Endelig, det er sent torsdags kveld og riene er i gang. Harde deilige vonde åpningsrier. Det er dette jeg har ventet på i ni måneder. Dette er riktige rier, ingen kynner. Ligger på sofaen i stuen og leser. Har tent talglys og koser meg mellom hver ri. Skal være hjemme lengst mulig før jeg drar til sykehuset.

Klokken er blitt litt over to om natten. Jeg går og legger meg i sengen min. Trenger litt søvn for å samle krefter til fødselen. Har varmepute i sengen som lindrer smertene under riene. Sover mellom hver ri.

Våkner klokken halv syv og riene er for alvor i gang. Nå er det på tide å dra, det er vonde harde rier nå. Ringer til sykehuset og blir ønsket velkommen

Vel fremme på sykehuset. Inn på badet til undersøkelse. Jordmor kjenner på åpningen. Det er seks centimeter og fødselen er i gang. Tenk for en fantastisk kropp jeg har som varsler når en fødsel er i gang. Som kan alt dette.

Om noen timer er jeg mor igjen for syvende gang. Hjemme venter fem barn. Det første barnet mitt døde så redselen for at noe skal gå galt er fremdeles til stede.

Det er fremdeles ti minutter mellom hver ri, men de er harde. Puster godt på hver ri, lar pusten gå lang ned i magen. Herlig. Tar imot tilbudet om en dusj.

Så inn på fødestua, ser den lille sengen med varmepute. Snart skal det ligge en baby der. Et lite barn, mitt lille barn.

Jordmor kommer inn. Vil lytte på magen, babyen har det bra. Jeg går rundt omkring på fødestua mellom hver ri. Riene river i kroppen min, men jeg vet at for hver ri er jeg nærmere for å se barnet mitt.

Jeg står på gulvet, lener meg over en saccosekk som er lagt oppi fødesengen. Denne gangen vil jeg stå å føde.

Tiden går. Riene er harde, men ikke harde nok. Legen kommer inn.

De diskuterer om skal ta fostervannet eller ikke. Legen skryter av magen min. Syv barn og ikke ei ripe. Jeg må opp i sengen så legen kan få kjenne. Ca. syv centimeter åpning, men ungen «står» høyt.

Hvis det ikke skjer noe snart, tar vi vannet. Tiden går. Vi venter. Snakker om alt mellom himmel og jord mellom riene. Under hver ri blir jeg massert på ryggen. Jeg sukker, stønner og bærer meg.

Så blir det bestemt at vannet skal taes. Jordmora prøver men får det ikke til. Tilkaller «gammeljordmora». Jeg står mens hun tar vannet. En hekleaktig ting blir stukket opp i skjeden og vannet går og presseriene begynner.

Nå er det like før. Jeg vil presse. Jeg vil ha ut ungen og jeg vil stå å føde. Hviler mellom riene. Puster. Hver ri er kjempevond, veldig vond, men samtidig deilig. Jeg ynker meg, stønner.

Så avtar riene. Jeg må opp i sengen så jordmora kan kjenne. Joda, ungen er kommet lenger ned, men det står en kant der. Får en sprøyte sånn at riene skal bli hardere, sterkere. Press riene kommer hardere, mer intens nå og jeg presser. Vil ha ungen ut nå. To jordmødre hjelper til. Å det gjør vondt, veldig vondt. Jeg roper. Skriker, men jeg vet jeg overlever. Roper igjen og får øyekontakt med jordmora, som forklarer hva jeg skal gjøre. Ny ri. Press, pust press. Kjenner ungen kommer lengre nedover. Jeg roper på nytt, presser

«Nå ser vi hodet, kom igjen nå,» sier jordmora.                                                                                            Det er vondt, fryktelig vondt Det kjennes ut som en eksplosjon i det ungen kommer ut som en slange ut av meg. det er vondt, samtidig som det er godt. Nydelig.

Så er alt stille, all smerte er borte. Ei jente er født, sumobryter sier jordmora . Veldig stor. Men hvorfor skriker hun ikke? Så høres lyden. Et deilig skrik. Barnet mitt 4540 gram og 53 centimeter

Ny ri og morkaken kommer. Så får jeg holde barnet mitt. Ei stor fin jente. Jordmora syr riften også tar de babyen og steller hun.

Alt er over. Blir trillet ut på recovery sammen med lille jenta mi. Tenk jeg klarte det igjen. Mitt syvende barn er født. Mitt punktum.

Skrevet for ca. 20 år siden.