Tar du vare på deg selv

Hvor mange ganger i løpet av livet har jeg blitt fortalt at det viktigste du gjør er å ta vare på deg selv?

For noen uker siden skulle jeg igjennom en stor operasjon. Jeg skulle fjerne en tumor i mage. Den var ikke ondartet, men den måtte bort.

Før Operasjonen

Jeg er på St.Olavs Hospital. Sitter inne på anestesilegen sitt kontor. Han vil jeg skal ha epidural for smertene etter operasjonen. Det vil jeg ikke, men han overtaler meg. Legen sier at uten epidural kan du ikke stå opp etter operasjonen. Under operasjonen skal jeg får jeg selvfølgelig få narkose. Så bra, tenker jeg.

Operasjonsdag

Kvelden før operasjonen dusjet jeg og ordnet meg slik som jeg hadde fått beskjed om fra sykehuset når jeg var der på før operasjonen.

Jeg gikk og la meg og sovnet etter hvert. Hele natte sov jeg urolig. Jeg grudde meg. Tanker om at jeg ikke våknet av narkosen eller at jeg blødde i hjel prøvde jeg så godt jeg kunne å skyve bort.  Operasjonen ville nok helst gå veldig bra. Tidlig om morgen før byen hadde våknet dro vi av gårde til sykehuset. Jeg hadde drukket næring drikkene som jeg hadde fått.

Da vi kom opp i 5etasje på sykehuset var det en person som satt og ventet, Hun skulle sikkert også opereres, men så helt rolig ut. Jeg skalv i hele kroppen og klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk omkring og håpet at jeg egentlig bare kunne dra hjem. Men så kom hun, sykepleieren som skulle forbedre meg til operasjon. Jeg ble med henne inn på et rom. Fikk aller først vival så kroppen kunne roe seg. Det førte jeg sa til sykepleieren var at jeg var redd, veldig redd. Jeg har mest lyst til å gå hjem. Men tumoren (jeg likte å kalle tumoren for kjøttbolle ) i magen måtte bort.

 Så ble jeg trillet ned til operasjonsstuen. Vanvittig mange folk der. Alle grønnkledde. Jeg var susete av medisinen så jeg kjente at jeg egentlig ikke brydde meg så mye. Epidurale ble satt. Så fikk jeg narkose og borte var jeg.

Våknet timer senere. Operasjonen var vellykket. Kjøttbollen (tumoren) var borte. Jeg er døsig av alle medisinen og vil egentlig bare sove. En fantastisk sykepleier stelte rundt meg. Etter hvert kom en fysioterapeut og jeg måtte opp av sengen.  Det ervvondt, men jeg gjør selvsagt som han sier. Jeg vil ikke være vanskelig og jeg skjønner at jeg må opp for å ikke få blodpropp.   

På natt vakt kom en annen sykepleier som skulle passe meg hele natten og det gjorde hun. Hun valset rundt meg og jeg klarete ikke sove,

 Etter en urolig natt ble jeg flyttet over til avdeling. Der ble jeg godt mottatt. Men jeg var trøtt. To netter uten søvn var slitsomt. Jeg ville egentlig bare sove. La meg sove. La meg sove, tenkte jeg. I morgen blir det bedre bare jeg får sov. Men jeg måtte selvfølgelig opp en gang til.

Det gjør vondt i magen. Får besøk , men vil helst bare sove. Ber besøket om å dra hjem.

Sykepleieren som kommer inn på rommet, vil at jeg skal stå opp. Jeg vil også, men ikke kroppen min. Den er sliten, og jeg vil bare sove. Men opp må jeg. Fornuften sier også det. Opp en liten tur da. Ikke gå så langt. Det gjør vondt. Veldig vondt. Går en liten tur og tilbake i sengen igjen.

Får nytt besøk som jeg ber om å dra igjen, for jeg vil bare sove.

Ny sykepleier kommer inn på rommet. Hun sier: «Det går da ikke an å bare ligge der. Du må komme deg opp. Ut å gå»

Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Jeg blir jeg forbannet. Skikkelig forbannet. Så sint at jeg tenker sannelig skal jeg vise dem. Jeg er ingen lat person og jeg har operert før, og vet at jeg må opp av sengen. Så selv om det gjør så vondt at det kjennes ut som magen revner, så skal jeg opp å gå. Jeg trekker i snoren ved siden av sengen min.  En sykepleier kommer inn på rommet.

 «Hent en prekestol jeg skal ut å gå» kommandere jeg.

«Så flott, har du ombestemt deg for å stå opp og ut å gå», sier hun og går ut døren for å hente Prekestolen

I det jeg kommer ut døren fra rommet, sitter det flere sykepleiere utenfor og synes jeg er flink som kom meg opp av sengen. Jeg skjønner nå at det er fint at jeg sa ja takk til epidural foruten den hadde jeg vel aldri kommet meg opp.

Jeg går hele gangen ned og tilbake igjen. Det gjør så vondt. Jeg skriker av smerte inni meg, men sier ingen ting.

Tilbake til rommet gråter jeg. En sykepleier kommer inn, og jeg ber pent om å få legge meg i sengen, bare se litt tv og sove. Jeg gråter. Jeg har så vondt. Jeg lover å gå lengre i morgen, men nå orker jeg ikke mer.

Om natten får jeg ikke sove. Jeg ber om mer epidural, men den tar ikke smertene. Tidlig på morgen spør en annen sykepleier om det er tatt is test.

 «Nei, ikke som jeg vet» sier jeg.

En såkalt is testen er en isbit som er lagt i et klede.  Hun stryker isbiten med klede rundt på magen min.

Deretter sier hun. «Kjenner du dette?»

 «Ja,» sier jeg.

Hun forteller meg så at epiduralen ikke har virket som den skal.

 Jeg får en annen form for smertestillende. Det var kanskje ikke så rart at jeg hadde vondt.

 «Du skal få ny epidural i morgen, men ikke nå i natt» sier sykepleieren og ser på meg med trøstende øyne.

Jeg blir foret med smertestillende og sovner litt. Våkner etter en times søvn av at hele rommet svinger rundt.

Jeg får ny epidural, men dagen før jeg reiser hjem og de tar ut nålen så ser de at heller ikke denne gangen virket epiduralen. Nålen var ikke satt langt nok inn.

Merkelig greier. Jeg ville ikke ha epidural, jeg fikk, men den virket ikke. Veldig rart. Fikk jeg det slik jeg ønsket eller er det bare tilfeldighet? Jeg hadde før operasjonen bestemt meg for å ikke ha epidural. Jeg ville, som forrige gang jeg operert, ha smerte pumpe. Men legen overtalte meg til å si ja til epidural.

 Klarte jeg denne gangen å ta vare på meg selv. Si ifra hvordan jeg ville ha det? Nei ikke denne gangen heller. Jeg følte meg som en vanskelig pasient som ikke ville stå opp, bare ligge å sove, men jeg er ikke det. Det gjorde så vondt, men det gjør det, etter en operasjon og jeg hadde jo fått epidural, trodde jeg. Så vanskelig å si ifra uten at det skal bli feil. Jeg ville bare være i fred.

Er du flink til å stille opp for deg selv?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s