Skrivestopp

Jeg har sikkert 15 blogger som jeg ikke har lagt ut. Synes ingen er bra nok. Det er skrivestopp i hodet mitt. Det surrer og går i tankene om alt jeg vil skrive om, men så kommer det ikke ut. Alt for mange andre ting opptar meg for tiden og jeg liker det ikke. Jeg vil skrive , skrive , skrive. Hver dag . Om ting som opptar meg som kanskje opptar deg også. Men så kommer ingen ting ut. Det er frustrerende. Jeg som er en inspirator. Jeg som inspirere andre. Jeg komme ikke på noe inspirerende og skrive om. Veldig forvirrende. Kanskje du også har det slik? du vil du vil , men får det ikke helt til. Ja , nå har jeg sagt . I morgen blir det bedre.

Endre mønster

Er du som jeg var en gang, livredd for å endre? Er du som fuglene som sitter på en snor ? Den ene flyr de andre sitter igjen. Hvem av dem er du?

Vi er vel alle komfortable med å være i komfortsonen. Gjøre det vi gjør likedan hver dag. Skal jeg komme meg ut av denne jobben? Skal jeg bli skilt? Hvofor finne jeg bare de dårlige jobbene? Hvorfor finner jeg bare de dårlige vennene? Hvorfor får ikke jeg det til ? Hvorfor er alle de andre lykkeliger enn meg ? Hvorfor er de friske ? Hvorfor er de rike ? Hvorfor klare de andre alt og jeg ingenting . Hvorfor har alle mere penger enn meg ? Hvorfor er de slankere og penere enn meg?

Stiller du deg selv slike spørsmål ? Er du fornøyd med livet du lever? Er det tilfredstillende nok? Har du det du trenger ? Gir livet menig? Eller ønske du å endre? Bryte møster for å komme vidre i livet.

I dag driver jeg Helenas Hus og der hjelper jeg mennesker til å bryte mønster gjennom samtalegrupper, coaching, fordrag og soneterapi.

j

Har du vært syk?

Har du vært syk noen gang ?Sånn skikkelig syk ? Ikke bare forkjølet, men sånn skikkelig syk. Sånn at du trodde at du skulle dø? Egentlig ikke jeg heller, bare litt. Da jeg kom hjem fra Gran Canaria hadde jeg en kul i magen. En kul som vokste og til legen måtte jeg. Han sendte meg til St.Olavs Hospital for å videre undersøkelse. Ukene det tok før legetime fra sykehuset kom, var uendelig lange.Men jeg klarte på et vis å holde de tunge tankene borte. Tankene om at jeg kunne være alvorlig syk.

Jeg var i utgangspunktet sikker på at det var bare en vann cyste på den ene egg stokken og at det var bare å suge det bort ved en en kikk hulls operasjon. Men på mine eggstokker var det vokst ut to store kuler og det var mørke flekker i dem, som legene mente var kreft celler, så de måtte operere, sa legen. Og da måtte de åpne magen og få skjært dem bort, samtidig som de måtte ta bort liv mor og selvfølgelig eggstokkene og litt til som jeg ikke helt vet hva var, men legen fortalte at de tok blindtarmen også. Dette ble gjort for at hvis det var kreftsvulster og det var spredning så var de sikker på at alt ble borte . Og jeg med seks barn skulle jo ikke ha flere . Jeg hadde fått mitt punktum.

Før operasjonen var jeg vettskremt, men det kunne jeg ikke vise til mine barn. Jeg kunne ikke uroe dem før jeg visste hva som ville skje . Og innerst inni meg visste jeg at jeg var frisk. Bare hadde noen kuler som måtte bort.

Jeg ble lagt inn på sykehus en søndagskveld. Jeg fikk ligge på et rom med to gamle damer som snakket om at det var mange som døde av eggstokkreft. Jeg ble skremt av praten deres. Jeg kunne ikke dø, for hvem skulle ta seg av barna da? Seksbarnsmødre kan ikke dø .Jeg var inne på samtale hos primærsykepleier og der fortale jeg om min skrekk . Da sa hun at jeg skulle få bytte rom og det fikk jeg. Ære være hun for det.

Kvelden før operasjonen satt jeg lenge oppe i dagligstuen og strikket. Hadde lyst til å utsette operasjonen lengst mulig for jeg grudd meg. Rett etter midnatt kom det inn en sykepleier og sa at nå måtte jeg legge meg. Måtte ha krefter til morgen dagens store operasjon. Uff , jeg vil ikke, men jeg måtte gjennom dette. Jeg fikk en sovetablett og sovnet fort den kvelden. Dagen etter ble jeg vekket i seks tiden for at de skulle ta forskjellige prøver .

I åtte tiden ble jeg trillet ned til operasjonsstuen. Da hadde jeg fått litt beroligende og var så ned sløvet at kroppen ikke lengre ristet av angst. Etter å ha blitt lagt på operasjonsbordet var det en sykepleier som sa at nå kommer det en du kjenner. Herregud, tenkte jeg. Hvem i all verden har de sluppet inn på operasjonsstuen? Men det var anestesilegen som jeg kjente og da ble jeg så beroliget så jeg sovnet i visshet om at han skulle passe på meg under hele operasjonen.

Jeg våknet inne på intensiven etter flere timer på operasjonsbordet. Operasjonen var vellykket og nå skulle alt de hadde tatt ut, sendes inn til kontroll. Det skulle gå noen uker før jeg kunne få svar på om jeg var kreft fri eller ikke .Jeg måtte ligge på sykehuset i flere dager. Jeg delte rom med ei som ikke hadde noen barn fra før, men måtte fjerne livmoren for hun hadde en kreft kul der. Jeg syntes synd på henne . Men hun hadde en fantastisk mann som satt ved siden av sengen hennes hele dagen . Hun hadde problemer med å få tarmfunksjonen i gang. Jeg kunne litt soneterapi så jeg hjalp henne med det. Lurer enda den dag i dag på hvordan det gikk med henne.

Jeg ble utskrevet og heldigvis var det ingen som visste at jeg bodde på et loft. Men det måtte gå det også. Og jeg var kreft fri . Det ble med operasjon . Jeg slapp cellegift og stråling.. Heldige meg.

Magen vil for alltid har ett arr

Hvor skal man bo?

Når jeg kom tilbake fra Gran Canaria hadde jeg ingen sted å bo. Jeg kunne ikke bo til mine foreldre og ingen av søsknene mine hadde plass til oss. Det ble til at jeg bodde til en venninne i de første fjorten dagene. Hun hadde en fireroms leilighet og der var det hjerte rom nok til at mine barn og jeg kunne bo der.

Sta som jeg er og for de jeg alltid har ville klart meg selv, ville jeg finne et annet sted hvor vi kunne bo. Mitt hus var utleid til studenter. Jeg har i ettertid skjønt at jeg kunne ha bedt dem flytte for at jeg trengte huset selv, men det gjorde jeg ikke. Nei, jeg leitet. I byen min var det få som leide ut for en kort periode og ingen som ville leie ut til en enslig mor med seks unger heller. Det eneste jeg kunne få, var å ta inn i et leilighetshotell til 21 000 kroner i måneden. Det hadde jeg ikke råd til .

Så hva gjorde jeg da? Jo , jeg flyttet inn på loftet i huset mitt. Det var et kaldt loft , det vil si uten isolering. Ca. 30 kvadrat med skrå tak og et vindu som var 30 x 30 cm. Altså, ett lite kikkhull. Rømningsvei? Hva var det? Vi hadde ikke kjøkken. Det var ikke do, bad eller dusj, men det skulle da vel ordne seg, mente jeg. seks barn og jeg på loftet. Der fikk vi plass . Vi hadde køyeseng, en seng og noen madrasser på gulvet og jeg hadde mye pågangsmot. Minstejenta lå i samme seng som jeg. Eldste jenta var ofte til kjæresten sin. Tv, hadde vi.

Før vi flyttet inn måtte vi rive veggen mellom de to loftsbodene. Der ble det soverom og stue.

Vi hadde en primus; den laget vi mat på. Vi fikk lånt et kjøleskap av ei venninne. Og do? Ja, da gikk vi i hagen, inntil vi etter en stund fikk vi lånt et camping do, som jeg satte i kjelleren. Det måtte jeg tømme med jevne mellomrom og da spurte jeg pent om å få gå inn i leiligheten min og låne doen for å tømme i. Dusjing, foregikk til venner eller familie og i svømmehallen. Vi hadde tilgang til vaskemaskinen vår i vakerommet i kjelleren, heldigvis. Så klær fikk vi vasket.

Vi hadde en dvergpapegøye som hadde bodd hos ei venninne mens vi var i Syden . Birger kom tilbake og fikk bo sammen med oss.

Slik bodde vi fra Februar til Juni. Og gjett hvem jeg var mest redd i denne perioden? Jo, det var barnevernet, for tenk om de eller noen andre kom å så hvordan vi bodde. Tror egentlig det var veldig få som visste at vi bodde slik. Men nå vet det dere det. Det går an. Alt er mulig, til og med det umulige det tar bare litt lengre tid.

En helt vanlig ettermiddag på loftet
sover godt på madrasser
Birger, dvergpapegøyen vår er kommet hjem

Veien hjem

Nå har jeg skrevet litt over 50 blogger om livet på Gran Canaria. Alt tar en slutt. Det gjorde også livet på Gran Canaria. Jeg oppdaget en kul i magen som vokste. Da den ble stor som en appelsin valgte jeg å reise hjem for å få behandling.

Jeg både gruet og gledet meg til å komme hjem. Jeg hadde en leilighet i en tomannsbolig, men den var utleid. Så jeg visste ikke hvor jeg skulle bo, men hjem måtte jeg.

Vi reiste hjem sist i februar. Som alltid var det godt og varmt i Arguineguin, og det var vemodig å måtte dra. Bestevenninnen min kjørte oss til flyplassen. Jeg kjente på en usikkerhet for framtiden . Hvordan ville det bli å bo i Norge igjen?

Det var surt og kaldt vær når flyet landet i Trondheim. Jeg begynte å fryse med en gang jeg kom ut av flyet. Ikke så rart vi frøs . Vi hadde ingen vinterklær. De varme klærne lå nedpakket i kjelleren i huset vårt.

Vi skulle tilbringe de første dagene hjemme hos mor og far. Jeg visste ikke hvor jeg ellers skulle bo. Mor og far hadde en leilighet og der hadde de to rom ledige. Kanskje kunne vi bo der til huset våret ble ledig igjen? Kanskje de hadde savnet oss så mye at vi kunne bo hos dem?

Da vi kom frem til blokken hvor mor og far bodde fikk jeg se mor stå i vinduet høyt der oppe i fjerde etasje. Hun så blid ut. Hun vinket og smilte. Ja, tenke jeg, de har savnet oss og nå vil det dårlige forholde oss i mellom bli veldig bra. Skal se at de har forandret seg. Jeg ble glad inni meg. Men gledet i meg varte bare til jeg hadde gått opp alle trappetrinnene til fjerde etasje. Da jeg kom inn døren i leiligheten deres , startet kjeftingen og min blide mor var ikke blid lengre.

” Må ikke tro du kan bo her,” sa mor tydelig irritert. “Det orker vi ikke. Du kan bli en stund, men ikke for bestandig . Du må finne deg en annen plass å bo”;fortsatte hun.

Jeg ble målløs og forskrekket og dette hadde jeg gledet meg til. Gledet meg til å komme hjem. Jeg løy og sa at vi hadde en plass vi kunne bo. Vi skal bare være her i noen dager, fortalte jeg henne.

Den natten sov jeg på gulvet med mine egne klær som teppe. Barna fikk dele de to sengene. De to eldste var hos venner, heldigvis.

SONY DSC

Vi vender hjem

Vi var syv sjeler som reiste til Gran Canaria for å få et bedre liv. Jeg tok med mine seks barn og dro avgårde i 2001. I dag driver jeg Helenas Hus der jeg er Coach, Soneterapaut og foredragsholder.

Julen er over . Barnas storesøster er dratt hjem. Vi er inne i et nytt år. Nytt år med  nye muligheter. Nye utfordringer. Her om dagen fikk jeg brev fra Trygdekontoret. I brevet stod det at jeg måtte komme til Norge ellers så ville jeg miste overgangstønaden. Fikk litt vondt i magen, men tenkte at det passer fint det nå siden jeg har en kul i magen. Vi må reise hjem. Gruer meg til å fortelle barna at vi skal reise hjem. De trives her nede i sol og varme. Det er bare meg som kjeder meg litt. Det er så lite å finne på. Gå på stranden hver dag er liksom ikke neo gøy noe lengre. Det er kjedelig. Ikke har jeg jobb heller. Det er ikke noe hus å pusse på. Det er ikke noen sy foreninger.Alle de andre jeg kjenner, er godt etablert med sine menn og har ting å gjøre. Jeg kjeder meg. Selv om jeg har mange venner her. Har gått på malerkurs . Har fått healinger . Har hatt det kjempefint, men kjeder meg, også var den der kulen da. Når jeg kjenner på magen min så kan jeg kjenne en kul så stor som en appelsin.  Ber om at den skal forsvinne, men den gjør den ikke. Vi må hjem. Hjem til frost og is. Men hvor skal jeg bo når jeg kommer hjem? Huset mitt er utleid. Jeg kan ikke bare kaste ut leieboerne. Jeg må finne at annet sted å bo. Det får jeg finne ut når vi kommer hjem . For jeg må ta ett valg enten så må jeg bli undersøkt og operert her, eller så må jeg hjem. Og vi kan ikke være uten penger her heller. Vi må hjem.

Her på Gran Canaria har vi lekt i sanden, solet oss , badet i havet , reist rundt hele øya. Vært på flotte fjellturer. Besøkt fjelllandbyene. Vært i Las Palmas og shoppet. Vi har hatt en utrolig tid

Men alt har en ende. Nå er det oppbrudd og vi skal reise hjem . Ungene tar det fint bortsett fra hun som skal konfirmeres. Hun vil ikke hjem. Hun har fått så mange venner her, hun tror hun blir venneløs når hun kommer hjem . Jeg lover henne at hun skal få dra på konfirmasjons leieren til London. Og hun blir enig. Vi skal hjem.

Snart Jul

Vi var syv sjeler som reiste til Gran Canaria for å få et bedre liv. Jeg tok med mine seks barn og dro avgårde i 2001. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut, blogger og foredragsholder.

Kalenderen sier at vi er kommet til desember . Jeg har vært til en norsk lege. Han rådet meg til å reise hjem til Norge for å få undersøkt kulen i magen. Kulen i magen som har vært der siden i sommer, er ikke blitt mindre, heller større. Skal jeg virkelig avslutte tiden på Gran Canaria? Skal jeg reise hjem? Må jeg det? Er det ett alternativ å være her og bli undersøkt? Kanskje operert? Kanskje er jeg alvorlig syk?  Skal jeg da være i et fremmede land, som er blitt litt kjent. Eller skal jeg reise hjem til trygge Norge? Og ungene da? Vi som skal feire konfirmasjonen til nest eldste jenta her. Hun skal på konfirmasjons leir til London. Ungene blir  vel rasende når de får høre at vi må reise hjem. Jeg kan ikke fortelle dem om kulen i magen. Da blir de bare bekymret og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke tenke mer på det akkurat nå

Jeg vil tenke på jul. Vi nærmer oss vår andre jul her på Gran Canaria. Også i år får vi julebesøk. Det er storesøster til tre av barna. Hun skal komme å være her sammen med oss i en uke. Bare noen uker  igjen til jul. Det er pyntet med nisser og julebelysning i Arguineguin s gater, noe som gir meg julestemning.  Rundkjøringen i hovedgaten er  dekket med de fine røde blomstene, julestjerner. Det er  vakkert og jeg savner ikke jul hjemme. Is kaldt snø fins heldigvis ikke her.

Jeg elsker jul. Men liker ikke det fokus julen har fått. Nå er det  julegaver som teller og de  blir større og større for hvert år. Kjærlighet, nærhet og omtanken for hverandre teller ikke lengre. Vi er en stor familie, derfor blir det ikke store julegaver, men vi liker å være sammen. Selv om vi ikke sender gaver hjem til Norge, får vi noen.  Pakken med gaver er allerede kommet til postkontoret, som ligger nede ved by stranden.

Jeg går alltid i kirken på julaften og barna må være med. Det er ikke alltid jeg høre etter hva presten sier, men  bruker tiden til å kjenne hvor jeg er i livet. Tid til ettertanke. Og jeg elsker når julegudstjenesten avsluttes med salmen Deilig er jorden. Julen ble forandret  etter jeg ble alene med barna. Nå er det ingen å krangle med og ingen som ødelegger julen med fyll og spetakkel.

 

 

“Hjemme ” igjen

Vi var syv sjeler som reiste til Gran Canaria for å få et bedre liv. Jeg tok med mine seks barn og dro avgårde i 2001. I dag driver jeg Helenas Hus der jeg jobber som coach, soneterapeut, inspirator, foredragsholder  og soneterapeut.

Endelig hjemme. Så deilig å sitte sammen med ungene i den lille stuen vår på Cran Canaria Vi sitter tett inntil hverandre  i sofaen og alle har noe å fortelle. De snakker i munnen på hverandre i iver etter å si noe.  Alle sammen har hatt det fint mens jeg og minstejenta var i Norge. Det varmer mammahjerte mitt.

Vi trives i leiligheten vår. Den er større enn den vi hadde i fjor. Tre soverom. To og to bor sammen . De  to yngste barna bor på samme soverom som meg. Det er et lite hus på tak terrassen . Der er vaskerommet. Det eneste minuset  med huset er vel kakke lakker. De er over alt her. Og spesielt på tak terrassen .Vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å få dem bort . Det er vel ingen vits i å klage til huseier. En dag jeg skulle tømme søpla på kjøkkenet fant jeg  19 levende kakke lakker i skapet. Man skal ikke knuse dem for da kommer det flere har jeg hørt. Men jeg vet ikke . Så jeg prøver å få dem dø uten å knuse dem . Kakke lakker er heslige. Ene jenta min synes de er kule . Hun leker med dem og synes det er artig å putte kakke lakker i bleien til yngste jente. Vær sin lyst.  En dag jeg gikk opp trappen til andre etasje fant jeg en firfisle hengene på veggen , Det og synes jeg var ekkelt selv om jeg vet at de spiser kakke lakker. Æsj,  heslig altså. – Vi må være flinke til å tørke bort mat smuler. og pakke tørr maten inn i plast for da skal man visstnok unngå kakke lakker.

Jeg uroer meg for den klumpen som er i magen. Det kan ikke bare være en tarm som ikke er helt tømt. Klumpen er der hele tiden. Hver dag og det kjennes ut som den blir større og større. Eller? Det er iallfall ikke helt som det skal være. Jeg kjenner på redselen. En klump eller kul. Kan det være kreft? Bare ordet kreft får meg til å bli enda reddere Jeg skal ta en tur til den norske legen som har kontor ved Amfi del Mar.  Kanskje han kan fortelle meg hva det er. Det er sikkert ikke noe å bekymre seg for. Når jeg ligger på magen så kjennes det ut som om klumpen er i veien. Det er vel ikke helt normalt? Jeg må ta en tur til legen. Dett er er ikke helt bra altså. Men det blir ikke i dag. For kanskje går det over.

18-10-2014-fra-mobil-457.jpg

 

 

 

I Trondheim

Vi var syv sjeler som reiste til Gran Canaria for å få et bedre liv. Jeg tok med mine seks barn og dro avgårde i 2001. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut, blogger og foredragsholder.

Nå har jeg satt igjen fem sjeler på Gran Canaria til gode venner og dratt hjem til Norge . Jeg har bodd en natt på hotell i Ålesund og nå skal vi reise med buss inn til Trondheim, den turen tar ca fem timer. Når vi kommer til Trondheim skal vi bo til en venninne av meg. Minstejenta skal være hos sin far. Er jeg litt små gal som lar minstejenta være hos sin far i noen netter? Han kjenner henne egentlig ikke, selv om han er faren . Vi har jo vært i utlandet i over et år. Jeg kan ikke bli med så jeg må la henne dra alene. Mammahjerte tviler, men jeg må la det skje.

Rart å være hjemme igjen. En merkelig følelse å bare ha med en unge. Det er meget sjelden at jeg har bare ett barn å ta meg av. Bare minste jenta og jeg. Hjemme en tur i hjembyen vår. Og jeg skal være helt alene. Det blir rart. Mens vi har bodd  på grand Canaria her jeg hatt  14 dager fri til sammen. Det er mange som er to om ansvaret for barn som har sagt, men vi er jo aldri alene heller . Nei man er vel ikke det, men å være alene med ansvaret for seks barn kan være til tider litt slitsomt. Men istedenfor å tenke på hvor slitsom det er har jeg bestemt meg for å se det positive i det. Jeg bestemmer. Jeg tar alle avgjørelser . Jeg slipper å diskutere med noen. Det verste er, synes jeg, at jeg ikke har noen å dele gledene med. Det første smilet, den første tannen og lignende.

Alltid er ungene med meg. På morsdagen ønsket jeg meg en dag helt alene på stranden og det fikk jeg. De store barna passet de små. Det var veldig godt. Helt fri. Helt alene. Bare meg på stranden.

Nå er jeg i Norge. Her er det veldig kaldt. Huset mitt er utleid så jeg må bo en annen plass. Jeg skal sove noen netter til ei venninne og så skal jeg bo en natt på hotell. Jeg skal til og med på sy forening når jeg er her hjemme. Det blir trivelig å treffe vennene sine igjen. Hadde egentlig tenkt en tur innom legen også, men det er så vanskelig å få legetime så jeg dropper det. Men det er noe rart med magen min. Jeg er heldigvis ikke gravid. Jeg har fått mitt siste barn, mitt lille punktum.

De som bodde på rom med meg på sykehus da jeg fikk mitt lille punktum lurte fælt på hvorfor jeg kalte henne det. Men da jeg fortalte at dette var det syvende barnet jeg hadde satt til verden skjønte de det. Tenk at jeg har født syv barn. Helt utrolig. Det første barnet mitt ble forløst med keisersnitt. Han døde. Men alle de andre er normale, fine fødsel. Som ei venninne sa: ” Du er som en pose popkorn . Det bare  popper ut av deg “. Fint sagt og helt sant. Alle mine fødsler har vært enkel. Alle barna er født uten noe form for smertestillende. Kroppen min har gjort jobben. Det er helt fantastisk . Fra å oppleve en smerte uten like til at barnet er født  og alt blir stille. Jeg er heldig som har fått  seks barn. Heldige meg .

Endelig fremme i byen min . Det er snøslaps, vått og kaldt. Vi har ikke med noe vogn og vi blir ikke hentet. Jeg tar bussen opp til venninnen min. Far til minstejenta skal komme å henter henne der.

IMG_20180815_092738

 

 

 

 

 

Trondheimsbesøk

Vi var syv sjeler som reiste til Gran Canaria for å få et bedre liv. Jeg tok med mine seks barn og dro avgårde i 2001. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut, blogger og foredragsholder.

Jeg er på vei til Trondheim. Jeg har reist ifra fem barn. De er igjen på Gran Canaria sammen med gode venner av meg som kjenner dem. Jeg skal til Norge for å vise frem minstejenta til hennes far. Han har ikke sett henne siden sommerferien. Da var vi i Norge på sommerferie. Men vi har reist tilbake til Gran Canaria og skal bli til neste sommer. Det er planen. Nest eldste jenta er begynt på konfirmasjonsforberedelser i den Norske sjømannskirka . Konfirmantene skal på konfirmasjons leir til den Norske sjømannskirka i London. Det gleder hun seg til.

Men jeg befinner meg nå på en buss  fra Ålesund og inn til Trondheim. Minstejenta har sovnet på fanget mitt. Jeg sitter å tenker over livet mitt. Det har vært en fryd å bo på Gran Canaria. Jeg reiste fra alle her hjemme, bortsett fra barna mine. Jeg reiste for å lære meg selv bedre å kjenne og for å komme vekk og lære å bryte møns. For hvorfor får jeg ikke det til . Å leve det livet jeg gjerne vil?  Er det noe slag skjebne mon tro, at jeg ikke skal få til det jeg vil? Jeg skjønner det ikke.

Da jeg reiste var jeg kjempesliten. Rett og slett utmattet. Hadde møtt veggen.  Men nå kjenner jeg at kreftene begynner så smått å komme tilbake. I Syden er det sol og varme og veldig mange flotte mennesker. Mange flotte mennesker som jeg er blitt kjent med og hver gang jeg forteller historien min er det som å gå til en psykolog . Jeg forstår meg selv bedre på en måte.  ‘

Jeg undrer meg på hva jeg skal gjøre for å tjene penger når jeg kommer hjem. Heldigvis har jeg huset mitt. Det er utleid mens vi er på Grand Canaria, til noen studenter. Det gikk bedre dette året enn året før . Nå er det tre studenter som leier. Nok en gang har jeg ei venninne som hjelper meg hvis det skulle være noe med huset. Jeg føler meg heldig.

Men hvem er jeg da ?Hva skal det bli av meg ? Hva skal jeg gjøre ? Jeg skal ikke begynne igjen som fotograf. Det går ikke. Var nok ikke flink nok til å styre styre økonomien. Eller var jeg det? Var det bare slik at jeg fikk litt for god hjelp til å bruke penger? Jeg hadde forelsket meg i en alkoholiker og levde et liv som var veldig av og på. Av og til var det veldig bra og av og til var det veldig dårlig . Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg  kastet han ut og hvor mange ganger jeg tok han tilbake. Fikk til og med tre barn med han. Men har aldri angret  på det. Men hva skal jeg bli? Skal jeg skal følge rådet til healerdamen og bli fot soneterapeut?cropped-cropped-wordpress2-e1504109069710

Endelig er vi fremme i Trondheim. Her skal vi være i en liten uke. jeg skal besøke familie og venner før vi vender tilbake til Cran Canaria igjen.