Er du som jeg alene med barna dine? Da synes jeg du skal klappe deg selv på skulderen og si til deg selv at du er flink. Kanskje har du en far/mor som ikke vil samarbeide, da kan du klappe deg selv enda en gang på skulderen og si at du er dobbelt så flink.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som flink selv om jeg har hatt ansvaret for mange barn alene. Jeg har bare gjort jobben min. Men på butikken forleden dag traff jeg en dame. Hun er mor til ei jente som har gått i samme klasse til en av mine døtre. Vi snakket sammen en kort stund og hun gjentok flere ganger at jeg hadde vært flink. Veldig flink som hadde oppdratt seks barn alene. Og nå er du på butikken med barnebarna.

Etterpå så tenkte jeg på hva hun sa. At jeg var flink. Var jeg nå egentlig det?Jeg som har vært en vanskelig samarbeidspartner. Jeg som ba om flere penger når bidragene ikke dekte utgiftene til det barnet skulle være med på. Jeg som ikke samarbeidet. Var det jeg som ikke ville samarbeide? Var jeg virkelig flink?

En helsesøster sa til meg at man er to om å skape et barn så får man samarbeide om barnet selv om man ikke bor sammen. Så enig i det og det hørtes enkelt ut synes jeg. Og for al del det fins lykkelige samlivsbrudd . Iallfall for foreldrene, kanskje ikke for barnet. Jeg har tenkt på det helsesøsteren sa. At en må samarbeide. Og jeg kunne ikke vært mer enig.

Men så enkelt er det nok ikke. Barnet er skapt og det fødes. Så skal skilte foreldre samarbeide. Klare man å være voksne nok? Tja, vet ikke om jeg var så voksen jeg heller. For det er mye følelser rundt et samlivsbrudd. For meg var det utrolig vondt hver gang. Ikke nok med at jeg skulle ha kjærlighetssorg og mange tunge stunder, men jeg skulle ta ansvaret for barnet også.

Jeg har ofte sagt at en må ha god selvtillit for å være mor, kanskje enda bedre hvis man er alenemor. For hvis man ikke har en foreldre som samarbeider, da er det selvfølgelig jeg som er problemet. Jeg som vil ha mer penger enda far betaler veldig mye i bidrag. Og når far ikke vil samarbeide så vil han ikke samarbeide når barnet går imot deg heller. Nei, han vil være på lag med barnet.

Herregud som du klager, kan noen si. Nei, jeg klager ikke. Jeg er bare litt lei av fedre som ikke samarbeider. Som vil at jeg som mor skal ha det enda vanskeligere. Enda tøffere. For det var vel ikke tøft nok å bli alene med alt ansvaret. Og til syvende og sist er det barnet som begge elsker det gåt ut over. Det må være forferdelig for et barn å leve med foreldre som ikke kan samarbeide. Nesten som å leve i en krig.

Jeg traff en far en gang . Han var ansvaret sitt bevisst. Han sa det rett ut . At hun, min eks er da mor til barnet mitt og når mor har det bra , har barnet det bra. og det er vel det som er det viktigste at barnet har det bra. Barnet som elsker begge sine foreldre

Jeg følger opp barnet mitt. Som de fleste alenemødre. Jeg har valgt dem . jeg har oppdratt dem. Jeg elsker dem. Jeg veileder dem. Jeg ønsker dem alt godt

Og selvfølgelig stiller jeg opp. På foreldremøter, barnehage, skoleavslutninger, legetimer, tannlegetimer, fotballkamper, svømmestevner, opp mannsroller, fektetreninger, trenerroller og dugnader. Jeg er der og vil alltid være der

Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker. Jeg klarte det uten en far som samarbeidet. Og nå er alle barna voksne og klarer seg fint. Og det fins utrolig mange som meg . Alenemødre som oppdrar barna sine alene uten å ha en far som samarbeider. Det er tøffe mødre. Men jeg tenker det fins utrolig mange flotte fedre der ute. Som er der for barna sine.

•