Kauke/Brøle

Har du noen gang hatt behov for å kauke. Bare kauke ut din smerte eller glede? Eller er du en type som holder alt inni deg og aldri kauker?

Hvorfor i all verden skal man kauke?

“– Å kauke ut for å bli ferdig med noe, er en god ting.”

sitat psykoterapeut Bianca Schmidt

Jeg tror at alle mennesker har et behov for å kauke en eller annen gang i livet, enten av glede eller av smerte eller at man har det så vondt inni seg at en må få det ut. De negative følelsene er som søppel for kroppen og søppel skal man kvitte seg med,

Og jeg tror at hvis man tør å være litt stille er man i bedre kontakt med seg selv. Derfor en stille marsj med kauking.

Så bli med og kvitt deg med litt søppel å bli med å kauke du også 1. oktober i Trondheim. En stille marsj med kauking. Starter klokken 1800 ved Helenas Hus som ligger i Hospitalsløkkan 25. Trondheim.

Ps Kauking er det trønderske ordet for brøle

vipps nummer er 91994736

Ferie

Nå er ferien over. Sommeren er på hell. Hva gjorde du i ferien? Hvor reiste du?

Jeg hadde ingen planer for ferien, overhodet ingen, Alle barna er blitt voksne så de drar på ferie uten meg. Ingen planer . Men en tur til kjæresten sin hytte ble det. Avslutte med en tur til gode venner i Sykkylven og Ålesund. Det var den ene uken av nå fem ukers ferie. På 1800 tallet starte vi med ferie ca to dager. Etterhvert ble det utvidet. Nå har vi fem uker ferie. I Frankrike har de syv . I USA har de ikke lovbestemt ferie i det hele tatt og de som tjener 400000 i året ser seg ikke råd til å ta ferie .

så vi er heldige som kan reise. Både i Norge og til utlandet. Vi reiser gjerne på ferie til varmere strøk, de vil si Syden . Vi er heldige. Og de fleste av oss kan reise til London, Paris og østblokkland fordi vi er rike. Vi har anledning . Er vi takknemlige for det?

Ikke vet jeg . Jeg var alenemor med seks barn og har ofte lest om alenemødre som ikke har råd til ferie ? . Men hva er ferie ? Mine barn og jeg har vært litt på ferie? Men ikke bestandig reist så lang. En av våre ferier var vi til Ørlandet. Det tar ca 2 timer dit fra der vi bor. Vi måtte ta ferje og bare det var en opplevelse. En natt skulle vi være der. Jeg hadde med en venninne som delte utgiftene med meg. Vi sov i campinghytte og vi var en for mye i bilen. Vi hadde en fantastisk tur. Barna snakker om det enda. Om linne treet, om kanonen på Ørlandet, om å sove i campinghytte. Vi hadde en aller tiders ferie, selv om det bare ble en natt. Resten av ferien var vi hjemme. Hvem skaper behovene for sommerferien? Er det barna eller er det vi voksne som vil at barna skal oppleve . Hva er å oppleve? Hva er ferie ?

For meg er ferie å gjøre noe annerledes. Det har jeg lært mine barn. Gi litt faen. Bare være og kos deg, God ferie neste sommer. Kanskje den kan bli annerledes. Håper det.

Aleneforeldre

Er du som jeg alene med barna dine? Da synes jeg du skal klappe deg selv på skulderen og si til deg selv at du er flink. Kanskje har du en far/mor som ikke vil samarbeide, da kan du klappe deg selv enda en gang på skulderen og si at du er dobbelt så flink.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som flink selv om jeg har hatt ansvaret for mange barn alene. Jeg har bare gjort jobben min. Men på butikken forleden dag traff jeg en dame. Hun er mor til ei jente som har gått i samme klasse til en av mine døtre. Vi snakket sammen en kort stund og hun gjentok flere ganger at jeg hadde vært flink. Veldig flink som hadde oppdratt seks barn alene. Og nå er du på butikken med barnebarna.

Etterpå så tenkte jeg på hva hun sa. At jeg var flink. Var jeg nå egentlig det?Jeg som har vært en vanskelig samarbeidspartner. Jeg som ba om flere penger når bidragene ikke dekte utgiftene til det barnet skulle være med på. Jeg som ikke samarbeidet. Var det jeg som ikke ville samarbeide? Var jeg virkelig flink?

En helsesøster sa til meg at man er to om å skape et barn så får man samarbeide om barnet selv om man ikke bor sammen. Så enig i det og det hørtes enkelt ut synes jeg. Og for al del det fins lykkelige samlivsbrudd . Iallfall for foreldrene, kanskje ikke for barnet. Jeg har tenkt på det helsesøsteren sa. At en må samarbeide. Og jeg kunne ikke vært mer enig.

Men så enkelt er det nok ikke. Barnet er skapt og det fødes. Så skal skilte foreldre samarbeide. Klare man å være voksne nok? Tja, vet ikke om jeg var så voksen jeg heller. For det er mye følelser rundt et samlivsbrudd. For meg var det utrolig vondt hver gang. Ikke nok med at jeg skulle ha kjærlighetssorg og mange tunge stunder, men jeg skulle ta ansvaret for barnet også.

Jeg har ofte sagt at en må ha god selvtillit for å være mor, kanskje enda bedre hvis man er alenemor. For hvis man ikke har en foreldre som samarbeider, da er det selvfølgelig jeg som er problemet. Jeg som vil ha mer penger enda far betaler veldig mye i bidrag. Og når far ikke vil samarbeide så vil han ikke samarbeide når barnet går imot deg heller. Nei, han vil være på lag med barnet.

Herregud som du klager, kan noen si. Nei, jeg klager ikke. Jeg er bare litt lei av fedre som ikke samarbeider. Som vil at jeg som mor skal ha det enda vanskeligere. Enda tøffere. For det var vel ikke tøft nok å bli alene med alt ansvaret. Og til syvende og sist er det barnet som begge elsker det gåt ut over. Det må være forferdelig for et barn å leve med foreldre som ikke kan samarbeide. Nesten som å leve i en krig.

Jeg traff en far en gang . Han var ansvaret sitt bevisst. Han sa det rett ut . At hun, min eks er da mor til barnet mitt og når mor har det bra , har barnet det bra. og det er vel det som er det viktigste at barnet har det bra. Barnet som elsker begge sine foreldre

Jeg følger opp barnet mitt. Som de fleste alenemødre. Jeg har valgt dem . jeg har oppdratt dem. Jeg elsker dem. Jeg veileder dem. Jeg ønsker dem alt godt

Og selvfølgelig stiller jeg opp. På foreldremøter, barnehage, skoleavslutninger, legetimer, tannlegetimer, fotballkamper, svømmestevner, opp mannsroller, fektetreninger, trenerroller og dugnader. Jeg er der og vil alltid være der

Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker. Jeg klarte det uten en far som samarbeidet. Og nå er alle barna voksne og klarer seg fint. Og det fins utrolig mange som meg . Alenemødre som oppdrar barna sine alene uten å ha en far som samarbeider. Det er tøffe mødre. Men jeg tenker det fins utrolig mange flotte fedre der ute. Som er der for barna sine.

Tannlegeskrekk

Nå har jeg vært til tannlegen . Hva er det som har hendt? Jeg trodde det var veldig vondt og var så veldig spent.. Dette er et utdrag fra en kjent barnesang.

I dag har også jeg vært til tannlegen og hva er det som har hendt? Ja, si det . Jeg vet det nesten ikke selv.

Jeg har hatt tannlegeskrekk siden jeg var liten. Vi hadde en skoletannlege som var mørkhudet. (Før kaldt neger) Dette var på 70 tallet. Han var ikke ferdig utdannet, men øvde seg på tennene til alle barna på Kalvskinnet, også meg. Og han trakk noen av tennene uten at det egentlig var nødvendig. Og det var ikke lov til å klage på smerter eller vise at en var redd. Jeg var vettskremt.

Så ble jeg voksen. Jeg fant en flink og rolig tannlege som sang til meg og reparerte tennene med forsiktighet. Ja da, jeg avlyste noen timer fordi jeg var for redd. Fant på noe, som at jeg hadde kastet opp eller var veldig forkjølet. Eller at jeg ikke hadde økonomi til å gå dit. Men av og til så måtte jeg bare til tannlegen

Som da jeg knakk ene hjørnetannen og måtte få satt inn en bro. Noen år senere falt broen ut og jeg hadde ikke råd , lyst eller anledning til å gå til tannlegen så istedenfor å få broen reparert gikk jeg i to år med en løs bro. Jeg brukte gebiss lim for å lime den fast, men den datt fortsatt ut innimellom. Slik holdt jeg på i de to årene . Jeg visste jeg måtte komme meg til tannlegen. Men hvor skulle jeg finne en ny snill og flink tannlege som forstod at jeg led av tannlegeskrekk? Nå hadde det gått så langt tid at jeg skjemtes av at jeg ikke hadde passet på tennene mine.

En dag fant jeg han. For det måtte bli en han . Damene er så jævlige har jeg hørt . Ikke vet jeg om det er sant. Men jeg fant han . Grudde meg veldig . Det var så utrolig flaut og ha en bro i munnen som var løs.

Jeg kom til tannlege kontoret og ble mottatt av en særdeles hyggelig tannlegesekretær, eller heter det, det nå?. Iallfall tok hun godt imot meg. Jeg var så skamfull at jeg gråt . Enda mer gråt jeg da tannlegen kom inn nå jeg hadde satt meg i tannlegestolen. Tenk at jeg da, en voksen dame ikke hadde tatt vare på tennene mine. Går det an å være så dum?

Tannlegen laget en ny midlertidig bro og jeg hadde tenner som var faste. For en deilig følelse. Endelig. Og aldri mer skal jeg la være å gå til tannlegen . “Men den gange ei,” sa Tordenskjold. Jeg ble syk og jeg orket ikke bruke krefter for å motivere meg selv til å gå til tannlegen . Og hva skjer når man ikke går. Joda, da blir tennene enda dårligere og jeg skjemmes enda mer for at jeg ikke gikk dit .

Så for en uke siden satt jeg nok en gang til tannlegen med visshet om at jeg “bare” skulle se over. Han skulle ikke bore eller gjøre noe. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gråte over min egen dumhet. Dumhet over å ikke gå til tannlegen. Og det gikk kjempefint . Ingen som sa noe om at jeg var dum eller at det egentlig er smart å gå til tannlegen. Tannlegen sa bare da jeg skulle gå, at nå har vi en plan. “Ok”, sa jeg og gikk og vel viten om at jeg ikke trengte grue meg for neste gang.

Og neste gang var i dag. Jeg hadde sovet hele natten og alle de andre nettene før dette nye tannlegebesøket. Jeg var rolig og ved godt mot da jeg kom inn døren til tannlegekontoret. Som alltid må jeg fortelle noen dumme spøker. For selv om jeg ikke viser det, er jeg litt redd. Jeg sa til meg selv før jeg drog at dette går bra og at det blir artig å gå til tannlegen. Jeg klarer det her og om en time eller to er det over. Det går fint. Jeg vurderte å ta en Paraset eller to, men lot det være. For jeg klarer det her .

Tannlegen, en hyggelig mann kommer inn. Hilser pent og lurer på om jeg har sovet godt om natten. Jeg sier som sant er, at det har jeg. Ja, da skal vi følge planen og rotfylle under den midlertidige broen. Ja, det går greitt, tenker jeg. Jeg får puste og tenke på noe helt annet . Han der tannlegen vil jo meg ikke noe vondt . Han skal bare reparere tennene mine som jeg selv ikke har passet på.

Det går helt fint i begynnelsen. Han borer hull for å komme til, men da han skal sette på en klype og en duk rundt tannen. Det må til for at det ikke skal komme smuss i tannen. Da kommer panikken krypende over meg og jeg kjenner at jeg ikke får puste. Tannlegen sier at jeg må puste rolig og dypt ned i magen. Men jeg får det ikke til. Hodet vil, men ikke kroppen.Jeg prøver og prøver og jeg vil, jeg vil. Men det går ikke. Jeg er grepet av en angst jeg ikke skjønner helt hvor kommer fra . Iallfall ikke når jeg sitter i stolen, . Jeg gråter og skjelver om en annen og jeg vil bare gå, stikke herfra, men det kan jeg jo ikke.

” Skal vi ta tingene vi har satt i munnen din ut,” sier tannlegen med en rolig stemme. Eller skal vi gi deg en sobril så du blir roligere?”fortsetter han, fremdeles like rolig

” Ikke noe sobril, ta det bort “, sier jeg jeg klarer ikke, unnskyld, men jeg klarer ikke hvisker jeg hysterisk. Jeg vil hjem, bort herfra.”

Både tannlegen og sekretæren prøver å roe meg. Jeg prøver selv også, men kroppen spiller ikke på lag. Jeg skjelver som et aspeløv og jeg gråter. Tannlegen tørker tårene mine som renner nedover kinnene mine. Alt i munnen blir fjernet. Ikke tennene da, selvfølgelig og jeg får puste og kroppen roer seg. Og jeg kjenner på håpløsheten . Herregud, går det an . Det her er ikke farlig og selvfølgelig får jeg puste. Hva var det som skjedde og hvorfor?

Bilderesultat for tegne bilder av tenner

E

Hvem mater du ?

En indianerhøvding sitter rundt bålet og snakker med ett av barna i landsbyen.  

Han sier: «I alle mennesker bor det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den ene finnes bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. I den bor glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit.» 


Den lille gutten har sittet storøyd og hørt på hva høvdingen har å fortelle. «Men, hvem av ulvene vinner?» spør han. «Den du mater», svarer høvdingen. 

Hvem mater du?

Skrivestopp

Jeg har sikkert 15 blogger som jeg ikke har lagt ut. Synes ingen er bra nok. Det er skrivestopp i hodet mitt. Det surrer og går i tankene om alt jeg vil skrive om, men så kommer det ikke ut. Alt for mange andre ting opptar meg for tiden og jeg liker det ikke. Jeg vil skrive , skrive , skrive. Hver dag . Om ting som opptar meg som kanskje opptar deg også. Men så kommer ingen ting ut. Det er frustrerende. Jeg som er en inspirator. Jeg som inspirere andre. Jeg komme ikke på noe inspirerende og skrive om. Veldig forvirrende. Kanskje du også har det slik? du vil du vil , men får det ikke helt til. Ja , nå har jeg sagt . I morgen blir det bedre.

Endre mønster

Er du som jeg var en gang, livredd for å endre? Er du som fuglene som sitter på en snor ? Den ene flyr de andre sitter igjen. Hvem av dem er du?

Vi er vel alle komfortable med å være i komfortsonen. Gjøre det vi gjør likedan hver dag. Skal jeg komme meg ut av denne jobben? Skal jeg bli skilt? Hvofor finne jeg bare de dårlige jobbene? Hvorfor finner jeg bare de dårlige vennene? Hvorfor får ikke jeg det til ? Hvorfor er alle de andre lykkeliger enn meg ? Hvorfor er de friske ? Hvorfor er de rike ? Hvorfor klare de andre alt og jeg ingenting . Hvorfor har alle mere penger enn meg ? Hvorfor er de slankere og penere enn meg?

Stiller du deg selv slike spørsmål ? Er du fornøyd med livet du lever? Er det tilfredstillende nok? Har du det du trenger ? Gir livet menig? Eller ønske du å endre? Bryte møster for å komme vidre i livet.

I dag driver jeg Helenas Hus og der hjelper jeg mennesker til å bryte mønster gjennom samtalegrupper, coaching, fordrag og soneterapi.

j

Har du vært syk?

Har du vært syk noen gang ?Sånn skikkelig syk ? Ikke bare forkjølet, men sånn skikkelig syk. Sånn at du trodde at du skulle dø? Egentlig ikke jeg heller, bare litt. Da jeg kom hjem fra Gran Canaria hadde jeg en kul i magen. En kul som vokste og til legen måtte jeg. Han sendte meg til St.Olavs Hospital for å videre undersøkelse. Ukene det tok før legetime fra sykehuset kom, var uendelig lange.Men jeg klarte på et vis å holde de tunge tankene borte. Tankene om at jeg kunne være alvorlig syk.

Jeg var i utgangspunktet sikker på at det var bare en vann cyste på den ene egg stokken og at det var bare å suge det bort ved en en kikk hulls operasjon. Men på mine eggstokker var det vokst ut to store kuler og det var mørke flekker i dem, som legene mente var kreft celler, så de måtte operere, sa legen. Og da måtte de åpne magen og få skjært dem bort, samtidig som de måtte ta bort liv mor og selvfølgelig eggstokkene og litt til som jeg ikke helt vet hva var, men legen fortalte at de tok blindtarmen også. Dette ble gjort for at hvis det var kreftsvulster og det var spredning så var de sikker på at alt ble borte . Og jeg med seks barn skulle jo ikke ha flere . Jeg hadde fått mitt punktum.

Før operasjonen var jeg vettskremt, men det kunne jeg ikke vise til mine barn. Jeg kunne ikke uroe dem før jeg visste hva som ville skje . Og innerst inni meg visste jeg at jeg var frisk. Bare hadde noen kuler som måtte bort.

Jeg ble lagt inn på sykehus en søndagskveld. Jeg fikk ligge på et rom med to gamle damer som snakket om at det var mange som døde av eggstokkreft. Jeg ble skremt av praten deres. Jeg kunne ikke dø, for hvem skulle ta seg av barna da? Seksbarnsmødre kan ikke dø .Jeg var inne på samtale hos primærsykepleier og der fortale jeg om min skrekk . Da sa hun at jeg skulle få bytte rom og det fikk jeg. Ære være hun for det.

Kvelden før operasjonen satt jeg lenge oppe i dagligstuen og strikket. Hadde lyst til å utsette operasjonen lengst mulig for jeg grudd meg. Rett etter midnatt kom det inn en sykepleier og sa at nå måtte jeg legge meg. Måtte ha krefter til morgen dagens store operasjon. Uff , jeg vil ikke, men jeg måtte gjennom dette. Jeg fikk en sovetablett og sovnet fort den kvelden. Dagen etter ble jeg vekket i seks tiden for at de skulle ta forskjellige prøver .

I åtte tiden ble jeg trillet ned til operasjonsstuen. Da hadde jeg fått litt beroligende og var så ned sløvet at kroppen ikke lengre ristet av angst. Etter å ha blitt lagt på operasjonsbordet var det en sykepleier som sa at nå kommer det en du kjenner. Herregud, tenkte jeg. Hvem i all verden har de sluppet inn på operasjonsstuen? Men det var anestesilegen som jeg kjente og da ble jeg så beroliget så jeg sovnet i visshet om at han skulle passe på meg under hele operasjonen.

Jeg våknet inne på intensiven etter flere timer på operasjonsbordet. Operasjonen var vellykket og nå skulle alt de hadde tatt ut, sendes inn til kontroll. Det skulle gå noen uker før jeg kunne få svar på om jeg var kreft fri eller ikke .Jeg måtte ligge på sykehuset i flere dager. Jeg delte rom med ei som ikke hadde noen barn fra før, men måtte fjerne livmoren for hun hadde en kreft kul der. Jeg syntes synd på henne . Men hun hadde en fantastisk mann som satt ved siden av sengen hennes hele dagen . Hun hadde problemer med å få tarmfunksjonen i gang. Jeg kunne litt soneterapi så jeg hjalp henne med det. Lurer enda den dag i dag på hvordan det gikk med henne.

Jeg ble utskrevet og heldigvis var det ingen som visste at jeg bodde på et loft. Men det måtte gå det også. Og jeg var kreft fri . Det ble med operasjon . Jeg slapp cellegift og stråling.. Heldige meg.

Magen vil for alltid har ett arr

Hvor skal man bo?

Når jeg kom tilbake fra Gran Canaria hadde jeg ingen sted å bo. Jeg kunne ikke bo til mine foreldre og ingen av søsknene mine hadde plass til oss. Det ble til at jeg bodde til en venninne i de første fjorten dagene. Hun hadde en fireroms leilighet og der var det hjerte rom nok til at mine barn og jeg kunne bo der.

Sta som jeg er og for de jeg alltid har ville klart meg selv, ville jeg finne et annet sted hvor vi kunne bo. Mitt hus var utleid til studenter. Jeg har i ettertid skjønt at jeg kunne ha bedt dem flytte for at jeg trengte huset selv, men det gjorde jeg ikke. Nei, jeg leitet. I byen min var det få som leide ut for en kort periode og ingen som ville leie ut til en enslig mor med seks unger heller. Det eneste jeg kunne få, var å ta inn i et leilighetshotell til 21 000 kroner i måneden. Det hadde jeg ikke råd til .

Så hva gjorde jeg da? Jo , jeg flyttet inn på loftet i huset mitt. Det var et kaldt loft , det vil si uten isolering. Ca. 30 kvadrat med skrå tak og et vindu som var 30 x 30 cm. Altså, ett lite kikkhull. Rømningsvei? Hva var det? Vi hadde ikke kjøkken. Det var ikke do, bad eller dusj, men det skulle da vel ordne seg, mente jeg. seks barn og jeg på loftet. Der fikk vi plass . Vi hadde køyeseng, en seng og noen madrasser på gulvet og jeg hadde mye pågangsmot. Minstejenta lå i samme seng som jeg. Eldste jenta var ofte til kjæresten sin. Tv, hadde vi.

Før vi flyttet inn måtte vi rive veggen mellom de to loftsbodene. Der ble det soverom og stue.

Vi hadde en primus; den laget vi mat på. Vi fikk lånt et kjøleskap av ei venninne. Og do? Ja, da gikk vi i hagen, inntil vi etter en stund fikk vi lånt et camping do, som jeg satte i kjelleren. Det måtte jeg tømme med jevne mellomrom og da spurte jeg pent om å få gå inn i leiligheten min og låne doen for å tømme i. Dusjing, foregikk til venner eller familie og i svømmehallen. Vi hadde tilgang til vaskemaskinen vår i vakerommet i kjelleren, heldigvis. Så klær fikk vi vasket.

Vi hadde en dvergpapegøye som hadde bodd hos ei venninne mens vi var i Syden . Birger kom tilbake og fikk bo sammen med oss.

Slik bodde vi fra Februar til Juni. Og gjett hvem jeg var mest redd i denne perioden? Jo, det var barnevernet, for tenk om de eller noen andre kom å så hvordan vi bodde. Tror egentlig det var veldig få som visste at vi bodde slik. Men nå vet det dere det. Det går an. Alt er mulig, til og med det umulige det tar bare litt lengre tid.

En helt vanlig ettermiddag på loftet
sover godt på madrasser
Birger, dvergpapegøyen vår er kommet hjem

Veien hjem

Nå har jeg skrevet litt over 50 blogger om livet på Gran Canaria. Alt tar en slutt. Det gjorde også livet på Gran Canaria. Jeg oppdaget en kul i magen som vokste. Da den ble stor som en appelsin valgte jeg å reise hjem for å få behandling.

Jeg både gruet og gledet meg til å komme hjem. Jeg hadde en leilighet i en tomannsbolig, men den var utleid. Så jeg visste ikke hvor jeg skulle bo, men hjem måtte jeg.

Vi reiste hjem sist i februar. Som alltid var det godt og varmt i Arguineguin, og det var vemodig å måtte dra. Bestevenninnen min kjørte oss til flyplassen. Jeg kjente på en usikkerhet for framtiden . Hvordan ville det bli å bo i Norge igjen?

Det var surt og kaldt vær når flyet landet i Trondheim. Jeg begynte å fryse med en gang jeg kom ut av flyet. Ikke så rart vi frøs . Vi hadde ingen vinterklær. De varme klærne lå nedpakket i kjelleren i huset vårt.

Vi skulle tilbringe de første dagene hjemme hos mor og far. Jeg visste ikke hvor jeg ellers skulle bo. Mor og far hadde en leilighet og der hadde de to rom ledige. Kanskje kunne vi bo der til huset våret ble ledig igjen? Kanskje de hadde savnet oss så mye at vi kunne bo hos dem?

Da vi kom frem til blokken hvor mor og far bodde fikk jeg se mor stå i vinduet høyt der oppe i fjerde etasje. Hun så blid ut. Hun vinket og smilte. Ja, tenke jeg, de har savnet oss og nå vil det dårlige forholde oss i mellom bli veldig bra. Skal se at de har forandret seg. Jeg ble glad inni meg. Men gledet i meg varte bare til jeg hadde gått opp alle trappetrinnene til fjerde etasje. Da jeg kom inn døren i leiligheten deres , startet kjeftingen og min blide mor var ikke blid lengre.

” Må ikke tro du kan bo her,” sa mor tydelig irritert. “Det orker vi ikke. Du kan bli en stund, men ikke for bestandig . Du må finne deg en annen plass å bo”;fortsatte hun.

Jeg ble målløs og forskrekket og dette hadde jeg gledet meg til. Gledet meg til å komme hjem. Jeg løy og sa at vi hadde en plass vi kunne bo. Vi skal bare være her i noen dager, fortalte jeg henne.

Den natten sov jeg på gulvet med mine egne klær som teppe. Barna fikk dele de to sengene. De to eldste var hos venner, heldigvis.

SONY DSC