I går da jeg var på vei til Helenas Hus møtte jeg presten. Jeg møtte presten.

Jeg sa, ” Er det du som har snakket med Vår Herre og gitt oss korona?” også lo jeg godt.

“Nei, det er nok ikke Gud som har gitt oss korona. Det er nok menneskene som har skyld i det. Gud er bare god han. Gud er kjærlighet,” svarte presten.

“Han? er det ikke Gud en hun eller er Gud et,” spurte jeg.

“Nei, Gud er kjønnsnøytral. Gud er ikke han eller hun”, fortsatte presten.

“Ja, Gud er kjærlighet og kjærlighet lager ikke bråk,” responderte jeg.

“Nei, det er det menneskene som gjør. Gud kan man be til. Be om hjelp når man strever, er glad eller trenger å løse noe,” fortsatte jeg.

Gud er nesten borte i Norge. Er kjærligheten borte ? Nei, ikke den. Men mange mennesker tror på menneske og ikke på Gud.

“Jeg tror på Gud”, sa jeg til presten.

“Så fint”, svarte han.

Så fortsatte jeg.

Jeg sa til ei venninne at jeg er ikke kristen, men jeg tror på Gud.

“Ja, men Helena da er du kristen da,” svarte venninnen min.

“Ja, det er jeg vel,” svarte jeg noe forbauset.

Så lurer jeg på hvorfor vil jeg ikke si at jeg er en kristen. Er det for at det er kjedelig eller er det fordi at jeg ikke tør?

Hva vil det si å være kristen? Må man gå i kirken hver helg eller er det nok å be innimellom? Eller tro på at Jesus engang gikk omkring på jorden. Hvem var Jesus? Var han en mann som helbredet, en healer? Ikke vet jeg.

Samtalen med presten fortsatte.Han fortalte. ” Jeg hadde forrettet i en begravelse for ikke lenge siden. Den døde mannen var en mann som ikke likte kirken. Hans datter sa at han ikke ville ha en kristen begravelse. Ikke noen prestekjole. Ikke noe Gudsord.

” Men vi må da ha noen sanger i begravelsen,” sa presten til datteren”. Hva vil du vi skal synge?

Og datteren til den døde mannen ramset opp en del salmer som faren hadde vært så glad i. Så kanskje faren trodde litt likevel.

Så hva er vi redd for? Er vi redde for troen? Eller er det det at vi vil sitte i høysetet selv? Flere melder seg ut av kirken, er det for de de ikke tror eller er det for at kirken ikke har fulgt med utviklingen i samfunnet?

Flere sier til meg: Jeg vil ikke tro fordi religioner har gjort så mye dårlig. Og jeg er enig. Jeg kan ikke være mer enig, men religion er en måte å tro på. Det er det ikke Gud som har gjort. Er det menneskene som lager ufreden fordi vi mennesker ikke respektere hverandre?

Presten og jeg fortsatte samtalen.

Jeg sa ” Husker jeg var på Ila brann stasjon( en pub i Trondheim ) Da kom du inn. Og jeg tenkte: nå må jeg gjemme vinglasset. Kan ikke drikke når presten kommer. Og sannelig, så kom det en prest til og begge kjøpte øl i baren. For det å være kristen handler ikke om man drikker alkohol eller ikke . Det handler for meg om å ha tro på at det er en alt omliggende kraft som er der når vi trenger den

Jeg husker når jeg var liten så syntes jeg det virket så kjedelig å være kristen. Kristen mennesker var så kjedelige. Men var de det? Kanskje kristne heller ikke har en respekt for at noen ikke tror?

Jeg elsker sangen “Føtter på fjell” av Bjørn Eidsvåg .Litt av teksten er slik : “Jeg var i ferd med og gå under i angst og sjølforakt da fant du meg.”

Og det er sant . Gud fant meg mange ganger da livet var helt bånn i bøtta. Han løftet meg opp

Hvorfor er vi så redd for å tro? Er den materialistiske verden blitt så stor at det åndelige er helt glemt? Eller er vi der fremdels at det er kjedelig å tro? At kristen er bare mennesker som fordømmer. Med bibelen i hånden slo han sin kone og sine barn. Vonde mennesker fins overalt og hvorfor er det slik at når vi møter dødsøyeblikket så tro vi? Akkurat som om vi vil ha noe kjent å gå til.

Jeg tror. Jeg undrer meg hvorfor ikke flere gjør det. Eller kanskje de gjør det uten å innrømme det.

Jeg hadde en fin samtale med presten og nå tro jeg enda mer hvis det er mulig. Jeg tror.

I går gjorde jeg det igjen. Jeg gikk. Lang og lenger enn langt. Jeg går ofte. Jeg har behov for å gå. Gå og gå. Kjenne at jeg bruker kroppen. I går gikk jeg alene med musikk i ørene. Herlig. Jeg bare går og går. Plutselig var jeg langt avgårde.

Jeg går ofte i naturen også. Skog og mark elsker jeg. Da har jeg aldri musikk i ørene. Da vil jeg høre på naturens lyder. Kjenne på stillheten og lukte inn de forskjellige årstider.

Jeg går ofte tur med verdens snilleste kjæreste. Da er vi enten helt stille eller så prater vi om alt og ingenting.

Jeg går når jeg gir coaching timer også. Klienten og jeg finner tonen på en annen måte når vi går. Den gode samtalen kommer lettere.

Jeg går når jeg er glad, sint, fortvilt eller må tenke over noe. Etter at min far døde, gikk jeg til yndlingsplassen min i skogen. Jeg gikk oppover og oppover. Jeg gråt og gråt. Måtte gjemme meg bak et tre når det kom noen andre langs min vei. Ingen skulle se at jeg gråt. Da jeg kom til toppen hadde jeg fått gått av meg litt av sorgen og da skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg gråt. Glad og litt bedre til sinns gikk jeg ned igjen.

Når jeg skal på sy forening kan jeg gå dit. Da vet jeg at det er noe godt i vente. God mat og god drikke.

I går gikk bort og hjem igjen.

Hvordan går du?

I dag har jeg for første gang på lenge kjøpt svømmebriller og de synes jeg var kjempedyre selv om de bare koste fire hundrekroner. Jeg har aldri i mitt liv kjøpt så dyre svømmebriller. Jeg har enten arvet eller kjøpt de billigste.

Forleden kveld var jeg på øl klubb. Alltid trivelig det og alltid nye samtale-emner. Denne kvelden var ett temaene om å kjøpe klær og ting. Hvor mye kjøper vi egentlig ? Å kjøpe mat det må man, men hvor mye kjøper vi av klær og forskjellige ting. Klær og ting vil kanskje ikke trenger. En av oss i klubben har hatt kjøpestopp i hele 2019. Hun hadde ikke kjøpt klær eller ting på et helt år.

Dette fikk meg til å tenke på hvor mye jeg hadde kjøpt av klær de siste tredve årene. Det er sannelige meg ikke mye. Jeg som alene mor til seks barn har ikke hatt råd til å kjøpe så mye klær. Det jeg husker best er at jeg kjøpte meg var en dress i mokka skinn. Den kjøpte jeg etter nest eldste jente ble født. Jeg var på den tiden ny skilt og hadde to jenter. Minstejenta var tre måneder og jeg bestilte på postordre og jeg var så gry når jeg fikk denne dressen. Bukse og jakke. Jeg følte meg så fin. Min tidligere svigermor bemerket dressen da jeg var på besøk første gang etter skilsmissen. Jeg som var enslig hadde vel ikke råd til en slik fin dress, mente hun

Og det fikk hun sannelig rett i, for  etter dette har jeg neste ikke kjøpt klær. Mitt klesbudsjett har vært utrolig lavt i alle de år. Dette fordi jeg alltid har måttet kjøpt klær til barna mine. Alltid de foran, selvfølgelig

Men jeg har vært utrolig heldig for jeg har hatt flere fantastiske venner og har arvet etter dem når de har gått lei av klærne sine. Så jeg har da aldri vært uten klær. Jeg er dem evig takknemlig. Men nå er det deilig å kunne kjøpe noe, selv om mitt klesforbruk fremdeles er veldig lavt. Jeg liker ikke shoppe.

Og ting trenger man heller ikke så mye av. Da vi bodde på Grand Canaria hadde vi en en tallerken og et glass hver. Vi hadde minimum med ting. Alle barna hadde med seg et kosedyr da vi reiste. Målet med turen var også å vise at det går an og bruke litt mindre. Man klarer seg fint uten alt for mye.

Endelig et helt nytt år. Et ubrukt år, som du kan bruke til det du vil. Har du nyttårs forsetter. Skal du bli en bedre utgave av deg selv? Skal du trene mer ? Skal du spise mindre ? Er du singel og vil finne en kjæreste? Vil du ta mer utdannelse? Skal du finne en ny vei i livet? Er det noe du vil endre? Er det en retning i livet ditt du ikke liker? Vil du løfte deg selv og andre? Tørre mer?

I 2019 hadde vi i Helenas Hus mange på besøk ved de ulike arrangementene vi hadde. Mange mennesker var innom huset. Gleder meg ti lå se deg på et av våre mange arrangementer i 2020. Følg oss på bloggen.

Skap deg et Godt nytt år

• 

For tre år siden i dag var jeg en singel dame som var fornøyd med meg selv og livet og med en drøm om å finne kjærligheten. En mann og dele resten av livet med.

På denne dag for tre år siden , stod jeg opp og spiste frokost . Ei venninne ringte og spurte om jeg ville bli med på loppemarked. Det ville jeg. Etter markedet drakk jeg kaffe hjemme hos venninne min. Etterpå drog jeg til brigde huset, der skulle jeg være kafévert. Sent på kvelden drog vi ut på byen for å ta noen øl etter en lang brigde turnering

Vi gikk til en pub i nærheten. Puben var fylt til raden av feststemte mennesker.Vi fant et ledig bord nede i kjelleren. Der satte vi oss ned og bestilte hver vår øl.

Jeg skulle gå opp for å treffe noen andre jeg kjente og det var da, når jeg minst ventet det, at han satt der ved baren, helt alene. Jeg hadde sett han før for mange år siden. Jeg gikk bort til han og sa:”Er det her du sitt?” og han svarte ja. Og siden den gangen så har vi sittet sammen og det er mannen i mitt liv, den store kjærligheten.

Verdens snilleste mann ble kjæreste min. Heldige meg. Og det er jeg glad og takknemlig for. Hver 1. i hver måned siden har vi feiret kjærligheten med bobler. I dag skal vi også feire kjærligheten med Kaukgåing-en stille marsj.

Har du noen gang hatt behov for å kauke. Bare kauke ut din smerte eller glede? Eller er du en type som holder alt inni deg og aldri kauker?

Hvorfor i all verden skal man kauke?

“– Å kauke ut for å bli ferdig med noe, er en god ting.”

sitat psykoterapeut Bianca Schmidt

Jeg tror at alle mennesker har et behov for å kauke en eller annen gang i livet, enten av glede eller av smerte eller at man har det så vondt inni seg at en må få det ut. De negative følelsene er som søppel for kroppen og søppel skal man kvitte seg med,

Og jeg tror at hvis man tør å være litt stille er man i bedre kontakt med seg selv. Derfor en stille marsj med kauking.

Så bli med og kvitt deg med litt søppel å bli med å kauke du også 1. oktober i Trondheim. En stille marsj med kauking. Starter klokken 1800 ved Helenas Hus som ligger i Hospitalsløkkan 25. Trondheim.

Ps Kauking er det trønderske ordet for brøle

vipps nummer er 91994736

Nå er ferien over. Sommeren er på hell. Hva gjorde du i ferien? Hvor reiste du?

Jeg hadde ingen planer for ferien, overhodet ingen, Alle barna er blitt voksne så de drar på ferie uten meg. Ingen planer . Men en tur til kjæresten sin hytte ble det. Avslutte med en tur til gode venner i Sykkylven og Ålesund. Det var den ene uken av nå fem ukers ferie. På 1800 tallet starte vi med ferie ca to dager. Etterhvert ble det utvidet. Nå har vi fem uker ferie. I Frankrike har de syv . I USA har de ikke lovbestemt ferie i det hele tatt og de som tjener 400000 i året ser seg ikke råd til å ta ferie .

så vi er heldige som kan reise. Både i Norge og til utlandet. Vi reiser gjerne på ferie til varmere strøk, de vil si Syden . Vi er heldige. Og de fleste av oss kan reise til London, Paris og østblokkland fordi vi er rike. Vi har anledning . Er vi takknemlige for det?

Ikke vet jeg . Jeg var alenemor med seks barn og har ofte lest om alenemødre som ikke har råd til ferie ? . Men hva er ferie ? Mine barn og jeg har vært litt på ferie? Men ikke bestandig reist så lang. En av våre ferier var vi til Ørlandet. Det tar ca 2 timer dit fra der vi bor. Vi måtte ta ferje og bare det var en opplevelse. En natt skulle vi være der. Jeg hadde med en venninne som delte utgiftene med meg. Vi sov i campinghytte og vi var en for mye i bilen. Vi hadde en fantastisk tur. Barna snakker om det enda. Om linne treet, om kanonen på Ørlandet, om å sove i campinghytte. Vi hadde en aller tiders ferie, selv om det bare ble en natt. Resten av ferien var vi hjemme. Hvem skaper behovene for sommerferien? Er det barna eller er det vi voksne som vil at barna skal oppleve . Hva er å oppleve? Hva er ferie ?

For meg er ferie å gjøre noe annerledes. Det har jeg lært mine barn. Gi litt faen. Bare være og kos deg, God ferie neste sommer. Kanskje den kan bli annerledes. Håper det.

Er du som jeg alene med barna dine? Da synes jeg du skal klappe deg selv på skulderen og si til deg selv at du er flink. Kanskje har du en far/mor som ikke vil samarbeide, da kan du klappe deg selv enda en gang på skulderen og si at du er dobbelt så flink.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som flink selv om jeg har hatt ansvaret for mange barn alene. Jeg har bare gjort jobben min. Men på butikken forleden dag traff jeg en dame. Hun er mor til ei jente som har gått i samme klasse til en av mine døtre. Vi snakket sammen en kort stund og hun gjentok flere ganger at jeg hadde vært flink. Veldig flink som hadde oppdratt seks barn alene. Og nå er du på butikken med barnebarna.

Etterpå så tenkte jeg på hva hun sa. At jeg var flink. Var jeg nå egentlig det?Jeg som har vært en vanskelig samarbeidspartner. Jeg som ba om flere penger når bidragene ikke dekte utgiftene til det barnet skulle være med på. Jeg som ikke samarbeidet. Var det jeg som ikke ville samarbeide? Var jeg virkelig flink?

En helsesøster sa til meg at man er to om å skape et barn så får man samarbeide om barnet selv om man ikke bor sammen. Så enig i det og det hørtes enkelt ut synes jeg. Og for al del det fins lykkelige samlivsbrudd . Iallfall for foreldrene, kanskje ikke for barnet. Jeg har tenkt på det helsesøsteren sa. At en må samarbeide. Og jeg kunne ikke vært mer enig.

Men så enkelt er det nok ikke. Barnet er skapt og det fødes. Så skal skilte foreldre samarbeide. Klare man å være voksne nok? Tja, vet ikke om jeg var så voksen jeg heller. For det er mye følelser rundt et samlivsbrudd. For meg var det utrolig vondt hver gang. Ikke nok med at jeg skulle ha kjærlighetssorg og mange tunge stunder, men jeg skulle ta ansvaret for barnet også.

Jeg har ofte sagt at en må ha god selvtillit for å være mor, kanskje enda bedre hvis man er alenemor. For hvis man ikke har en foreldre som samarbeider, da er det selvfølgelig jeg som er problemet. Jeg som vil ha mer penger enda far betaler veldig mye i bidrag. Og når far ikke vil samarbeide så vil han ikke samarbeide når barnet går imot deg heller. Nei, han vil være på lag med barnet.

Herregud som du klager, kan noen si. Nei, jeg klager ikke. Jeg er bare litt lei av fedre som ikke samarbeider. Som vil at jeg som mor skal ha det enda vanskeligere. Enda tøffere. For det var vel ikke tøft nok å bli alene med alt ansvaret. Og til syvende og sist er det barnet som begge elsker det gåt ut over. Det må være forferdelig for et barn å leve med foreldre som ikke kan samarbeide. Nesten som å leve i en krig.

Jeg traff en far en gang . Han var ansvaret sitt bevisst. Han sa det rett ut . At hun, min eks er da mor til barnet mitt og når mor har det bra , har barnet det bra. og det er vel det som er det viktigste at barnet har det bra. Barnet som elsker begge sine foreldre

Jeg følger opp barnet mitt. Som de fleste alenemødre. Jeg har valgt dem . jeg har oppdratt dem. Jeg elsker dem. Jeg veileder dem. Jeg ønsker dem alt godt

Og selvfølgelig stiller jeg opp. På foreldremøter, barnehage, skoleavslutninger, legetimer, tannlegetimer, fotballkamper, svømmestevner, opp mannsroller, fektetreninger, trenerroller og dugnader. Jeg er der og vil alltid være der

Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker. Jeg klarte det uten en far som samarbeidet. Og nå er alle barna voksne og klarer seg fint. Og det fins utrolig mange som meg . Alenemødre som oppdrar barna sine alene uten å ha en far som samarbeider. Det er tøffe mødre. Men jeg tenker det fins utrolig mange flotte fedre der ute. Som er der for barna sine.

• 

Nå har jeg vært til tannlegen . Hva er det som har hendt? Jeg trodde det var veldig vondt og var så veldig spent.. Dette er et utdrag fra en kjent barnesang.

I dag har også jeg vært til tannlegen og hva er det som har hendt? Ja, si det . Jeg vet det nesten ikke selv.

Jeg har hatt tannlegeskrekk siden jeg var liten. Vi hadde en skoletannlege som var mørkhudet. (Før kaldt neger) Dette var på 70 tallet. Han var ikke ferdig utdannet, men øvde seg på tennene til alle barna på Kalvskinnet, også meg. Og han trakk noen av tennene uten at det egentlig var nødvendig. Og det var ikke lov til å klage på smerter eller vise at en var redd. Jeg var vettskremt.

Så ble jeg voksen. Jeg fant en flink og rolig tannlege som sang til meg og reparerte tennene med forsiktighet. Ja da, jeg avlyste noen timer fordi jeg var for redd. Fant på noe, som at jeg hadde kastet opp eller var veldig forkjølet. Eller at jeg ikke hadde økonomi til å gå dit. Men av og til så måtte jeg bare til tannlegen

Som da jeg knakk ene hjørnetannen og måtte få satt inn en bro. Noen år senere falt broen ut og jeg hadde ikke råd , lyst eller anledning til å gå til tannlegen så istedenfor å få broen reparert gikk jeg i to år med en løs bro. Jeg brukte gebiss lim for å lime den fast, men den datt fortsatt ut innimellom. Slik holdt jeg på i de to årene . Jeg visste jeg måtte komme meg til tannlegen. Men hvor skulle jeg finne en ny snill og flink tannlege som forstod at jeg led av tannlegeskrekk? Nå hadde det gått så langt tid at jeg skjemtes av at jeg ikke hadde passet på tennene mine.

En dag fant jeg han. For det måtte bli en han . Damene er så jævlige har jeg hørt . Ikke vet jeg om det er sant. Men jeg fant han . Grudde meg veldig . Det var så utrolig flaut og ha en bro i munnen som var løs.

Jeg kom til tannlege kontoret og ble mottatt av en særdeles hyggelig tannlegesekretær, eller heter det, det nå?. Iallfall tok hun godt imot meg. Jeg var så skamfull at jeg gråt . Enda mer gråt jeg da tannlegen kom inn nå jeg hadde satt meg i tannlegestolen. Tenk at jeg da, en voksen dame ikke hadde tatt vare på tennene mine. Går det an å være så dum?

Tannlegen laget en ny midlertidig bro og jeg hadde tenner som var faste. For en deilig følelse. Endelig. Og aldri mer skal jeg la være å gå til tannlegen . “Men den gange ei,” sa Tordenskjold. Jeg ble syk og jeg orket ikke bruke krefter for å motivere meg selv til å gå til tannlegen . Og hva skjer når man ikke går. Joda, da blir tennene enda dårligere og jeg skjemmes enda mer for at jeg ikke gikk dit .

Så for en uke siden satt jeg nok en gang til tannlegen med visshet om at jeg “bare” skulle se over. Han skulle ikke bore eller gjøre noe. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gråte over min egen dumhet. Dumhet over å ikke gå til tannlegen. Og det gikk kjempefint . Ingen som sa noe om at jeg var dum eller at det egentlig er smart å gå til tannlegen. Tannlegen sa bare da jeg skulle gå, at nå har vi en plan. “Ok”, sa jeg og gikk og vel viten om at jeg ikke trengte grue meg for neste gang.

Og neste gang var i dag. Jeg hadde sovet hele natten og alle de andre nettene før dette nye tannlegebesøket. Jeg var rolig og ved godt mot da jeg kom inn døren til tannlegekontoret. Som alltid må jeg fortelle noen dumme spøker. For selv om jeg ikke viser det, er jeg litt redd. Jeg sa til meg selv før jeg drog at dette går bra og at det blir artig å gå til tannlegen. Jeg klarer det her og om en time eller to er det over. Det går fint. Jeg vurderte å ta en Paraset eller to, men lot det være. For jeg klarer det her .

Tannlegen, en hyggelig mann kommer inn. Hilser pent og lurer på om jeg har sovet godt om natten. Jeg sier som sant er, at det har jeg. Ja, da skal vi følge planen og rotfylle under den midlertidige broen. Ja, det går greitt, tenker jeg. Jeg får puste og tenke på noe helt annet . Han der tannlegen vil jo meg ikke noe vondt . Han skal bare reparere tennene mine som jeg selv ikke har passet på.

Det går helt fint i begynnelsen. Han borer hull for å komme til, men da han skal sette på en klype og en duk rundt tannen. Det må til for at det ikke skal komme smuss i tannen. Da kommer panikken krypende over meg og jeg kjenner at jeg ikke får puste. Tannlegen sier at jeg må puste rolig og dypt ned i magen. Men jeg får det ikke til. Hodet vil, men ikke kroppen.Jeg prøver og prøver og jeg vil, jeg vil. Men det går ikke. Jeg er grepet av en angst jeg ikke skjønner helt hvor kommer fra . Iallfall ikke når jeg sitter i stolen, . Jeg gråter og skjelver om en annen og jeg vil bare gå, stikke herfra, men det kan jeg jo ikke.

” Skal vi ta tingene vi har satt i munnen din ut,” sier tannlegen med en rolig stemme. Eller skal vi gi deg en sobril så du blir roligere?”fortsetter han, fremdeles like rolig

” Ikke noe sobril, ta det bort “, sier jeg jeg klarer ikke, unnskyld, men jeg klarer ikke hvisker jeg hysterisk. Jeg vil hjem, bort herfra.”

Både tannlegen og sekretæren prøver å roe meg. Jeg prøver selv også, men kroppen spiller ikke på lag. Jeg skjelver som et aspeløv og jeg gråter. Tannlegen tørker tårene mine som renner nedover kinnene mine. Alt i munnen blir fjernet. Ikke tennene da, selvfølgelig og jeg får puste og kroppen roer seg. Og jeg kjenner på håpløsheten . Herregud, går det an . Det her er ikke farlig og selvfølgelig får jeg puste. Hva var det som skjedde og hvorfor?

E