De verdifulle krisene

het et foredrag jeg holdt en gang. Foredraget handlet om at det er verdifullt med en krise, for det er da vil lettere kan endre oss.

Det er ingen som vil ha en krise. Vil vil helst ha en hverdag som er slik vi kjenner den, eller kanskje ikke vi vil det heller. Iallfall ikke når vi er i hverdagen. Men så kommer krisen og da vil en se at hverdagen var egentlig ganske fin.

Akkurat nå er det krise i hele verden fordi vi har et virus som spre seg. Skoler og barnehager er stengte. Alle kulturaktiviteter er avlyst. Noen få heldige får gå på jobben. Mens vi andre må vente til det går over. For det gjør det, men før alt er over vil noen måtte ha endret livet sitt. Og det som regel til det bedre. Selv om det ikke ser slik ut akkurat nå

Jeg har opplevd mange kriser og vet med hånden på hjertet at det blir bedre etter på. Det man ikke dør av, blir man sterk av.

Så kjære medmenneske slutt og klag og gjør det beste ut av krisen. Det kommer dager etter dette. Og det er lys i mørket.

Litt om å kjøpe

I dag har jeg for første gang på lenge kjøpt svømmebriller og de synes jeg var kjempedyre selv om de bare koste fire hundrekroner. Jeg har aldri i mitt liv kjøpt så dyre svømmebriller. Jeg har enten arvet eller kjøpt de billigste.

Forleden kveld var jeg på øl klubb. Alltid trivelig det og alltid nye samtale-emner. Denne kvelden var ett temaene om å kjøpe klær og ting. Hvor mye kjøper vi egentlig ? Å kjøpe mat det må man, men hvor mye kjøper vi av klær og forskjellige ting. Klær og ting vil kanskje ikke trenger. En av oss i klubben har hatt kjøpestopp i hele 2019. Hun hadde ikke kjøpt klær eller ting på et helt år.

Dette fikk meg til å tenke på hvor mye jeg hadde kjøpt av klær de siste tredve årene. Det er sannelige meg ikke mye. Jeg som alene mor til seks barn har ikke hatt råd til å kjøpe så mye klær. Det jeg husker best er at jeg kjøpte meg var en dress i mokka skinn. Den kjøpte jeg etter nest eldste jente ble født. Jeg var på den tiden ny skilt og hadde to jenter. Minstejenta var tre måneder og jeg bestilte på postordre og jeg var så gry når jeg fikk denne dressen. Bukse og jakke. Jeg følte meg så fin. Min tidligere svigermor bemerket dressen da jeg var på besøk første gang etter skilsmissen. Jeg som var enslig hadde vel ikke råd til en slik fin dress, mente hun

Og det fikk hun sannelig rett i, for  etter dette har jeg neste ikke kjøpt klær. Mitt klesbudsjett har vært utrolig lavt i alle de år. Dette fordi jeg alltid har måttet kjøpt klær til barna mine. Alltid de foran, selvfølgelig

Men jeg har vært utrolig heldig for jeg har hatt flere fantastiske venner og har arvet etter dem når de har gått lei av klærne sine. Så jeg har da aldri vært uten klær. Jeg er dem evig takknemlig. Men nå er det deilig å kunne kjøpe noe, selv om mitt klesforbruk fremdeles er veldig lavt. Jeg liker ikke shoppe.

Og ting trenger man heller ikke så mye av. Da vi bodde på Grand Canaria hadde vi en en tallerken og et glass hver. Vi hadde minimum med ting. Alle barna hadde med seg et kosedyr da vi reiste. Målet med turen var også å vise at det går an og bruke litt mindre. Man klarer seg fint uten alt for mye.

 

GODT NYTT ÅR

Endelig et helt nytt år. Et ubrukt år, som du kan bruke til det du vil. Har du nyttårs forsetter. Skal du bli en bedre utgave av deg selv? Skal du trene mer ? Skal du spise mindre ? Er du singel og vil finne en kjæreste? Vil du ta mer utdannelse? Skal du finne en ny vei i livet? Er det noe du vil endre? Er det en retning i livet ditt du ikke liker? Vil du løfte deg selv og andre? Tørre mer?

I 2019 hadde vi i Helenas Hus mange på besøk ved de ulike arrangementene vi hadde. Mange mennesker var innom huset. Gleder meg ti lå se deg på et av våre mange arrangementer i 2020. Følg oss på bloggen.

Skap deg et Godt nytt år

Kjærlighet

For tre år siden i dag var jeg en singel dame som var fornøyd med meg selv og livet og med en drøm om å finne kjærligheten. En mann og dele resten av livet med.

På denne dag for tre år siden , stod jeg opp og spiste frokost . Ei venninne ringte og spurte om jeg ville bli med på loppemarked. Det ville jeg. Etter markedet drakk jeg kaffe hjemme hos venninne min. Etterpå drog jeg til brigde huset, der skulle jeg være kafévert. Sent på kvelden drog vi ut på byen for å ta noen øl etter en lang brigde turnering

Vi gikk til en pub i nærheten. Puben var fylt til raden av feststemte mennesker.Vi fant et ledig bord nede i kjelleren. Der satte vi oss ned og bestilte hver vår øl.

Jeg skulle gå opp for å treffe noen andre jeg kjente og det var da, når jeg minst ventet det, at han satt der ved baren, helt alene. Jeg hadde sett han før for mange år siden. Jeg gikk bort til han og sa:”Er det her du sitt?” og han svarte ja. Og siden den gangen så har vi sittet sammen og det er mannen i mitt liv, den store kjærligheten.

Verdens snilleste mann ble kjæreste min. Heldige meg. Og det er jeg glad og takknemlig for. Hver 1. i hver måned siden har vi feiret kjærligheten med bobler. I dag skal vi også feire kjærligheten med Kaukgåing-en stille marsj.

Kauke/Brøle

Har du noen gang hatt behov for å kauke. Bare kauke ut din smerte eller glede? Eller er du en type som holder alt inni deg og aldri kauker?

Hvorfor i all verden skal man kauke?

“– Å kauke ut for å bli ferdig med noe, er en god ting.”

sitat psykoterapeut Bianca Schmidt

Jeg tror at alle mennesker har et behov for å kauke en eller annen gang i livet, enten av glede eller av smerte eller at man har det så vondt inni seg at en må få det ut. De negative følelsene er som søppel for kroppen og søppel skal man kvitte seg med,

Og jeg tror at hvis man tør å være litt stille er man i bedre kontakt med seg selv. Derfor en stille marsj med kauking.

Så bli med og kvitt deg med litt søppel å bli med å kauke du også 1. oktober i Trondheim. En stille marsj med kauking. Starter klokken 1800 ved Helenas Hus som ligger i Hospitalsløkkan 25. Trondheim.

Ps Kauking er det trønderske ordet for brøle

vipps nummer er 91994736

Ferie

Nå er ferien over. Sommeren er på hell. Hva gjorde du i ferien? Hvor reiste du?

Jeg hadde ingen planer for ferien, overhodet ingen, Alle barna er blitt voksne så de drar på ferie uten meg. Ingen planer . Men en tur til kjæresten sin hytte ble det. Avslutte med en tur til gode venner i Sykkylven og Ålesund. Det var den ene uken av nå fem ukers ferie. På 1800 tallet starte vi med ferie ca to dager. Etterhvert ble det utvidet. Nå har vi fem uker ferie. I Frankrike har de syv . I USA har de ikke lovbestemt ferie i det hele tatt og de som tjener 400000 i året ser seg ikke råd til å ta ferie .

så vi er heldige som kan reise. Både i Norge og til utlandet. Vi reiser gjerne på ferie til varmere strøk, de vil si Syden . Vi er heldige. Og de fleste av oss kan reise til London, Paris og østblokkland fordi vi er rike. Vi har anledning . Er vi takknemlige for det?

Ikke vet jeg . Jeg var alenemor med seks barn og har ofte lest om alenemødre som ikke har råd til ferie ? . Men hva er ferie ? Mine barn og jeg har vært litt på ferie? Men ikke bestandig reist så lang. En av våre ferier var vi til Ørlandet. Det tar ca 2 timer dit fra der vi bor. Vi måtte ta ferje og bare det var en opplevelse. En natt skulle vi være der. Jeg hadde med en venninne som delte utgiftene med meg. Vi sov i campinghytte og vi var en for mye i bilen. Vi hadde en fantastisk tur. Barna snakker om det enda. Om linne treet, om kanonen på Ørlandet, om å sove i campinghytte. Vi hadde en aller tiders ferie, selv om det bare ble en natt. Resten av ferien var vi hjemme. Hvem skaper behovene for sommerferien? Er det barna eller er det vi voksne som vil at barna skal oppleve . Hva er å oppleve? Hva er ferie ?

For meg er ferie å gjøre noe annerledes. Det har jeg lært mine barn. Gi litt faen. Bare være og kos deg, God ferie neste sommer. Kanskje den kan bli annerledes. Håper det.

Aleneforeldre

Er du som jeg alene med barna dine? Da synes jeg du skal klappe deg selv på skulderen og si til deg selv at du er flink. Kanskje har du en far/mor som ikke vil samarbeide, da kan du klappe deg selv enda en gang på skulderen og si at du er dobbelt så flink.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som flink selv om jeg har hatt ansvaret for mange barn alene. Jeg har bare gjort jobben min. Men på butikken forleden dag traff jeg en dame. Hun er mor til ei jente som har gått i samme klasse til en av mine døtre. Vi snakket sammen en kort stund og hun gjentok flere ganger at jeg hadde vært flink. Veldig flink som hadde oppdratt seks barn alene. Og nå er du på butikken med barnebarna.

Etterpå så tenkte jeg på hva hun sa. At jeg var flink. Var jeg nå egentlig det?Jeg som har vært en vanskelig samarbeidspartner. Jeg som ba om flere penger når bidragene ikke dekte utgiftene til det barnet skulle være med på. Jeg som ikke samarbeidet. Var det jeg som ikke ville samarbeide? Var jeg virkelig flink?

En helsesøster sa til meg at man er to om å skape et barn så får man samarbeide om barnet selv om man ikke bor sammen. Så enig i det og det hørtes enkelt ut synes jeg. Og for al del det fins lykkelige samlivsbrudd . Iallfall for foreldrene, kanskje ikke for barnet. Jeg har tenkt på det helsesøsteren sa. At en må samarbeide. Og jeg kunne ikke vært mer enig.

Men så enkelt er det nok ikke. Barnet er skapt og det fødes. Så skal skilte foreldre samarbeide. Klare man å være voksne nok? Tja, vet ikke om jeg var så voksen jeg heller. For det er mye følelser rundt et samlivsbrudd. For meg var det utrolig vondt hver gang. Ikke nok med at jeg skulle ha kjærlighetssorg og mange tunge stunder, men jeg skulle ta ansvaret for barnet også.

Jeg har ofte sagt at en må ha god selvtillit for å være mor, kanskje enda bedre hvis man er alenemor. For hvis man ikke har en foreldre som samarbeider, da er det selvfølgelig jeg som er problemet. Jeg som vil ha mer penger enda far betaler veldig mye i bidrag. Og når far ikke vil samarbeide så vil han ikke samarbeide når barnet går imot deg heller. Nei, han vil være på lag med barnet.

Herregud som du klager, kan noen si. Nei, jeg klager ikke. Jeg er bare litt lei av fedre som ikke samarbeider. Som vil at jeg som mor skal ha det enda vanskeligere. Enda tøffere. For det var vel ikke tøft nok å bli alene med alt ansvaret. Og til syvende og sist er det barnet som begge elsker det gåt ut over. Det må være forferdelig for et barn å leve med foreldre som ikke kan samarbeide. Nesten som å leve i en krig.

Jeg traff en far en gang . Han var ansvaret sitt bevisst. Han sa det rett ut . At hun, min eks er da mor til barnet mitt og når mor har det bra , har barnet det bra. og det er vel det som er det viktigste at barnet har det bra. Barnet som elsker begge sine foreldre

Jeg følger opp barnet mitt. Som de fleste alenemødre. Jeg har valgt dem . jeg har oppdratt dem. Jeg elsker dem. Jeg veileder dem. Jeg ønsker dem alt godt

Og selvfølgelig stiller jeg opp. På foreldremøter, barnehage, skoleavslutninger, legetimer, tannlegetimer, fotballkamper, svømmestevner, opp mannsroller, fektetreninger, trenerroller og dugnader. Jeg er der og vil alltid være der

Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker. Jeg klarte det uten en far som samarbeidet. Og nå er alle barna voksne og klarer seg fint. Og det fins utrolig mange som meg . Alenemødre som oppdrar barna sine alene uten å ha en far som samarbeider. Det er tøffe mødre. Men jeg tenker det fins utrolig mange flotte fedre der ute. Som er der for barna sine.

Tannlegeskrekk

Nå har jeg vært til tannlegen . Hva er det som har hendt? Jeg trodde det var veldig vondt og var så veldig spent.. Dette er et utdrag fra en kjent barnesang.

I dag har også jeg vært til tannlegen og hva er det som har hendt? Ja, si det . Jeg vet det nesten ikke selv.

Jeg har hatt tannlegeskrekk siden jeg var liten. Vi hadde en skoletannlege som var mørkhudet. (Før kaldt neger) Dette var på 70 tallet. Han var ikke ferdig utdannet, men øvde seg på tennene til alle barna på Kalvskinnet, også meg. Og han trakk noen av tennene uten at det egentlig var nødvendig. Og det var ikke lov til å klage på smerter eller vise at en var redd. Jeg var vettskremt.

Så ble jeg voksen. Jeg fant en flink og rolig tannlege som sang til meg og reparerte tennene med forsiktighet. Ja da, jeg avlyste noen timer fordi jeg var for redd. Fant på noe, som at jeg hadde kastet opp eller var veldig forkjølet. Eller at jeg ikke hadde økonomi til å gå dit. Men av og til så måtte jeg bare til tannlegen

Som da jeg knakk ene hjørnetannen og måtte få satt inn en bro. Noen år senere falt broen ut og jeg hadde ikke råd , lyst eller anledning til å gå til tannlegen så istedenfor å få broen reparert gikk jeg i to år med en løs bro. Jeg brukte gebiss lim for å lime den fast, men den datt fortsatt ut innimellom. Slik holdt jeg på i de to årene . Jeg visste jeg måtte komme meg til tannlegen. Men hvor skulle jeg finne en ny snill og flink tannlege som forstod at jeg led av tannlegeskrekk? Nå hadde det gått så langt tid at jeg skjemtes av at jeg ikke hadde passet på tennene mine.

En dag fant jeg han. For det måtte bli en han . Damene er så jævlige har jeg hørt . Ikke vet jeg om det er sant. Men jeg fant han . Grudde meg veldig . Det var så utrolig flaut og ha en bro i munnen som var løs.

Jeg kom til tannlege kontoret og ble mottatt av en særdeles hyggelig tannlegesekretær, eller heter det, det nå?. Iallfall tok hun godt imot meg. Jeg var så skamfull at jeg gråt . Enda mer gråt jeg da tannlegen kom inn nå jeg hadde satt meg i tannlegestolen. Tenk at jeg da, en voksen dame ikke hadde tatt vare på tennene mine. Går det an å være så dum?

Tannlegen laget en ny midlertidig bro og jeg hadde tenner som var faste. For en deilig følelse. Endelig. Og aldri mer skal jeg la være å gå til tannlegen . “Men den gange ei,” sa Tordenskjold. Jeg ble syk og jeg orket ikke bruke krefter for å motivere meg selv til å gå til tannlegen . Og hva skjer når man ikke går. Joda, da blir tennene enda dårligere og jeg skjemmes enda mer for at jeg ikke gikk dit .

Så for en uke siden satt jeg nok en gang til tannlegen med visshet om at jeg “bare” skulle se over. Han skulle ikke bore eller gjøre noe. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gråte over min egen dumhet. Dumhet over å ikke gå til tannlegen. Og det gikk kjempefint . Ingen som sa noe om at jeg var dum eller at det egentlig er smart å gå til tannlegen. Tannlegen sa bare da jeg skulle gå, at nå har vi en plan. “Ok”, sa jeg og gikk og vel viten om at jeg ikke trengte grue meg for neste gang.

Og neste gang var i dag. Jeg hadde sovet hele natten og alle de andre nettene før dette nye tannlegebesøket. Jeg var rolig og ved godt mot da jeg kom inn døren til tannlegekontoret. Som alltid må jeg fortelle noen dumme spøker. For selv om jeg ikke viser det, er jeg litt redd. Jeg sa til meg selv før jeg drog at dette går bra og at det blir artig å gå til tannlegen. Jeg klarer det her og om en time eller to er det over. Det går fint. Jeg vurderte å ta en Paraset eller to, men lot det være. For jeg klarer det her .

Tannlegen, en hyggelig mann kommer inn. Hilser pent og lurer på om jeg har sovet godt om natten. Jeg sier som sant er, at det har jeg. Ja, da skal vi følge planen og rotfylle under den midlertidige broen. Ja, det går greitt, tenker jeg. Jeg får puste og tenke på noe helt annet . Han der tannlegen vil jo meg ikke noe vondt . Han skal bare reparere tennene mine som jeg selv ikke har passet på.

Det går helt fint i begynnelsen. Han borer hull for å komme til, men da han skal sette på en klype og en duk rundt tannen. Det må til for at det ikke skal komme smuss i tannen. Da kommer panikken krypende over meg og jeg kjenner at jeg ikke får puste. Tannlegen sier at jeg må puste rolig og dypt ned i magen. Men jeg får det ikke til. Hodet vil, men ikke kroppen.Jeg prøver og prøver og jeg vil, jeg vil. Men det går ikke. Jeg er grepet av en angst jeg ikke skjønner helt hvor kommer fra . Iallfall ikke når jeg sitter i stolen, . Jeg gråter og skjelver om en annen og jeg vil bare gå, stikke herfra, men det kan jeg jo ikke.

” Skal vi ta tingene vi har satt i munnen din ut,” sier tannlegen med en rolig stemme. Eller skal vi gi deg en sobril så du blir roligere?”fortsetter han, fremdeles like rolig

” Ikke noe sobril, ta det bort “, sier jeg jeg klarer ikke, unnskyld, men jeg klarer ikke hvisker jeg hysterisk. Jeg vil hjem, bort herfra.”

Både tannlegen og sekretæren prøver å roe meg. Jeg prøver selv også, men kroppen spiller ikke på lag. Jeg skjelver som et aspeløv og jeg gråter. Tannlegen tørker tårene mine som renner nedover kinnene mine. Alt i munnen blir fjernet. Ikke tennene da, selvfølgelig og jeg får puste og kroppen roer seg. Og jeg kjenner på håpløsheten . Herregud, går det an . Det her er ikke farlig og selvfølgelig får jeg puste. Hva var det som skjedde og hvorfor?

Bilderesultat for tegne bilder av tenner

E

Hvem mater du ?

En indianerhøvding sitter rundt bålet og snakker med ett av barna i landsbyen.  

Han sier: «I alle mennesker bor det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den ene finnes bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. I den bor glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit.» 


Den lille gutten har sittet storøyd og hørt på hva høvdingen har å fortelle. «Men, hvem av ulvene vinner?» spør han. «Den du mater», svarer høvdingen. 

Hvem mater du?

Skrivestopp

Jeg har sikkert 15 blogger som jeg ikke har lagt ut. Synes ingen er bra nok. Det er skrivestopp i hodet mitt. Det surrer og går i tankene om alt jeg vil skrive om, men så kommer det ikke ut. Alt for mange andre ting opptar meg for tiden og jeg liker det ikke. Jeg vil skrive , skrive , skrive. Hver dag . Om ting som opptar meg som kanskje opptar deg også. Men så kommer ingen ting ut. Det er frustrerende. Jeg som er en inspirator. Jeg som inspirere andre. Jeg komme ikke på noe inspirerende og skrive om. Veldig forvirrende. Kanskje du også har det slik? du vil du vil , men får det ikke helt til. Ja , nå har jeg sagt . I morgen blir det bedre.