Nå har jeg vært til tannlegen . Hva er det som har hendt? Jeg trodde det var veldig vondt og var så veldig spent.. Dette er et utdrag fra en kjent barnesang.
I dag har også jeg vært til tannlegen og hva er det som har hendt? Ja, si det . Jeg vet det nesten ikke selv.
Jeg har hatt tannlegeskrekk siden jeg var liten. Vi hadde en skoletannlege som var mørkhudet. (Før kaldt neger) Dette var på 70 tallet. Han var ikke ferdig utdannet, men øvde seg på tennene til alle barna på Kalvskinnet, også meg. Og han trakk noen av tennene uten at det egentlig var nødvendig. Og det var ikke lov til å klage på smerter eller vise at en var redd. Jeg var vettskremt.
Så ble jeg voksen. Jeg fant en flink og rolig tannlege som sang til meg og reparerte tennene med forsiktighet. Ja da, jeg avlyste noen timer fordi jeg var for redd. Fant på noe, som at jeg hadde kastet opp eller var veldig forkjølet. Eller at jeg ikke hadde økonomi til å gå dit. Men av og til så måtte jeg bare til tannlegen
Som da jeg knakk ene hjørnetannen og måtte få satt inn en bro. Noen år senere falt broen ut og jeg hadde ikke råd , lyst eller anledning til å gå til tannlegen så istedenfor å få broen reparert gikk jeg i to år med en løs bro. Jeg brukte gebiss lim for å lime den fast, men den datt fortsatt ut innimellom. Slik holdt jeg på i de to årene . Jeg visste jeg måtte komme meg til tannlegen. Men hvor skulle jeg finne en ny snill og flink tannlege som forstod at jeg led av tannlegeskrekk? Nå hadde det gått så langt tid at jeg skjemtes av at jeg ikke hadde passet på tennene mine.
En dag fant jeg han. For det måtte bli en han . Damene er så jævlige har jeg hørt . Ikke vet jeg om det er sant. Men jeg fant han . Grudde meg veldig . Det var så utrolig flaut og ha en bro i munnen som var løs.
Jeg kom til tannlege kontoret og ble mottatt av en særdeles hyggelig tannlegesekretær, eller heter det, det nå?. Iallfall tok hun godt imot meg. Jeg var så skamfull at jeg gråt . Enda mer gråt jeg da tannlegen kom inn nå jeg hadde satt meg i tannlegestolen. Tenk at jeg da, en voksen dame ikke hadde tatt vare på tennene mine. Går det an å være så dum?
Tannlegen laget en ny midlertidig bro og jeg hadde tenner som var faste. For en deilig følelse. Endelig. Og aldri mer skal jeg la være å gå til tannlegen . “Men den gange ei,” sa Tordenskjold. Jeg ble syk og jeg orket ikke bruke krefter for å motivere meg selv til å gå til tannlegen . Og hva skjer når man ikke går. Joda, da blir tennene enda dårligere og jeg skjemmes enda mer for at jeg ikke gikk dit .
Så for en uke siden satt jeg nok en gang til tannlegen med visshet om at jeg “bare” skulle se over. Han skulle ikke bore eller gjøre noe. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gråte over min egen dumhet. Dumhet over å ikke gå til tannlegen. Og det gikk kjempefint . Ingen som sa noe om at jeg var dum eller at det egentlig er smart å gå til tannlegen. Tannlegen sa bare da jeg skulle gå, at nå har vi en plan. “Ok”, sa jeg og gikk og vel viten om at jeg ikke trengte grue meg for neste gang.
Og neste gang var i dag. Jeg hadde sovet hele natten og alle de andre nettene før dette nye tannlegebesøket. Jeg var rolig og ved godt mot da jeg kom inn døren til tannlegekontoret. Som alltid må jeg fortelle noen dumme spøker. For selv om jeg ikke viser det, er jeg litt redd. Jeg sa til meg selv før jeg drog at dette går bra og at det blir artig å gå til tannlegen. Jeg klarer det her og om en time eller to er det over. Det går fint. Jeg vurderte å ta en Paraset eller to, men lot det være. For jeg klarer det her .
Tannlegen, en hyggelig mann kommer inn. Hilser pent og lurer på om jeg har sovet godt om natten. Jeg sier som sant er, at det har jeg. Ja, da skal vi følge planen og rotfylle under den midlertidige broen. Ja, det går greitt, tenker jeg. Jeg får puste og tenke på noe helt annet . Han der tannlegen vil jo meg ikke noe vondt . Han skal bare reparere tennene mine som jeg selv ikke har passet på.
Det går helt fint i begynnelsen. Han borer hull for å komme til, men da han skal sette på en klype og en duk rundt tannen. Det må til for at det ikke skal komme smuss i tannen. Da kommer panikken krypende over meg og jeg kjenner at jeg ikke får puste. Tannlegen sier at jeg må puste rolig og dypt ned i magen. Men jeg får det ikke til. Hodet vil, men ikke kroppen.Jeg prøver og prøver og jeg vil, jeg vil. Men det går ikke. Jeg er grepet av en angst jeg ikke skjønner helt hvor kommer fra . Iallfall ikke når jeg sitter i stolen, . Jeg gråter og skjelver om en annen og jeg vil bare gå, stikke herfra, men det kan jeg jo ikke.
” Skal vi ta tingene vi har satt i munnen din ut,” sier tannlegen med en rolig stemme. Eller skal vi gi deg en sobril så du blir roligere?”fortsetter han, fremdeles like rolig
” Ikke noe sobril, ta det bort “, sier jeg jeg klarer ikke, unnskyld, men jeg klarer ikke hvisker jeg hysterisk. Jeg vil hjem, bort herfra.”
Både tannlegen og sekretæren prøver å roe meg. Jeg prøver selv også, men kroppen spiller ikke på lag. Jeg skjelver som et aspeløv og jeg gråter. Tannlegen tørker tårene mine som renner nedover kinnene mine. Alt i munnen blir fjernet. Ikke tennene da, selvfølgelig og jeg får puste og kroppen roer seg. Og jeg kjenner på håpløsheten . Herregud, går det an . Det her er ikke farlig og selvfølgelig får jeg puste. Hva var det som skjedde og hvorfor?
E
Inspirator Helena 