En liten historie fra en alenemor til seks barn, fra før i tiden. Nå er barna voksne og alle klarer seg meget bra bra.

Jeg hadde operert bort syster på eggstokkene. Eggstokker, syster, noen lymfeknuter og livmor var fjernet. Jeg skulle til etterkontroll, og jeg skulle få vite om jeg hadde kreft eller ikke, og det var viktig for meg å gå til lege timen.( Dette skjedde i 2003)

Jeg hadde ikke ordnet med barnevakt til de to yngste barna, som da var to og fire år gamle. De andre barna var på skolen.

Jeg parkert bilen ved sykehuset. Den yngste jenta sover godt i bilsetet bak i bilen. Jeg sier til jenta på fire at jeg skal en snar tur inn til legen og at hun må passe på søsteren sin til jeg er tilbake.

Så går jeg inn til legen. Jeg håper selvfølgelig at legen er i rute med sine pasienter, men det er hun ikke. Legen er selvfølgelig forsinket. Jeg sitter på venterommet og kjenner på en uro for barna som sitter i bilen og venter. Jeg må få komme inn snart eller så må jeg bare gå. Men jeg må få vite om jeg er frisk eller ikke. Jeg skulle ha skaffet barnevakt, tenker jeg, men alle jeg kjenner jobber og mor og far er ikke så villig til å hjelpe til med barna.

Endelig blir det min tur. Jeg har ikke så mye å spørre om, det vil si jeg har ikke tid til å stille spørsmål. Jeg må ut til barna mine, men får vite at jeg er helt frisk. Systen,livmor eggstokker og noen lymfeknuter er fjernet og alt ser bra ut. Heldigvis.

Tilbake til bilen, der finner jeg bare den ene ungen. Den yngste er ikke der.

” Å herregud,” tenker jeg. Hvor er hun?

Den eldste jenta bare smiler lurt til meg

Hvor i all verden er minstejenta?

Jeg ber eldstemann sitte rolig i bilen til jeg kommer tilbake .

“Pust med mage og prøv og tenk sier jeg til meg selv. Hvor har et barn villet gått?

På gaten er det ingen voksne og ingen barn.

Det er en barnehage i nærheten. Jeg tenker det er lurt å gå inn dit å spørre.

Jeg går inn porten til barnehagen, Jeg spør en voksen, som kikke litt rart på meg, om hun har sett ei jente i toårsalderen.

Hun tenker vel sitt.

“Ja, sier hun vi fant en unge midt i gaten her. Du finner henne inne i barnehagen.”

Jeg går inn og der er minste jenta. Hun sitter å leker med noen av de andre barna.

Personalet i barnehage spør om hvorfor ungen var alene ute i gaten.

Jeg stotrer frem at jeg var bare borte et lite øyeblikk og jeg kjenner jeg skjelver i hele kroppen. Engstelig for å få kjeft. Det var ikke helt riktig av meg å sette to små barn igjen i bilen

Til mitt forsvar så sa jeg til personalet at det var kanskje litt dumt at dem tok henne med inn i barnehagen . Men det hele endte godt og personalet i barnehagen slapp og ringe til politiet og jeg hadde begge jentene med hjem og jeg var frisk.