsbordet. Operasjonen var vellykket og nå skulle alt de hadde tatt ut, sendes inn til kontroll. Det skulle gå noen uker før jeg kunne få svar på om jeg var kreft fri eller ikke .Jeg måtte ligge på sykehuset i flere dager. Jeg delte rom med ei som ikke hadde noen barn fra før, men måtte fjerne livmoren for hun hadde en kreft kul der. Jeg syntes synd på henne . Men hun hadde en fantastisk mann som satt ved siden av sengen hennes hele dagen . Hun hadde problemer med å få tarmfunksjonen i gang. Jeg kunne litt soneterapi så jeg hjalp henne med det. Lurer enda den dag i dag på hvordan det gikk med henne.

Jeg ble utskrevet og heldigvis var det ingen som visste at jeg bodde på et loft. Men det måtte gå det også. Og jeg var kreft fri . Det ble med operasjon . Jeg slapp cellegift og stråling.. Heldige meg.