17. Mai

Jeg elsker 17.mai. Jeg liker å stå opp tidlig, gå ut på terrassen og høre lyden av korps fra byen. Henge ut flagget. Lage frokost til de som bor i huset og kanskje kommer det gjester fra andre familier. Jeg liker å finne frem bunadene og stryke bunadsskjortene. Finne frem sølvet og pusse sko.

Jeg liker lyden av cavaflasken når den sprettes ved frokostbordet. Jeg elsker når familien er samlet.

Etter frokosten rusler vi ned til byen. Det er fantastisk å se alle byens borgere som har ikledd seg sin fineste stas. Byen som er pyntet. Solen hører med, men det gjør ingenting om den ikke kommer, for det er alltid glade mennesker overalt.

Det er vakkert når barnetoget masjerer gjennom byen. Etterpå kaffe og kake på en kafe. Så Borgertog og etter det kanskje russetog.

Om ettermiddagen hjem til en enkel middag, med eller uten gjester.

Jeg elsker 17. mai og i år som i fjor savnet jeg den. jeg gleder meg til å feire en ordentlig 17. mai igjen

Litt om meg og Helenas Hus

Skrevet av Jenny Westrum-Rein for Avisa Nidaros

Året er 1986, og Aud Helen Lorvik er 22 år gammel. Hun og mannen, som hun giftet seg med som 18-åring, venter sitt første barn. Aud er åtte måneder på vei med sønnen, og jobber som frisørlærling på en salong i Kongens gate.– Vi hadde kjøpt oss ny bil, og foreldrene mine kjørte meg opp til Møller bil for å hente den. Jeg skulle kjøre den hjem, for det skulle være konebilen, minnes Aud.Siden 1990 har 95 personer blitt drept i trafikken i Trondheim, mens 619 har blitt hardt skadd som følge av en trafikkulykke, i følge tall fra Statens vegvesen. For Auds del skjedde ulykken fire år tidligere, i 1986. Hun vet ikke nøyaktig hva som skjedde på tur hjem denne fine sommerdagen, men hun husker at hun var trøtt og sliten. Plutselig kjenner hun at bilen drar mot siden, og ut i grøfta.– Jeg våkner av at det sier pang, og at jeg slår ansiktet i rattet. Når jeg ser meg i speilet er ansiktet mitt kløyvd.Levde i to dagerAud forstår raskt at hun må til sykehuset. Blodig og forslått krabber hun ut gjennom frontruta, og begynner å gå bortover veien.– Etter fem-seks hundre meter møtte jeg på en bil. Han sa ja til å kjøre meg til sykehuset.På sykehuset blir Aud lappet sammen. Hun har flere kutt på kroppen, og har brukket nesa. Så blir hun lagt til observasjon på føden.– Jeg lå der i to dager mens de observerte fosterlyden. Alt så egentlig greit ut, men så bestemte de seg for å ta en stresstest. Da begynte jeg å blø.Under stresstesten kommer det fram at morkaken har løsnet på baksiden. Aud må hastes inn på operasjonsbordet.Sønnen Petter blir tatt med keisersnitt, og lagt i kuvøse.– Kuvøsene lå langt unna fødeavdelingen, men jeg fikk sett ham noen få ganger, forteller Aud.– Han levde i to dager. Han hadde fått for lite surstoff og næring, og døde.Tallene fra Statens vegvesen viser at stadig færre går gjennom samme opplevelse som Aud. Fra 1991 til år 2000 mistet mellom fire og sju personer livet i trafikken hvert år. Fra år 2010 og frem til i dag, er det årlige tallet mellom 0 og 3 i Trondheim. Også tallet for hardt skadde har gått ned over tid. Så langt i år har to mistet livet i trafikken i Trøndelag, begge med tilhørighet til Trondheim.Handler om ikke forbli i det triste57-åringen ønsker Nidaros velkommen til Helenas hus på Hospitalsløkkan. Helena var Auds bestemors kallenavn på henne.– Og så klinger Helena litt bedre enn Aud. «Auds hus», sier hun og ler.Her driver Lorvik med coaching, foredrag og fotsoneterapi.– Hvordan startet du med det her, da?– Jeg startet vel med å begynne å leve.Aud har vært gjennom mye. Etter at sønnen Petter døde fikk hun seks barn til. Da sistemann var bare noen måneder gammel, reiste hun til Gran Canaria med alle de seks barna. Etter et par år på ferieøya fikk hun kreft, og returnerte til Norge.Hun tror at hun har en unik evne til å snu det hun opplever til noe positivt.– Jeg vet ikke hvor jeg tok motet og kreftene fra da Petter døde. Jeg var jo bare 22. Men jeg husker at jeg var veldig glad for at jeg levde selv, forteller hun.– Det handler om å ikke forbli i tristheten. Man skal jo kjenne på det også, at okei, nå er jeg her. Men jeg må videre i mitt liv. Vi fikk bare det livet her. Da må jeg gjøre noe med det.Etter ulykken gikk hun til psykolog. Det viktigste var likevel hennes egen innstilling, sier hun.– Skal jeg bruke resten av livet mitt til å være lei meg over at barnet mitt døde, eller skal jeg glede meg over det som er?Aud Helen Lorvik, Helenas HusHer i Helenas Hus driver Lorvik med samtaleterapi og coaching. Håpet hennes er å inspirere andre til å ta grep i eget liv. Foto: Jenny Westrum-ReinMå gjøre noe selvEtter kreftsykdommen bestemte Aud Lorvik seg for at hun ville bruke livet sitt til å inspirere andre. På Helenas hus driver hun blant annet med samtaleterapi. Målet hennes er å vise at ikke alle trenger å følge den samme malen.– Man må tørre å gjøre noe annet, og ikke bare gå i den samme retningen hele veien. Jeg har alltid prøvd å endre på det jeg selv gjør, og bryte opp de mønstrene, forteller hun.Det betyr likevel ikke at alle trenger å klatre Mount Everest eller gå over Grønlandsisen, mener Lorvik.– Det er så urealistisk for de fleste av oss. Men å leve et liv, det må vi, og så må vi gjøre noen valg selv, sier hun.– Du kan ikke gå til fastlegen og få ei pille, og så blir alt bra. Du må gjøre noe selv.Lorvik sier at alle vil gå gjennom et eller annet, om det så er å miste jobben, sykdom eller tapet av et barn.– Men man skal ikke gå rundt og tenke på det. Man må tenke at livet blir bra, sier hun.– Da jeg giftet meg, trodde jeg jo at det skulle vare livet ut, og at jeg skulle være sammen med ham og være frisør og få barn. Men så snur det plutselig, fordi du kræsjer. Du får ikke til å jobbe fullt, du får ikke til å gjøre det du hadde tenkt å gjøre. Men jeg fikk jo et bra liv i det livet jeg har hatt.KaukgåingHun er opptatt av at man skal kjenne på absolutt alle følelsene sine, også de som er tunge. I den anledning har hun skapt et helt eget arrangement den 01. oktober – dagen hun møtte kjæresten sin.– Kaukgåing.– Kaukgåing? Som i å rope?– Ja. Det er ikke nok å bare være glad. Det er fantastisk deilig å kauke litt, og du kan gjerne kaste noe også, beskriver Lorvik.– Det er en stille marsj. Vi går helt stille, helt til vi kommer til ett punkt. Og da er det bare å brøle løs.Nå håper Lorvik at hun kan bruke tida framover på å inspirere andre. Og på å bruke sin historie til å vise at man kan endre mye selv.– Det var utrolig vondt å miste ungen min, og jeg var veldig lei meg. Noen ganger er jeg fortsatt veldig lei meg, og jeg tenker på ham ofte, forklarer hun.– Men jeg kan ikke leve i den sorgen. Jeg må glede meg over det jeg har fått, og jeg har fått seks friske barn. Jeg må se på det som er fint i mitt liv her og nå.

Et nytt menneske blir født

Endelig, det er sent torsdags kveld og riene er i gang. Harde deilige vonde åpningsrier. Det er dette jeg har ventet på i ni måneder. Dette er riktige rier, ingen kynner. Ligger på sofaen i stuen og leser. Har tent talglys og koser meg mellom hver ri. Skal være hjemme lengst mulig før jeg drar til sykehuset.

Klokken er blitt litt over to om natten. Jeg går og legger meg i sengen min. Trenger litt søvn for å samle krefter til fødselen. Har varmepute i sengen som lindrer smertene under riene. Sover mellom hver ri.

Våkner klokken halv syv og riene er for alvor i gang. Nå er det på tide å dra, det er vonde harde rier nå. Ringer til sykehuset og blir ønsket velkommen

Vel fremme på sykehuset. Inn på badet til undersøkelse. Jordmor kjenner på åpningen. Det er seks centimeter og fødselen er i gang. Tenk for en fantastisk kropp jeg har som varsler når en fødsel er i gang. Som kan alt dette.

Om noen timer er jeg mor igjen for syvende gang. Hjemme venter fem barn. Det første barnet mitt døde så redselen for at noe skal gå galt er fremdeles til stede.

Det er fremdeles ti minutter mellom hver ri, men de er harde. Puster godt på hver ri, lar pusten gå lang ned i magen. Herlig. Tar imot tilbudet om en dusj.

Så inn på fødestua, ser den lille sengen med varmepute. Snart skal det ligge en baby der. Et lite barn, mitt lille barn.

Jordmor kommer inn. Vil lytte på magen, babyen har det bra. Jeg går rundt omkring på fødestua mellom hver ri. Riene river i kroppen min, men jeg vet at for hver ri er jeg nærmere for å se barnet mitt.

Jeg står på gulvet, lener meg over en saccosekk som er lagt oppi fødesengen. Denne gangen vil jeg stå å føde.

Tiden går. Riene er harde, men ikke harde nok. Legen kommer inn.

De diskuterer om skal ta fostervannet eller ikke. Legen skryter av magen min. Syv barn og ikke ei ripe. Jeg må opp i sengen så legen kan få kjenne. Ca. syv centimeter åpning, men ungen «står» høyt.

Hvis det ikke skjer noe snart, tar vi vannet. Tiden går. Vi venter. Snakker om alt mellom himmel og jord mellom riene. Under hver ri blir jeg massert på ryggen. Jeg sukker, stønner og bærer meg.

Så blir det bestemt at vannet skal taes. Jordmora prøver men får det ikke til. Tilkaller «gammeljordmora». Jeg står mens hun tar vannet. En hekleaktig ting blir stukket opp i skjeden og vannet går og presseriene begynner.

Nå er det like før. Jeg vil presse. Jeg vil ha ut ungen og jeg vil stå å føde. Hviler mellom riene. Puster. Hver ri er kjempevond, veldig vond, men samtidig deilig. Jeg ynker meg, stønner.

Så avtar riene. Jeg må opp i sengen så jordmora kan kjenne. Joda, ungen er kommet lenger ned, men det står en kant der. Får en sprøyte sånn at riene skal bli hardere, sterkere. Press riene kommer hardere, mer intens nå og jeg presser. Vil ha ungen ut nå. To jordmødre hjelper til. Å det gjør vondt, veldig vondt. Jeg roper. Skriker, men jeg vet jeg overlever. Roper igjen og får øyekontakt med jordmora, som forklarer hva jeg skal gjøre. Ny ri. Press, pust press. Kjenner ungen kommer lengre nedover. Jeg roper på nytt, presser

«Nå ser vi hodet, kom igjen nå,» sier jordmora.                                                                                            Det er vondt, fryktelig vondt Det kjennes ut som en eksplosjon i det ungen kommer ut som en slange ut av meg. det er vondt, samtidig som det er godt. Nydelig.

Så er alt stille, all smerte er borte. Ei jente er født, sumobryter sier jordmora . Veldig stor. Men hvorfor skriker hun ikke? Så høres lyden. Et deilig skrik. Barnet mitt 4540 gram og 53 centimeter

Ny ri og morkaken kommer. Så får jeg holde barnet mitt. Ei stor fin jente. Jordmora syr riften også tar de babyen og steller hun.

Alt er over. Blir trillet ut på recovery sammen med lille jenta mi. Tenk jeg klarte det igjen. Mitt syvende barn er født. Mitt punktum.

Skrevet for ca. 20 år siden.

Løp for livet

Jeg har hørt det før. Kvinner og menn som er i dårlige forhold, som bukker under fordi partneren ødelegger livet deres. Psykopater og narsissister.

Heretter er det dårlige menn jeg sikter til, siden jeg selv er kvinne. Menn som alltid krangler, aldri tar feil, har et dårlig kvinnesyn. Som kaller deg hore, drittkjerring o.l og aldri ber om unnskyldning. Aldri er ydmyk og sier, unnskyld det var min feil. Man er alltid to for en krangel , men det er ikke alltid slik der er. Det fins mennesker som tror de aldri tar feil og vet alt best og alt er de andres sin feil, iallfall ikke min sier de.

Er du i et forhold der du føler deg fanget er det bare å finne joggeskoene og løpe så fort du kan. Det hjelper ikke å tro at mannen forandre seg. Han gjør nemlig ikke det. Du kan ønske og tro og håpe, men han gjør ikke det. Han vil alltid be om unnskyldning og love bot og bedring. Enten det er etter en krangel eller han har vært ute på fylla. Psykisk terror er like farlig som fysisk og er det begge deler eller kanskje alle tre så spring. Jo, fortere, jo bedre.

Men det er ikke så lett, sier du. Lett nei kanskje ikke, men det er da ikke bedre at du lever i et forhold som gjør det sliten og utmattet. Det er da ikke kjærlighet.

Hvordan kan jeg si dette? Jo, fordi jeg har prøvd det selv opp til flere ganger. Jeg var et stygt menneske til jeg var førti år. Jeg trodde at hvis jeg var snill nok, pen nok, omsorgsfull og kjærlig ville disse mennene bli glad i meg, men nei da, gjentatte ganger skjedde det ikke.

Etter at jeg kom meg bort. Og ja jeg måtte tråkke på meg selv og glemme helt at jeg var glad i personen som gjorde livet vanskelig for meg. Jeg måtte jobbe hardt med mine egne følelser for å gi slipp på mannen ( mennene) jeg trodde jeg elsket, som bare jeg var snill nok, ville elske meg.

Slik var det ikke. Jeg måtte gå inn i meg selv og bli glad i meg selv. Bli min egen beste venn. Se på meg selv som et flott menneske. Pen nok, god nok. Og da slapp taket. Endelig kunne jeg se meg selv med egne øye . Jeg elsket meg selv, og da fant jeg kjærligheten.

I dag er jeg coach, soneterapeut og foredragsholder. Jeg støtter deg gjerne i veien tilbake til deg selv.

En god gjerning

I går var jeg som alltid i Helenas Hus. I lunsjen måtte jeg gå til butikken for å kjøpe litt mat.

Jeg gikk til nærmeste coop butikken og fant de varene jeg trengte. Foran meg i køen i kassen stod en gammel dame, rundt 80 år. Hun hadde handlet mye og fikk hjelp av betjeningen til å henge den ene posen med varer på skulderen også tok hun den andre posen i hånden.

Ved et veikryss tok jeg igjen den gamle damen. Da hadde hun satt posene med varene ifra seg på en benk. Jeg stoppet og spurte om jeg skulle hjelpe henne å bære varene.

“Nei takk, dette er alt for tungt,” svarte hun og fortsatte”Jeg kan ikke plage deg med det.”

Etter å ha overbevist henne at det var bare en glede for meg å hjelpe henne sa hun ja.

Jeg tok den ene posen og den var tung. Veldig tung. Den gamle damen og jeg fortsatte bortover veien. Hun kunne fortelle at hun kom til Trondheim det året jeg ble født og at hun siden den gang hadde bodd her. Nå bodde hun i omsorgs leilighet like ved Helenas Hus.

Olga, som den gamle damen het, skulle også et ærend innom legekontoret rett borti gaten. Varene skulle hun bare la stå inne i en port til hun kom tilbake fra legen. Jeg syntes det var litt risikabelt, enn om varene ble stjålet. Det brydde hun seg ikke noe om. Ingen som stjeler bare noen varer mente hun. Da tilbydde jeg henne å bære varene helt hjem til henne.

Det ville hun ikke, men jeg fikk nok en gang overtalt henne. Jeg tok begge posene hennes og bar dem til huset hvor omsorgs leiligheten hennes var. For å være sikker på at ingen skulle stjele varene hennes, tok jeg kontakt med vakten i huset.

Jeg sa som sant var at jeg hadde båret hjem varene for Olga og at Olga var hos legen nå.

“Ok”, svarte vakten litt surt og fortsatte ” jeg skal få en av de ansatte i hennes etasje til å komme å hente varene.”

Så bra, tenkte jeg. Vakten sa ikke takk eller at det var snilt at jeg hadde hjulpet Olga med varene. Jeg skulle ønske at vakten gjorde det. Men jeg var uansett lykkelig i hjertet mitt. Jeg hadde gjort dagens god gjerning.

Hva er din siste gode gjerning?

Glad og Takknemlig

I helgen laget jeg muffins og satte de utenfor Helenas Hus. Jeg skrev en lapp og på lappen står det takknemlighetsmuffins. Jeg har gjort det før og har skrevet glede muffins og trøste muffinspå lappen. Muffinsene er blitt spist opp når jeg kalte de glede- og trøste muffins, men når jeg skrev takknemlighets muffins var det få som tok.

Er det fordi vi ikke er takknemlig? Er vi ikke takknemlig i disse koronatider? Eller er vi ikke takknemlig i det hele tatt?

Jeg er glad og takknemlig også i disse dager og alle andre dager. Om jeg er lei meg av og til, så er det alltid noe å være glad og takknemlig for.

Hver dag før jeg sovner takker jeg alltid for dagen og er takknemlig for ett eller annet som var bra med dagen. For meg er det alltid noe å være takknemlig for. Hvordan er det for deg?

Norgesferie

Endelig. Nå er det flere som skal reise på ferie i Norge i år. Det ser ut for at vi må det. Endelig er det flere barn som skal få oppleve det vakre landet vi bor i. Alt er ikke så galt, at det ikke godt for noe.

Mine barn og jeg har vært så heldig at vi har vært flere ganger på Norgesferie. Vi har kjørt både nordover og sørover. Vi bor midt i Norge. Vi har vært i Bergen, Odda, Sandefjord, Oslo, Drøbak, Larvik Horten, Bodø Mosjøen, Mo i Rana, Lofoten og Tromsø, bare for å nevne noen steder.

Helt fra barna var små har jeg feriert i Norge. Vi har tatt tog eller kjørt bil av sted. Bare to ganger har jeg vært på sydenferie med barna. En gang da vi flytte til Gran Canaria og en gang etter at mor døde.

Og jeg elsker Norge om sommeren. Det er det vakreste landet å ferier i. Det er så dyrt sier mange å feriere i Norge, men en kan gjøre det rimeligere ved å sove i bilen eller i telt. I Nord Norge så kan man campere mange steder uten å måtte betale for det. Masse fri natur der man kan slå opp telt og bo helt gratis og ungene elsket det.

Sommerferie i Norge anbefales på det sterkeste.

I år leier vi ut 1. etasje i Helenas Hus. Til de som har lyst til å komme til Norges fineste by Trondheim. Hjertelig velkommen skal du være.

Jeg har tro

I går da jeg var på vei til Helenas Hus møtte jeg presten. Jeg møtte presten.

Jeg sa, ” Er det du som har snakket med Vår Herre og gitt oss korona?” også lo jeg godt.

“Nei, det er nok ikke Gud som har gitt oss korona. Det er nok menneskene som har skyld i det. Gud er bare god han. Gud er kjærlighet,” svarte presten.

“Han? er det ikke Gud en hun eller er Gud et,” spurte jeg.

“Nei, Gud er kjønnsnøytral. Gud er ikke han eller hun”, fortsatte presten.

“Ja, Gud er kjærlighet og kjærlighet lager ikke bråk,” responderte jeg.

“Nei, det er det menneskene som gjør. Gud kan man be til. Be om hjelp når man strever, er glad eller trenger å løse noe,” fortsatte jeg.

Gud er nesten borte i Norge. Er kjærligheten borte ? Nei, ikke den. Men mange mennesker tror på menneske og ikke på Gud.

“Jeg tror på Gud”, sa jeg til presten.

“Så fint”, svarte han.

Så fortsatte jeg.

Jeg sa til ei venninne at jeg er ikke kristen, men jeg tror på Gud.

“Ja, men Helena da er du kristen da,” svarte venninnen min.

“Ja, det er jeg vel,” svarte jeg noe forbauset.

Så lurer jeg på hvorfor vil jeg ikke si at jeg er en kristen. Er det for at det er kjedelig eller er det fordi at jeg ikke tør?

Hva vil det si å være kristen? Må man gå i kirken hver helg eller er det nok å be innimellom? Eller tro på at Jesus engang gikk omkring på jorden. Hvem var Jesus? Var han en mann som helbredet, en healer? Ikke vet jeg.

Samtalen med presten fortsatte.Han fortalte. ” Jeg hadde forrettet i en begravelse for ikke lenge siden. Den døde mannen var en mann som ikke likte kirken. Hans datter sa at han ikke ville ha en kristen begravelse. Ikke noen prestekjole. Ikke noe Gudsord.

” Men vi må da ha noen sanger i begravelsen,” sa presten til datteren”. Hva vil du vi skal synge?

Og datteren til den døde mannen ramset opp en del salmer som faren hadde vært så glad i. Så kanskje faren trodde litt likevel.

Så hva er vi redd for? Er vi redde for troen? Eller er det det at vi vil sitte i høysetet selv? Flere melder seg ut av kirken, er det for de de ikke tror eller er det for at kirken ikke har fulgt med utviklingen i samfunnet?

Flere sier til meg: Jeg vil ikke tro fordi religioner har gjort så mye dårlig. Og jeg er enig. Jeg kan ikke være mer enig, men religion er en måte å tro på. Det er det ikke Gud som har gjort. Er det menneskene som lager ufreden fordi vi mennesker ikke respektere hverandre?

Presten og jeg fortsatte samtalen.

Jeg sa ” Husker jeg var på Ila brann stasjon( en pub i Trondheim ) Da kom du inn. Og jeg tenkte: nå må jeg gjemme vinglasset. Kan ikke drikke når presten kommer. Og sannelig, så kom det en prest til og begge kjøpte øl i baren. For det å være kristen handler ikke om man drikker alkohol eller ikke . Det handler for meg om å ha tro på at det er en alt omliggende kraft som er der når vi trenger den

Jeg husker når jeg var liten så syntes jeg det virket så kjedelig å være kristen. Kristen mennesker var så kjedelige. Men var de det? Kanskje kristne heller ikke har en respekt for at noen ikke tror?

Jeg elsker sangen “Føtter på fjell” av Bjørn Eidsvåg .Litt av teksten er slik : “Jeg var i ferd med og gå under i angst og sjølforakt da fant du meg.”

Og det er sant . Gud fant meg mange ganger da livet var helt bånn i bøtta. Han løftet meg opp

Hvorfor er vi så redd for å tro? Er den materialistiske verden blitt så stor at det åndelige er helt glemt? Eller er vi der fremdels at det er kjedelig å tro? At kristen er bare mennesker som fordømmer. Med bibelen i hånden slo han sin kone og sine barn. Vonde mennesker fins overalt og hvorfor er det slik at når vi møter dødsøyeblikket så tro vi? Akkurat som om vi vil ha noe kjent å gå til.

Jeg tror. Jeg undrer meg hvorfor ikke flere gjør det. Eller kanskje de gjør det uten å innrømme det.

Jeg hadde en fin samtale med presten og nå tro jeg enda mer hvis det er mulig. Jeg tror.

Jeg går

I går gjorde jeg det igjen. Jeg gikk. Lang og lenger enn langt. Jeg går ofte. Jeg har behov for å gå. Gå og gå. Kjenne at jeg bruker kroppen. I går gikk jeg alene med musikk i ørene. Herlig. Jeg bare går og går. Plutselig var jeg langt avgårde.

Jeg går ofte i naturen også. Skog og mark elsker jeg. Da har jeg aldri musikk i ørene. Da vil jeg høre på naturens lyder. Kjenne på stillheten og lukte inn de forskjellige årstider.

Jeg går ofte tur med verdens snilleste kjæreste. Da er vi enten helt stille eller så prater vi om alt og ingenting.

Jeg går når jeg gir coaching timer også. Klienten og jeg finner tonen på en annen måte når vi går. Den gode samtalen kommer lettere.

Jeg går når jeg er glad, sint, fortvilt eller må tenke over noe. Etter at min far døde, gikk jeg til yndlingsplassen min i skogen. Jeg gikk oppover og oppover. Jeg gråt og gråt. Måtte gjemme meg bak et tre når det kom noen andre langs min vei. Ingen skulle se at jeg gråt. Da jeg kom til toppen hadde jeg fått gått av meg litt av sorgen og da skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg gråt. Glad og litt bedre til sinns gikk jeg ned igjen.

Når jeg skal på sy forening kan jeg gå dit. Da vet jeg at det er noe godt i vente. God mat og god drikke.

I går gikk bort og hjem igjen.

Hvordan går du?

De verdifulle krisene

het et foredrag jeg holdt en gang. Foredraget handlet om at det er verdifullt med en krise, for det er da vil lettere kan endre oss.

Det er ingen som vil ha en krise. Vil vil helst ha en hverdag som er slik vi kjenner den, eller kanskje ikke vi vil det heller. Iallfall ikke når vi er i hverdagen. Men så kommer krisen og da vil en se at hverdagen var egentlig ganske fin.

Akkurat nå er det krise i hele verden fordi vi har et virus som spre seg. Skoler og barnehager er stengte. Alle kulturaktiviteter er avlyst. Noen få heldige får gå på jobben. Mens vi andre må vente til det går over. For det gjør det, men før alt er over vil noen måtte ha endret livet sitt. Og det som regel til det bedre. Selv om det ikke ser slik ut akkurat nå

Jeg har opplevd mange kriser og vet med hånden på hjertet at det blir bedre etter på. Det man ikke dør av, blir man sterk av.

Så kjære medmenneske slutt og klag og gjør det beste ut av krisen. Det kommer dager etter dette. Og det er lys i mørket.