Endelig. Nå er det flere som skal reise på ferie i Norge i år. Det ser ut for at vi må det. Endelig er det flere barn som skal få oppleve det vakre landet vi bor i. Alt er ikke så galt, at det ikke godt for noe.
Mine barn og jeg har vært så heldig at vi har vært flere ganger på Norgesferie. Vi har kjørt både nordover og sørover. Vi bor midt i Norge. Vi har vært i Bergen, Odda, Sandefjord, Oslo, Drøbak, Larvik Horten, Bodø Mosjøen, Mo i Rana, Lofoten og Tromsø, bare for å nevne noen steder.
Helt fra barna var små har jeg feriert i Norge. Vi har tatt tog eller kjørt bil av sted. Bare to ganger har jeg vært på sydenferie med barna. En gang da vi flytte til Gran Canaria og en gang etter at mor døde.
Og jeg elsker Norge om sommeren. Det er det vakreste landet å ferier i. Det er så dyrt sier mange å feriere i Norge, men en kan gjøre det rimeligere ved å sove i bilen eller i telt. I Nord Norge så kan man campere mange steder uten å måtte betale for det. Masse fri natur der man kan slå opp telt og bo helt gratis og ungene elsket det.
Sommerferie i Norge anbefales på det sterkeste.
I år leier vi ut 1. etasje i Helenas Hus. Til de som har lyst til å komme til Norges fineste by Trondheim. Hjertelig velkommen skal du være.
I går da jeg var på vei til Helenas Hus møtte jeg presten. Jeg møtte presten.
Jeg sa, ” Er det du som har snakket med Vår Herre og gitt oss korona?” også lo jeg godt.
“Nei, det er nok ikke Gud som har gitt oss korona. Det er nok menneskene som har skyld i det. Gud er bare god han. Gud er kjærlighet,” svarte presten.
“Han? er det ikke Gud en hun eller er Gud et,” spurte jeg.
“Nei, Gud er kjønnsnøytral. Gud er ikke han eller hun”, fortsatte presten.
“Ja, Gud er kjærlighet og kjærlighet lager ikke bråk,” responderte jeg.
“Nei, det er det menneskene som gjør. Gud kan man be til. Be om hjelp når man strever, er glad eller trenger å løse noe,” fortsatte jeg.
Gud er nesten borte i Norge. Er kjærligheten borte ? Nei, ikke den. Men mange mennesker tror på menneske og ikke på Gud.
“Jeg tror på Gud”, sa jeg til presten.
“Så fint”, svarte han.
Så fortsatte jeg.
Jeg sa til ei venninne at jeg er ikke kristen, men jeg tror på Gud.
“Ja, men Helena da er du kristen da,” svarte venninnen min.
“Ja, det er jeg vel,” svarte jeg noe forbauset.
Så lurer jeg på hvorfor vil jeg ikke si at jeg er en kristen. Er det for at det er kjedelig eller er det fordi at jeg ikke tør?
Hva vil det si å være kristen? Må man gå i kirken hver helg eller er det nok å be innimellom? Eller tro på at Jesus engang gikk omkring på jorden. Hvem var Jesus? Var han en mann som helbredet, en healer? Ikke vet jeg.
Samtalen med presten fortsatte.Han fortalte. ” Jeg hadde forrettet i en begravelse for ikke lenge siden. Den døde mannen var en mann som ikke likte kirken. Hans datter sa at han ikke ville ha en kristen begravelse. Ikke noen prestekjole. Ikke noe Gudsord.
” Men vi må da ha noen sanger i begravelsen,” sa presten til datteren”. Hva vil du vi skal synge?
Og datteren til den døde mannen ramset opp en del salmer som faren hadde vært så glad i. Så kanskje faren trodde litt likevel.
Så hva er vi redd for? Er vi redde for troen? Eller er det det at vi vil sitte i høysetet selv? Flere melder seg ut av kirken, er det for de de ikke tror eller er det for at kirken ikke har fulgt med utviklingen i samfunnet?
Flere sier til meg: Jeg vil ikke tro fordi religioner har gjort så mye dårlig. Og jeg er enig. Jeg kan ikke være mer enig, men religion er en måte å tro på. Det er det ikke Gud som har gjort. Er det menneskene som lager ufreden fordi vi mennesker ikke respektere hverandre?
Presten og jeg fortsatte samtalen.
Jeg sa ” Husker jeg var på Ila brann stasjon( en pub i Trondheim ) Da kom du inn. Og jeg tenkte: nå må jeg gjemme vinglasset. Kan ikke drikke når presten kommer. Og sannelig, så kom det en prest til og begge kjøpte øl i baren. For det å være kristen handler ikke om man drikker alkohol eller ikke . Det handler for meg om å ha tro på at det er en alt omliggende kraft som er der når vi trenger den
Jeg husker når jeg var liten så syntes jeg det virket så kjedelig å være kristen. Kristen mennesker var så kjedelige. Men var de det? Kanskje kristne heller ikke har en respekt for at noen ikke tror?
Jeg elsker sangen “Føtter på fjell” av Bjørn Eidsvåg .Litt av teksten er slik : “Jeg var i ferd med og gå under i angst og sjølforakt da fant du meg.”
Og det er sant . Gud fant meg mange ganger da livet var helt bånn i bøtta. Han løftet meg opp
Hvorfor er vi så redd for å tro? Er den materialistiske verden blitt så stor at det åndelige er helt glemt? Eller er vi der fremdels at det er kjedelig å tro? At kristen er bare mennesker som fordømmer. Med bibelen i hånden slo han sin kone og sine barn. Vonde mennesker fins overalt og hvorfor er det slik at når vi møter dødsøyeblikket så tro vi? Akkurat som om vi vil ha noe kjent å gå til.
Jeg tror. Jeg undrer meg hvorfor ikke flere gjør det. Eller kanskje de gjør det uten å innrømme det.
Jeg hadde en fin samtale med presten og nå tro jeg enda mer hvis det er mulig. Jeg tror.
I går gjorde jeg det igjen. Jeg gikk. Lang og lenger enn langt. Jeg går ofte. Jeg har behov for å gå. Gå og gå. Kjenne at jeg bruker kroppen. I går gikk jeg alene med musikk i ørene. Herlig. Jeg bare går og går. Plutselig var jeg langt avgårde.
Jeg går ofte i naturen også. Skog og mark elsker jeg. Da har jeg aldri musikk i ørene. Da vil jeg høre på naturens lyder. Kjenne på stillheten og lukte inn de forskjellige årstider.
Jeg går ofte tur med verdens snilleste kjæreste. Da er vi enten helt stille eller så prater vi om alt og ingenting.
Jeg går når jeg gir coaching timer også. Klienten og jeg finner tonen på en annen måte når vi går. Den gode samtalen kommer lettere.
Jeg går når jeg er glad, sint, fortvilt eller må tenke over noe. Etter at min far døde, gikk jeg til yndlingsplassen min i skogen. Jeg gikk oppover og oppover. Jeg gråt og gråt. Måtte gjemme meg bak et tre når det kom noen andre langs min vei. Ingen skulle se at jeg gråt. Da jeg kom til toppen hadde jeg fått gått av meg litt av sorgen og da skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg gråt. Glad og litt bedre til sinns gikk jeg ned igjen.
Når jeg skal på sy forening kan jeg gå dit. Da vet jeg at det er noe godt i vente. God mat og god drikke.
Inspirator Helena 