Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

I 2001 reiste jeg med mine seks barn til Grand Canaria. Vi skulle bo der ett år . Vi ble i et og et halvt.

 

Dagene går. Her som hjemme. Vi lever i hverdagen. Dagene består av de vanlige oppgavene. Det skjer lite. Vi står opp. Vi vasker oss. Vi lager frokost. Vi går til skolen. Vi lever hverdagsliv . Vasker hus til helgene. Vasker klær . Gjør det vi skal. Jeg kjeder meg. Ikke noe som skjer. Jeg er i utvikling. Jeg savner Norge . jeg savner vinter. Jeg har begynt å savne huset mitt, familiene min, vennene mine. Jeg har vært på sy-forening. Ja, jeg var der ikke, men jeg ringte da sy foreningen var samlet. De savnet meg og jeg savnet dem, Hvordan skal det bli å komme hjem igjen? Hva skal jeg gjøre? Det er fremdeles en stund til vi skal hjem. Jeg skal til Norge med minstejenta.  Far vil se henne. Det skjønner jeg. Hun er en flott jente. Tiden for avreise er bestemt. Jeg og minste jenta skal dra til Norge alene. De andre barna skal være igjen her på Gran Canaria. Tør jeg det? Det må jeg. Har jo sagt jeg skal kommehjem en tur. Må holde det en lover.

Jeg har fått barnevakt til de tre yngste. De to eldste må klare seg selv. Det vil nok gå bra. De er store og selvstendige. Jeg er stolt av dem. Jeg skal være borte bare noen dager. Så er jeg tilbake igjen. Far til minste jente vil ikke komme ned hit. Så jeg må reise. Jeg fikser det. Jeg ordener med tre forskjellige barne vakter slik at jeg kan reise. Jeg reiser til Norge med bare et barn. Fem av dem setter jeg igjen på Gran Canaria. Det må gå bra .

Jeg har ikke fly billett. På Grand Canaria er det slik at en kan dra til flyplassen og ta et fly til Norge som har plass. Jeg finner et fly til Ålesund. Det er det eneste som har plass til oss . Skitt, la gå, tenker jeg. Jeg må jo hjem.  Jeg har lovet det. Hjem til Norge slik at mitt barns yngste far skal få treffe henne. Jeg skjønner det. Legger meg flat . Av og til tenker jeg at det hadde vært lettere om  han kom hit. Men slik er det bare ikke. Jeg må reise. Og vi har fått plass på flyet til Ålesund. Det betyr at vi må ligge på hotell og ta bussen til Trondheim neste morgen. Og jeg har selvfølgelig ikke booket hotell. Men det må da bli en råd.

Jeg synes jeg er heldig for jeg har tross alt funnet et fly til Norge. Jeg skulle ønske det var nærmere byen min. Men slik er det ikke. Vi kommer oss inn i flyet. Jeg er litt stresset. ikke bare skal jeg reise fra fem unger. Jeg skal også møte eksmann med ny dame. Ja for jeg vet han har funnet en ny. Det er lenge siden. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Og jeg vet at må aksepter at det er slik.

Jeg gruer meg til flyturen. Jeg er kjempe stresset . Hva er det jeg driver med? Sette igjen to ungdommer alene og tre barn til fremmende mennesker, men det må gå bra. Jeg har ikke noe valg. Inne i flyet sitte vi som alltid som sild i tønne. Det er trang og det er varmt. Minste jenta sitter i fanget mitt. Litt utilpass. Jeg er også det. Kvalm, svimmel og litt rar. Flyturene er startet. Vi er i luften og jeg kjenne på en kvalme som er stigende. Jeg er veldig kvalm nå. Ikke fordi jeg har drukket alkohol eller er fyll syk. Nei det er nok nakkesmertene som gjør det slik. Jeg er ekstrem kvalm nå. Og veldig stiv i nakken. Vondt i hodet. jeg ber  flyvertinnen om en spy pose. Heldigvis rekker jeg å få den før jeg spyr. Jeg spyr i en pose med minstejenta på fanget i et fly og jeg skulle ha gjort alt i hele verden for å slippe dette. Jeg ber fly vertinnen om de kan være så snill å ta posen med spy og kaste den. Får beskjed om at det må jeg klare selv. De vil ikke ta posen.Tror de at jeg er fyllesyk. Jeg er ikke det. Bare så vanvittig vond i hodet, nakke og skuldre .Hvor mange gang i mitt liv har det vært slik? Si det, det vet jeg ikke. Nå ser det vel ut som om jeg er en alene mor som har vært i Syden og festet. Det er vel slik alenemødre gjør. Nei, nei ikke jeg. Jeg er bare syk. Heldigvis er det en vennlig sjel ved siden av meg som spør om han skal passe på minstejenta så jeg kan gå på toalettet og ordne meg litt. Så fint at det fins slike mennesker også. Etterpå sovner minstejenta og jeg. Etter seks timer lander vi i Ålesund . Heldigvis finner jeg en overnatting.  Vi skal bli en natt. Det er godt å være i Norge. Selv om det er kaldt.  Det er vinter her. eg fryser. Sånn vinter med snøslaps. Kaldt og vått på beina.

Jeg spiser fisk om kvelden i restauranten på hotellet. Rent vann. Ren mat. Ren luft. Men veldig kaldt . Jeg tror vi fryser begge to . Minste jenta og jeg. Vi sovner tidlig den kvelden Og hit, til Norge ønsker jeg meg tilbake. I morgen skal vi ta bussen inn til Trondheim . Det blir spennende.

047

 

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

I 2001 flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli i et år . Vi ble i ett og et halvt.

Så deilig jeg har det nede på Gran Canaria. Flere timer om dagen er det bare meg og minste jenta  som er sammen.  Alle de andre barna er på skolen. Neste yngste jenta begynte på skolen hun også. Hun ville bare ikke gå inn på skolen  første dagen. Men nå er alt som det skal være. Hun koser seg sammen med de andre barna på skolen. De yngste barna mine er på skolen til klokken 14 hver dag og da må jeg hente dem. For å få dem ut fra skolen må jeg vise frem et identitetskort som er utstedt fra skolen. Har jeg det ikke med,  får jeg heller ingen unger med meg hjem. Så det husker jeg selvfølgelig hver dag. Når jeg har levert barna går jeg og minste jenta  en tur eller jeg er nede på stranden med henne sammen med noen andre mødre, men ofte alene.

I dag er det en slik dag. Jeg har levert barna på skolen. Jeg triller minste jenta i vognen sin. Hun er søvnig og sovner fort, og jeg får på en måte være alene med tankene mine. Det er fint. Jeg tenker over livet mitt frem til dagen i dag. Aldri hadde jeg drømt om at jeg skulle være alenemor til seks barn. Jeg hadde vel en drøm om at når jeg først giftet meg, så skulle  ekteskapet vare  til døden skilte oss.  Jeg var nok en naiv ung jente som trodde ekteskapet skulle holde.  Man vet ikke hva som skjer i livet. Kanskje skaper man det selv? Eller gjør man ikke det?Er det tilfeldigheter?  Eller er det skjebnen? Eller er det bare slik? Slike tanker opptar meg når jeg  går langs stranden med mitt sovende barn i vognen. Hvorfor i all verden ble livet mitt slik ? Jeg som skulle gå på politihøgskolen for å utdanne meg til politi. Var det barndommen som gjorde det slik? Hvordan var min barndom? Hvordan hadde jeg det ? Er jeg sur eller bitter på foreldrene mine? Barndommen min? Hvordan var mor og far i forhold til andre foreldre? Hvordan hadde vennen mine det hjemme hos seg?  Snakket vi noen gang om det? Var det håpløst hos dem også? Eller var det bare hos oss? Jeg er yngst av fem søsken. Jeg har fire brødre. Hos oss var det alltid mye kjefting. Far var sint på mor og mor ble sint på oss . Hvorfor var det slik? Jeg tror at det var slik fordi mor ikke skulle få kjeft av far så måtte hun passe at hele ungeflokken oppførte seg skikkelig eller så fikk hun kjeft . Hvordan var det for meg og vokse opp med fire brødre? Dette går jeg  å undrer  meg på. Hvorfor ble mitt liv slik ?

Jeg kjenner at jeg klare å kose meg med alle barna her nede. Jeg kjenner at jeg ikke lengre er så sliten som før. Jeg ser ned på minstejenta som ligger å sover i vognen sin. Fredfylt. Ingen av oss to vet hvordan fremtiden vår blir. Hennes far forsvant før hun ble født. Jeg fant en lapp om at forholdet var over da jeg kom hjem fra et selskap. Da var jeg fire måneder gravid.  Jeg skjemtes når  jeg gikk med stor mage og  hadde fem andre barn rundt meg. Men abort var aldri et tema . Jeg som allerede hadde mistet et barn. Tanken streifet meg ikke en gang. Det var bare venner og slektninger  som fortalte meg at det var lurt å ikke få flere barn Jeg som hadde så mange fra før. Jeg hadde lovet meg selv å ta imot de barna jeg fikk.

Hun er så vakker den lille jenta. Tenk at hun var bare to måneder da vi kom hit . Hun vil aldri huske at hun har bodd her nede på Gran Canaria. Men alle andre vil huske det Alle de nye vennene mine og spanjolene som bor rundt oss. Jeg tenker at i hjertet mitt er det like stor plass til alle barna mine. Slitsom er det nok innimellom, men jeg velger å se mest glede. Så utrolig fint med mange barn,  også var det utrolig flott å kunne få til å reise til Grand Canaria med alle seks. For at barna skal ha det bra må mor ha det bra. Og det begynner mor å få nå. Da har jeg mer å gi til barna. Vi er inne i det andre året så jeg har lovet  minstejenta sin far at jeg skal komme til Norge en gang før jul så han får se datteren sin. Det blir fint. De andre barna må bli igjen her på gc Vet ikke helt hvem som skal passe de, men jeg må da finne på noe .

Jeg finner meg en fin plass på stranden for å legge meg ned for å sole meg og slappe helt av. Minste jenta sover enda. Det blir godt. Jeg tar frem en håndduk og legger den ned i sanden. Jeg bytter til bikini og nå skal jeg virkelig slappe helt av en liten stund.  Jeg kjenner varmen fra sanden når jeg legger meg ned. Solens stråler kjærtegner kroppen min. Deilig. Det føles som jeg er helt alene i hele verden. Bare meg.

Jeg blir revet ut av herligheten av en baby som gråter. Minstejenta er våken. Det rolig stunden varte ikke lenge. Det var den avslapningen, men slik er det bare. Jeg tar henne opp av vognen. Hun er sulten.  Jeg gir henne en banan. Hun elsker bananer. Vet ikke hvor mange hun har spist . Der vi bodde i fjor var det en butikk ved siden av oss. Der fikk jeg alltid bananer til babyen. Tror damen bak disken likte babyen min for vi fikk gratis bananer nesten hver dag.

Vi har alltid med en parasoll når vi er på stranden. Jeg slår opp parasollen slik at minstejenta kan sitte under den mens hun spiser. Etter at maten er fortært, så vil hun selvfølgelig bade. Hun går selv nå. Hun er jo blitt stor jente. Hun var bare 9 måneder da hun stod alene for første gang og var vel året når hun gikk. Vi går ned til vannkanten , men hun vil uti vannet. Jeg sitter ved siden av henne mens hun plasker rundt. Sikkert litt kjedelig for henne å være på stranden bare sammen med mor. Hun er jo vant til å være sammen med søkene sine. Jeg kan til og med kjenne på at jeg kjeder meg litt for tiden, men det er nok et tegn på at jeg begynner å få mer energi og kraft. Skal snart hjem en tur til Norge. Kanskje jeg skal sjekke magen da? Nei, trenger ikke det. Det får vente litt tenker jeg.Tiden er inne for å rusle til skolen for å hente barna. Jeg forteller henne det og det liker hun. Hun vil helst være med de andre barna.109781

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Jeg flytte i 2001 til Gran Canaria. Vi skulle bli der et år . Vi ble i et og et halvt. Jeg jobber i dag som Coch, sonterapeut og foredragsholder. Jeg blogger om livet på Grand canaria og veien vidre

Det er utrolig godt å være tilbake igjen på Cran canaria. En og en halv måned i Norge var trivelig det. Men det er særdeles godt å være tilbake her igjen. Smilets land. Jeg kjenner jeg smiler mer enn før. Jeg er ikke så sliten lengre. Kreftene begynne å komme tilbake. Ungene begynner å bli større. Den yngste jenta er blitt 14 måneder. Hun sover ikke hele natten enda, men jeg har sluttet og amme henne. Det er deilig. Få tilbake kroppen sin. Kjenner jeg har litt lyst til å begynne å tren litt igjen. Få kroppen i form . Jeg har alltid trent litt . Syklet, svømt og jogget, også går jeg mye. Skal bli godt å komme i gang . Løpetur på stranden må være fint. Kanskje før ungene våkner om morgen.

Låne en bil og reise rundt for å se mer av øya vi bor på har jeg lyst til også.  Det er en liten øy vi bor på  med et areale på 1560 km2 . Det bor ca 850000 mennesker fast her . Med det kommer ca 12 millioner mennesker på besøk her hvert eneste år. Her på øya er det sol og varme hele tiden. Det er svært sjeldent det regner og når det en gang gjør det vare det bare i en dag eller to.

Så det er ikke rart jeg trives. Gode venner har jeg fått. Alle skryter av meg her . Synes jeg har fine barn og at jeg er veldig flink. De ser meg alltid sammen med ungene sier de. Bare en gang har jeg vært uten eller to da. Da var jeg i kirken på langfredag og på morsdagen. Jeg ønsket meg en en alene dag og det fikk jeg. Var på stranden hele dagen helt alene da var det de eldste ungene som passet de yngste. Så har det hendt at jeg har dratt ut en kveld eller to, men etter at jeg har lagt barna. Da er det de eldste som passer dem mens de sover. De to eldste barna er flinke til å passe de små. Jeg må passe på slik at det ikke blir for mye jobb for dem.

Men jeg trives godt å sitte alene på den fine  tak terrassen. Fra den ser jeg utover havet og om kveldene kan jeg høre delfiner. Jeg kan sitte der oppe og nyte et glass vi og kanskje av og til ta en sigar. Det er sjeldent. Jeg røyker ikke ordentlig . Jeg sitter mest å holder røyen i hånden for det ser litt tøft ut også ryker den opp av seg selv. Jeg synes nemlig der så god lukt . Det hender jeg tar et drag også, men aldri helt ned i lungene. Det er godt å bare være når  de minste barna har lagt seg. Jeg skriver ofte i dagboken min. Der skriver jeg hvordan det er her. Hva jeg tenker og hva jeg føler. Jeg tenker litt på at hvis det er noen som får lese i denne boken må de tro at jeg er helt sprø, men det er jeg ikke. Det er fint å dele tanker med boken. Det er ikke alt man kan si til en venn. Også er det godt å sette ord på de vonde følelsene. En blir liksom kvitt dem på et vis. De gode følelsene vil en helst beholde.

 

Vi er så heldige synes jeg. Vi har fått et stort hus og bor i en gate med med bare spanjoler Derfor har jeg tenkt å lære meg litt spansk. Jeg ha funnet en russisk dame som snakker engelsk og spansk flytende . Hun skal komme hjem til meg en dag i uken. Jeg må ha minste jenta hjemme mens spansklæreren  er der. Men er jeg riktig heldig så sover hun mens hun er der. Jeg må snakke engelsk med henne for å lære spansk. Jeg tenker at det er bra for jeg trenger å lære meg litt mer engelsk også . Jeg gruer meg litt til hun skal komme. Men jeg må ta denne utfordringen.

Det rare som jeg kjente i magen før jeg dro nedover er der enda men det er nok ikke noe farlig. Jeg skal nyte dette siste året her. Etter endt år skal vi hjem. Hjem til kulde og et annet folkeslag . Men først skal jeg bli sterk nok til å takle utfordringene som kommer når jeg kommer hjem.

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv. Om angst

Jeg drog til Gran Canaria i 2001 med mine seks barn. Vi skulle bli der i et år. Vi ble i et og et halvt. I dag jobber jeg som coach , foredragsholder og soneterapeut.

I dag er dagen da tre av mine barn skal begynne på  spansk skole. Det er høsten 2002. Gutten min skal begynne i 2. klasse og to av jentene i førskolen. Det blir en spennende dag for oss alle. Jeg har forberedt barna så godt jeg kan. Vi er tidlig ferdig med frokost og dagens morgenstell denne dagen. Vi går fra huset vårt gjennom Arguinguins gater, gjennom  undergangen som fører til parken. Og der i enden av parken ligger skolen ved siden av den Katolske kirke. Jeg kjenner jeg er spent på hvordan dette vil gå.

Gutten min  treffer en venninne som han gikk på Den Norske Skolen med, så han synes det er trygt å gå inn på skolen. Den ene jenta synes det er gøy hun også selv om hun kommer i klasse med bare spanske barn. Nest yngste jente, hun har bestemt seg for at hun ikke skal på skolen. Hun er bare tre år og vil ikke. Spanske lærere er nok strengere enn norske, for når jenta min ikke vil gå inn på skolen, så kommer læren ut av skolen for å hente henne. Men jeg vil ikke tvinge henne til å gå inn. Hun gråter.  Det er en annen norsk dame der som forteller til læreren at den minste jenta min som skal begynne på skolen har feber. Så da slipper hun å gå den dagen. Jeg får ta henne med hjem, men dagen etter skal hun på skolen. Det sier hun selv også.

Jeg lurere på om hun var litt redd læreren , eller om hun syntes dette var veldig skummelt. Jeg vet hva det vil si å være redd. Men jeg tror ikke hun var det. Det er ikke noe som heter tilvenning her. Her bare levere du ungen den dagen de begynner også går mor hjem. Ikke noe kjære mor her nei.

Det er stor forskjell på det å være redd og ha angst. Jeg har prøvd begge deler. Det å være redd noe det kan man på en måte kontrollere. Men angst, det kontroller man ikke. Jeg hadde aldri hatt angst før jeg var i slutten av tenårene. Jeg var gift. Jeg husker det kjempegodt. Det kom som kastet på meg. Jeg bare satt der og hjertet dunket som om det skulle ramle ut av kroppen min. Jeg ble tørr i munnen og det kjentes ut som jeg ikke fikk puste. Jeg mente jeg hadde alle symptomer på hjerteinfarkt eller en annen dødelig sykdom. Jeg var svimmel, kvalm og kroppen skalv og det ville ikke ta slutt. Jeg kommer til å dø, tenkte jeg. Jeg måtte gå å legge meg. Desto mer jeg tenkte på hvor syk jeg var desto verre ble det. Tilslutt måtte mannen min kjøre meg til sykehuset. Jeg kom inn på akuttavdelingen, men måtte sitte å vente lenge for å komme inn til legen. Da jeg endelig kom inn var jeg sikkert på at jeg var døden nær. Legen kunne forsikre meg at det var jeg ikke. Jeg fikk en pose som jeg skulle puste i  for jeg hyperventilerte istedenfor å puste ordentlig. Så da kroppen ikke fikk nok luft ble jeg bare enda mer svimmel. Når jeg tok noen gode pust nedi posen gikk svimmelhet og anfallet etterhvert over. Jeg levde over. Men dette var bare starten. Ut noe forvarsel kunne jeg få et panikkanfall. Tilslutt ble jeg redd for å få anfall. Jeg kunne være på butikken og måtte gå ut fordi jeg fikk et anfall. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Og enn om jeg besvimte. Da ble det et skikkelig oppstyr,  Etterhvert sluttet jeg å gå på butikker eller i byen. Det ble en plage. Så jeg gikk til legen og han syntes at jeg skulle vurdere å få barn for da  for da fikk jeg noe annet å tenke på. Jeg få barn, tenkte jeg. Jeg vil da bli ferdig med utdannelsen først og jeg er alt for ung. Men flere mente det sammen som legen. Mannen min elsket barn så det ville bli veldig flott for han også. Men jeg ville ikke egentlig. Men ga etter for presset og ble jeg gravid og jeg fikk annet å tenke på og panikkanfallene ble det mindre av. Men jeg grudde meg veldig til fødsel . Det var jeg sikker på at jeg ikke ville klare . Tenk å må ligge der med beina i været i mange timer. Heldigvis gikk jeg på svangerskapskurs og fikk vite hvordan en fødsel kan være. Men redd og engstelig var jeg allikevel.

På vei fra jobb en dag  krasjet bilen jeg kjørte inn i et tre. Gutten jeg bar på ble forløst etter to dager og døde. Etter hvert dukket angst anfallene opp igjen. Jeg ville ikke snakke så mye om det. Inntil en dag jeg var på fest til noen venner. Jeg hadde vel drukket litt vin og begynte å gråte og fortalte om angstanfallene, om hvor trist jeg var og at hendene mine ikke var mine. Heldigvis viste venninne min råd. Hun hjalp meg til å få time til en psykolog. Etter bare noen dager hadde jeg min første time til en psykolog. Heldige meg. Det var så deilig å endelig få få fortalt hvordan jeg hadde det. Jeg hadde mistet det barnet som skulle hjelpe meg bort fra panikkanfallene. Nå var det enda verre enn før . Å nå ønsket jeg meg barn mer en noen gang. Jeg ble gravid etterhvert og jeg gikk til psykolog under hele svangerskapet.  Jeg fikk et barn og jeg fikk et til, men panikkangsten forsvant ikke. Det kunne komme når jeg minst ønsket det. Jeg begynte å tenke på hva det kunne være som utløste anfallene. Jeg måtte alltid sitte ytterst på benkeraden i en stor sal eller på kino. Jeg ble redd sykehus. Var overbevist at hvis eg kom inn der kom jeg til å dø . Livredd for å reise bort for hvis for enn om jeg døde og kom aldri kom tilbake igjen. Det hjalp ikke så veldig å få barn . Jeg begynte på yoga, men var så anspent at jeg overhode klarte å slappe av. Det var slettes ikke noe for meg. Jeg prøvde akupunktur, men var vettskremt der også. Akupunktøren måtte stå å passe på meg. Jeg var rett og slett redd for å slappe av. Klarte det ikke. Klaret ikke å puste med magen, men hyperventilerte. Hvilket liv? Etter vært klarte jeg å venne meg til angstanfallene. Jeg begynte å bli vant til at de kom med jevne mellomrom. Men de ble ikke borte.

 

Men nå var det nest minste jente som skulle på skolen, men som ikke ville . Vi ble enige om at i morgen skal hun gå. Selv om hun syntes læreren så litt skummel ut. Gutten til naboen vår skal gå i samme klasse så det går nok bra. Etter å ha levert de to som ville gå på skolen går noen andre mødre og jeg med de to yngste barna til  en bokkafé. Der  kjøper vi bøker til det kommende skoleåret. Vi har fått en bokliste. Det er ikke mange bøker de skal ha. Siden dette er en kafe så vi setter oss ned og tar en kaffe før vi rusler ned til stranden. Om noen timer skal vi hente barna etter endt skoledag. Heldigvis er det flere nordmenn som skal ha barna sine på samme skole som mine. Jeg og minste jenta skal være hjemme alene. Det blir deilig. Det fins en spansk barnehage for henne også, men der er det 18 barn og to voksne så jeg velger å ha henne hjemme.

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut , Inspirator og Foredragsholder.

 

Så sitter vi på flyet på vei til Gran Canaria igjen. Jeg fikset det. Jeg skal tilbake til sol og varme. Bort fra kulde, regn og vanskelige mennesker. Barna og jeg skal ta et friår til. Jeg gleder meg veldig. Det tror jeg  barna også gjør. Neste eldstemann reist nedover før oss andre og har vært på Gran Canaria i  en uke allerede.

Når vi kommer frem skal vi ta i bruk vår nye leilighet. Den har stue , kjøkken spisestue, tre soverom , bakgård, vaskerom og tak terrasse. Kjempestor i forhold til den lille leiligheten vi hadde på Los Caideros. Det blir litt lengre for nest eldste jente  å dra til skolen. Men hun skal ta bussen.Og reise med buss i Arguneguin er ganske billig. Eldstemann må også ta buss. Hun har kommet inn på skolen i Maspalomas, der vennene hennes fra svømmetreningen går, hun både grue og gleder seg til å starte. På skolen der hun skal gå er  det bare spansktalende elever og de fleste av dem snakker ikke engelsk .

Det blir et spennende år for oss alle. Jeg som en gang hadde flyskrekk er ikke så redd for å fly lengre. Jeg er blitt roligere. Jeg har klart noe jeg aldri hadde trodd jeg ville klare. Jeg har bodd i utlandet et år og er på vei tilbake. Minstejenta er ett år nå. Jeg har ordnet det økonomisk så vi skal klare oss dette året også. Selv om jeg må betale skolepenger og bøker på spansk skole for barna er det billigere enn den norske skolen. dessuten vil jeg at vi skal intrigeres i det spanske samfunnet.

Jeg har vært en tur med fly da jeg var hjemme også . Jeg  reiste til Bodø, for å feire gode venners 100 årsdag. Det er ei venninne fra Trondheim som nå bor i Bodø. Jeg ble kjent med henne da jeg var tre og hun var fire år. Vi bodde i samme blokk. Venninnen min bodde i tredje etasje. Jeg i fjerde. I vår leilighet var vi seks mennesker som bodde på tre rom og kjøkken. Jeg delte rom med mor og far til jeg var 12 år. Jeg fikk aldri lov å ha besøk av venner. Det hadde vi for liten plass til.  Foreldrene mine ville ikke at vi skulle ha noen på besøk. Hjemme hos venninnen min var det annerledes. Der var jeg ofte på besøk og det hendte at to av storebrødrene mine også, fikk lov å bli med inn til dem. Av og til fikk vi kveldsmat der og da fikk vi brødskive med peanøttsmør. Det fikk vi aldri hjemme.

En gang jeg var i bursdag til min venninne, kom hennes far hjem. Han var en stille og rolig mann, i motsetning til min far. Det var vel  ukjent for meg med en rolig mann, så da hennes far kom hjem, måtte jeg liksom veldig på toalettet, men istedenfor å benytte meg av toalettet i leilighetens deres, gikk jeg hjem. Og jeg turde ikke å gå ned igjen, så venninnen min måtte komme å hente meg. Men det ville jeg ikke.  Jeg turde ikke for hennes far var så skummel. At en mann kunne være så rolig og behagelig var skummelt for meg som bare var vant med en streng, brautende far.Er dette et mønsteret  som ble innført som  liten? At jeg likte menn som var brautende. Iallefall hadde jeg som voksen bare valgt menn som hadde et dårlig forhold til sin mor, som var meget sjarmerende og veldig brautet. Lærte jeg dette mønster allerede som barn? Velger vi partnere som er lik vår far eller mor?Eller?

Det skal bli godt å komme nedover igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg . Det skal bli fint å bo i en større leilighet. Mer plass for oss alle, selv om vi fortsatt skal være mye ute. Jeg liker  å være ute. Vi skal bo helt nede ved sjøen. Det ikke så veldig fin strand, men den ligger bare et steinkast unna huset vårt .

Jeg må begynne å tenke på hva jeg skal leve av når jeg en dag skal reise hjem til Norge. For jeg skal tilbake, men jeg må bare være borte litt til for å bli sterkere. Både psykisk og fysisk. Jeg skal ikke tilbake til fotografering. Jeg er god til å ta bilder, men hadde alt for dårlig utstyr og hadde  problemer på hjemme bane og  jeg startet med to tomme hender. Hadde ingen startkapital. Sprøtt, men sant. Det hadde vel vært lettere om jeg hadde fått støtte hjemmefra. Jeg var  åtte måneder gravid da jeg startet fotograf virksomheten. Samboeren min skulle passe butikken og jeg skulle fotografer. Samboeren min var flink til å ta seg av kundene. Men det forsvant en del penger. I ettertid har jeg skjønt at det var han som tok dem . Han var alkoholiker og trengte litt ekstra for å kjøpe øl.

Kundene mine var fornøyd med det produktet jeg leverte til dem. Men jeg husker spesielt en gang jeg fotograferte et brudepar. En veldig viktig dag i et menneske sitt liv. Da jeg <drev mitt eget fotostudio tok man bilder med film i kameraet. Jeg sendte bildene av brudeparet  inn til fremkalling og så forsvant dem. Fotolaboratoriet klarte å rote bildene vekk. Jeg måtte dra hjem til brudeparet og fortelle dette. Det var ikke enkelt, skjønner de ble sinte og fortvilte. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg tror jeg skal finne på noe nytt jeg kan arbeide med. Hvis det er sant det healing damen sa, så har jeg noe i meg som jeg kan bruke for å støtte andre . Kanskje jeg skal gjøre som den gamle fot soneterapeut mannen sa når jeg var på behandling til han. At jeg må bli soneterapeut. Er det egentlig noe for meg? Skal jeg starte med det kanskje? Hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv? Nei, ikke vet jeg.

Akkurat nå vet jeg bare at jeg trenger litt mer tid for å finne meg selv og bryte mønster. Snart er vi fremme på Gran Canaria. Det blir spennende.

 

 

 

 

 

 

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut og Foredragsholder. Jeg forteller historien min å formidle alt er mulig også det umulige.

Det er fint å være hjemme, når jeg vet det er bare for en stund. For vi skal tilbake til Gran Canaria, til Arguneguin. Der skal vi være et år til. Alle barna skal gå på skole, det er bare minstejenta som skal være hjemme sammen med meg. Dette året skal fire av barna gå på spanskskole. Jeg har søkt de inn og alle er kommet inn. Det vil si. Eldstejenta var med på skolekontoret i Las Palmas. Hun skal gå på en skole i Maspalomas og det er en annen kommune så da måtte vi dra til Las Palmas på skolekontoret der.  Vi måtte lyve litt også for eldstejenta er ferdig med ungdomsskolen og skulle egentlig ha staret vidregående. vi måtte fortelle at hun skulle starte i tiende klasse. Siden ingen på skolekontoret snakket engelsk, var det eldstejenta selv som snakket spansk med spanjolene på skolekontoret. Videregående fins på den norske skolen, men hun ville heller gå  tiende klasse om igjen men denne gangen på spansk skole for å lære spansk enda bedre.

Barnehagen vi startet, har vi lagt ned. Alle barna som var i barnehagen har reist hjem og kommer ikke tilbake igjen.  Nest eldste jente som også skal konfirmeres skal gå på Den Norske Skole. Hun skal konfirmeres i den norske sjømannskirka og konfirmantene skal på konfirmasjon leir til London. jeg håper besteforeldre , tanter og onkler kommer nedover for å feire konfirmanten med oss.

 

Det er trivelig å være hjemme. Det er sommer og det er sol. Det er fint å treffe venner og familie. Følelsene mine er  litt satt ut. Alle kommer med gode råd og ber meg tenke meg om før jeg skal reise igjen. Men jeg har tenkt og det eneste rette for meg er å reise tilbake. Jeg, og ja ungene trenger det de også. For det har jeg lært at skal barna ha det bra så må mor også ha det bra. Så det er min plikt å få det bra. Bli den beste utgaven av meg selv så barna vil  få det fint. Desto bedre jeg har det desto bedre vil det bli for dem.

Hvordan kan man bli den beste utgaven av seg selv? Det vet jeg ikke enda men jeg er i ferd med å finne det ut. Jeg giftet meg da jeg var atten år gammel. Mange syntes det var alt for tidlig og jeg og min daværende mann fikk mye pes rundt det. Jeg syntes det var helt rett. Jeg hadde funnet en mann jeg ut fra mine forutsetninger den gang trodde jeg elsket. Men gjorde jeg det? Eller var det flukten hjemmefra? Fra et hjem med mye bråk. Jeg gikk andre året på gymnaset. Jeg var vilt forelsket, men var det kjærlighet? For meg på dette tidspunktet var det helt riktig å gifte meg da. Jeg har aldri angret, det var slik det skulle være. Min far betalte mesteparten av bryllupet. Jeg giftet meg i kirken og vi hadde ca 70 gjester til middag. Og ja, jeg var lykkelig og jeg var helt bestemt på at dette skulle vare resten av livet. Jeg hadde gitt et løfte og det skulle jeg holde. Jeg pakket koffert min flere ganger etter en krangel og dro hjem til mor. Hun sa bare at jeg fikk oppføre meg å dra tilbake til ektemannen min og selvfølgelig gjorde jeg det. Var jeg for ung ? Kanskje kanskje ikke. Jeg hadde troen, men det ble ikke slik. Jeg ble skilt

Det er mye man klare å tenke over når man tar seg tid til å kjenne etter. Og det er det jeg skal fortsette med når jeg nå skal reise tilbake til gran Canaria og jeg gleder meg til å reisen ned til varmen igjen og alle de varme menneskene som er der. Alle menneskene som jeg er blitt kjent med, som er blitt mine venner. Hun vi kalte mormor er reist hjem og kommer ikke tilbake for å bo, men de skal kjøpe leilighet der nede så hun kommer heldigvis på besøk. Det blir fint. Så uansett hva andre sier så må jeg følge det som kjennes inni meg. Slik er det bare.

Før jeg skal reise nedover igjen må vi innom helsesøster. Minste jenta er på en måte ute av vaksinasjonsprogrammet . Hun har ikke fått vaksinasjonene hun skal ha, men jeg har snakket med helsesøster så vi tar en intensiv sprøyte tid nå mens vi er hjemme. Ikke har jeg veid henne heller. Hun ble veid den dagen hun ble født og på 6 ukers kontrollen, men ikke etter det. Men jeg ser hun har vokst så hun har det bra. Hun spiser mye og hun har lært å gå. Stod på sine egne bein for første gang da hun var 9 måneder. Tror det er bra med henne jeg. Fin og brun og hvit i håret er hun også. Hun har vært hos sin far og hans nye samboer. Det var rart og litt vanskelig, men slik er det bare. Jeg må jo la barnet være hos sin far  og heldigvis har far latt oss dra tilbake til høsten også. Jeg må bare hjem noen turer slik at han får hilse på henne. Det må jeg får til.

Siden jeg kjenner at jeg har en kul lignende ting i magen må jeg innom legen min før vi reiser nedover igjen. Må få sjekket at alt er i orden med meg. Tror det er tarmen som ikke får tømt seg helt. Har kjent at det er noe, men vet ikke helt hva. Legen og jeg blir enig om at det er bare tarmen som ikke helt spiller på lag. Det går nok over. Det blir bra.

Etter hektiske uker hjemme dra nest eldste mann nedover igjen. Vi andre skal reise bare om noen dager og vi gleder oss. Alt er klart for et nytt og spennende år på Gran Canaria og jeg gleder meg.

120

På stranden i Arguneguin

122

Skogstur i Trøndelag

121

Kos på stranden

 

 

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv

Jeg flyttet til Gran Canaria i to tusen og en med mine seks barn. Vi skulle bli et år, men ble i et og et halvt år. I dag jobber jeg som Coach, Soneterapeut og Foredragsholder.

Jeg kommer hjem til Norge med blandede følelser. Det er frisk og ren luft her hjemme, men ikke inni meg. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke sterk nok til å møte hverdagen i Norge. Jeg elsker landet mitt. Jeg elsker byen min, men inni meg sliter jeg. Jeg vil ikke. Jeg vil gjemme meg bort. Jeg vil ha det fint. Jeg er lei av at alle andre skal fortelle hvordan jeg skal leve. Jeg er lei av trygdekontor. Jeg er lei av nakkesmerter. Jeg er lei. Men jeg må leve. Jeg har et ansvar. Jeg har seks barn som jeg elsker. Jeg vil se dem vokse. Jeg vil se at det går bra med  dem. Men jeg sliter med mine egne følelser. Jeg sliter med å være bra nok , flink nok. Ha nok utdannelse. Ha det pent nok i hjemmet mitt. Klare meg. Være alene. Alene om alt ansvaret. Er det egentlig noen som vet hvor mange våkenetter jeg har hatt. Ja da, jeg har vært våken med urolig barn. Men jeg har også vært våken full av bekymring, som igjen har blitt til angst. Enn om jeg ikke klarer meg? Enn om jeg ikke orker meg selv? Enn om jeg gir opp? Enn om noen kommer å tar barna mine fordi jeg ikke tar de riktige valgene. Er det noen som skjønner hvor vanskelig det kan være?

Vi er hjemme nå. Her skal vi være i litt over en måned. Den ene jenta som skal gå på Den Norske Skolen skal reiser før oss andre nedover igjen. Hun må være på Gran Canaria til skole start. Hun skal bo til healing venninnen min, til vi kommer nedover. Da skal vi  flytte inn i vår nye leilighet ved markedsplassen.  Leiligheten har tre soverom, stue, spise stue og kjøkken og tak terrasse med utsikt til havet. Naboene er spanske. Jeg gleder meg.

Jeg skal lære å snakke spansk. Jeg har funnet en privat lærer. Hun snakker engelsk og spansk, men ikke norsk og jeg som egentlig ikke kan engelsk en gang. Jeg kan jo litt, men jeg synes det høres så dumt ut når jeg prøver å snakke det. Jeg hatet alle engelsktimer på skolen. Jeg følte meg som en idiot og gjorde alt jeg kunne for å slippe å prate i timene. Heldigvis hadde jeg en lærer som så meg, og som skjønte hva jeg strevde med. Å lære språk tror jeg handler om å være trygg på seg selv og det var ikke jeg når jeg gikk på skolen.

Hjemme. Huset er her. Hybelboerne er flyttet ut. Vi er hjemme sammen med familie og venner. Det er koselig. De får litt sjokk når de skjønner vi skal tilbake. Og prøver å overtale meg til å bli hjemme. Men jeg vil tilbake. Jeg klarer ikke formidle at jeg ikke er klar for Norge enda. Jeg forteller at jeg har søkt inn fire av barna på spansk skole. Vi skal bare være et år til. For jeg vil ikke bli her.

Mine barns fedre liker nok ikke at jeg skal ta barna dere bort et år til. Jeg kjenner på at jeg synes det er trist, men jeg vil bort. Jeg er ikke i stand til å være her enda. Jeg er sliten og jeg er redd disse mennene jeg har fått barn med. Hvorfor i all verden er jeg det ? Er det et mønster ? Ja, det har jeg tenkt på mange ganger. Hvorfor er jeg redd et menneske jeg tror jeg elsker. Eller elsket jeg ikke ? Hvor glad er jeg i meg selv ? Elsker jeg meg selv? De mennene jeg har fått barn med, elsket de meg? Eller var jeg en svak person som de klarte utnytte? Utnytte min kjærlighet til dem? Hvorfor  har det skjært seg ? Hvorfor fikk ikke jeg til kjærlighetslivet? Hvorfor drog dem ? Det var vel meg det var noe galt med? Ikke var jeg pen nok, ikke snill nok, ikke god nok . Ikke bra nok i sengen? Eller hva var det dem? Hva slags menn var det jeg var sammen med? Hvor hadde jeg lært hvordan menn skal være ? Av min far? Er det slik at jenter finne menn som ligner far? Eller er det tilfeldig? Eller er det et mønster? Jeg har tenkt. Hvordan var far med mor? Ikke veldig bra. Helvetes kjerring var hun, sa far. Kan ikke noe. Kan ikke noe i det hele tatt. Helvetes kjerring, er det det jeg er?

Da jeg ble skilt var det en nabo som kom med boken “Menn som hater kvinner og kvinnen som elsker dem. Der stod det mye om psykopater. Var faren min en psykopat? Hadde jeg valgt menn som ikke ville meg noe godt ? Var de også psykopater? Eller narsissister?

I en artikkel står det skrevet

Første tegn du skal være oppmerksom på er når psykopaten tidlig legger all skyld på sine omgivelser for det som har gått feil i livet. Det er aldri hans eller hennes feil. Psykopaten vil aldri innrømme skyld, feilvurderinger, manglende kunnskaper eller annet som forklarer hvorfor det var noe som gikk galt. Det var alltid andres feil. Snakker han/hun om sin mor? Han eller hun har sannsynligvis ikke noe godt forhold til sin mor. Sine tidligere kjærester? De var det sannsynligvis alle noe feil med. Border liner? Alkoholiker? Psykiske problemer? Dårlig mor? Psykopaten er veldig god til å stille diagnoser på de han/hun har hatt en “relasjon” til tidligere.

 

Etter de første spennende stevnemøtene hvor psykopaten som vanlig er sjarmerende, oppmerksom, lyttende til deg – forteller deg hvor mye han eller hun beundrer deg – kanskje sendt deg hyggelige tekstmeldinger og blomster så kan hende det er noe i magefølelsen din som sier noe er galt.

Varsellampene bør gå på gult og over til rødt om du kjenner deg igjen i bare noen av disse beskrivelsene: (Vi refererer ofte til «han» selv om mye av dette også kan gjelde kvinner.)

Første tegn du skal være oppmerksom på er når psykopaten tidlig legger all skyld på sine omgivelser for det som har gått feil i livet. Det er aldri hans eller hennes feil. Psykopaten vil aldri innrømme skyld, feilvurderinger, manglende kunnskaper eller annet som forklarer hvorfor det var noe som gikk galt. Det var alltid andres feil. Snakker han/hun om sin mor? Han eller hun har sannsynligvis ikke noe godt forhold til sin mor. Sine tidligere kjærester? De var det sannsynligvis alle noe feil med. Borderliner? Alkoholiker? Psykiske problemer? Dårlig mor? Psykopaten er veldig god til å stille diagnoser på de han/hun har hatt en “relasjon” til tidligere.

Er vedkommende unormalt ivrig? Insisterende? Vil han gifte seg med deg etter bare noen få stevnemøter? Blir du tidlig erklært som hans livs store kjærlighet? Vil han ha barn med deg med én gang? Er du bare hans med en gang? Er han uvanlig tidlig sjalu – om du så bare kaster et blikk på en annen mann? Insisterer på å vite hvor du er og hva du holder på med?

Respekterer han deg? Tar han selv alle valg? Fra så enkelt som å velge hva dere skal spise på en restaurant – uten å spørre deg? Går dere på kino – så velger han suverent film uten å spørre hva du har lyst til å se?

Dukker han opp hjemme hos deg uventet? Går han gjennom tingene dine når han er hos deg og du gjør deg klar for å gå ut?

Er vedkommende veldig nærtagende? Tar lett en krangel? Føler seg forulempet over de minste ting? Liker vedkommende ikke dyr? Sågar grusom mot dyr? Er vedkommende utålmodig med mindre barn? Uttrykker vedkommende seg negativt om enkelte “underordnede” yrkesgrupper? Tiggere eller andre svake i samfunnet? Snakker han uvanlig mye nedsettende om de fleste? Fra dagens drosjesjåfør til regjeringen?”( artikkelen er hentet fra nettstedet psykopaten.info)

 

Ja, jeg kjenner igjen noen av trekkene. Men er vi ikke alle psykopater eller i all fall litt? Eller? Har ikke peiling jeg egentlig. Men det jeg vet er at jeg alltid har fått skylden. Og det har jeg tatt til meg. Det er min feil. Det min feil at alt går galt. Det er meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lagt våken og tenkt på dette. Mine menn har fort funnet en annen kvinne. Hvis de elsket meg? Hvorfor fant de fort en annen? Jeg har blitt utsatt for vold,trusler og ukvemsord. Jeg har slått meg selv fordi jeg fortjente juling.  Min far slo meg til jeg var seks år . Min mor slo også og drog meg i håret hvis jeg ikke var snill. Gud var heller ikke på min side. For hvor var Gud når jeg slet?

Var det derfor jeg fant menn som hater meg? Det er vel en av grunnene til at jeg reiser bort igjen.  Jeg er ikke var klar for å høre hvor idiotisk jeg er. Hvor dum det går an å bli. Hvor idiotisk teit jeg er. Kan ingenting. Vet ingenting. Også er jeg skyld i alt. Gutten min som døde var det jeg som gjorde. At mannen min drakk var selvfølgelig min feil. At de måtte finne en annen og være utro er også min feil. Jeg kunne ha oppført meg bedre så ville det ikke skjedd. At ingen orker å bo med meg, er min feil. Jeg må være et forferdelig menneske. Hva er det som egentlig er galt med meg? Og hvis jeg spør om at du som mitt   barns far kanskje kan bidrag til å betale litt mer, så tror de at det er jeg som får pengene. Det er ikke til meg, det er til barna deres. Men siden jeg er skadet kan jeg ikke jobbe. Jeg vil gjerne forklare, men ingen vil forstå. Jeg blir gal, nei jeg orker ikke bli i Norge.

Jeg er ikke klar enda. Jeg må bort igjen for å finne meg selv. Jeg må vite hvorfor jeg alltid finner menn som hater meg. Dem som liker meg, vil jeg ikke ha. Jeg vil finne meg selv. Det klarer jeg ikke i Norge. Jeg må bort igjen. Jeg vil finne meg. Meg selv. Aud.Bilder 25.01.15 3471508530798899.jpg1508538526913

 

 

 

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv. Sjalusi

I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som Inspirator, Coach og Soneterapeut.

Jeg vil ikke hjem. Jeg har ikke lyst til å reise hjem til Norge. Jeg vil bli her. Vi har allerede sett på en ny leilighet ved markedsplassen. Jeg har søkt ungene inn på spansk skole. Iallfall fire av dem. Hun som skal begynne i niende klasse fortsetter på Den Norske Skolen. Hun skal konfirmere  her  nede i Den Norske Sjømannskirka. Det blir spennende. Jeg håper at gjestene kommer fra Norge i konfirmasjons selskap.

Vi skal bli et år til.  Men jeg skjønner jeg må reise hjem en tur.  For å ordne med utleie av huset mitt og slik at barnas fedre kan se ungene sine. Men jeg skal tilbake igjen. Og vi skal bo i den spanske delen av Arguneguin. Jeg har til og med avtalt med en dame fra Russland som snakker spansk og engelsk at jeg skal begynne på spanskkurs til henne når jeg er tilbake igjen til høsten. Det gleder jeg meg til

Men først skal vi hjem til Norge. En liten tur. Vi har pakket  det vi trenger av klær til turen hjem. Tingene våre, slik som hånduker, kopper og fat, pyntegjenstander  har vi pakket ned og satt i boden til ei venninne. De finner vi når vi kommer tilbake igjen.

Jeg gleder meg ikke til vi skal hjem. Jeg gruer meg. Jeg er ikke klar for det. Når vi er på flyplassen kjenner jeg gråten i halsen.  Jegkan ikke vise til noen at jeg er lei meg. Men det er jeg. Jeg er ikke klar for Norge enda. Her nede har vi det så godt. Så mange flotte menneskene rundt oss, som har hjulpet oss med både det en og det andre. Folk som har hjulpet meg med ungene og de som har hjulpet meg når smertene i nakken har vært ille. Også varmen da. Så deilig med fint vær hele tiden. Bare en gang hadde vi skikkelig regnvær. Også lite klær vi bruker. Nei, jeg gleder meg ikke til å reise hjem.

Jeg vet at mitt yngste barns far har funnet en ny dame. Jeg vil ikke ha han tilbake, men allikevel kjenner jeg på at jeg er sjalu. Hvorfor  skal jeg være det da? Unner jeg ikke at han har funnet en ny dame? Håper jeg at det går over slik at vi kan bli sammen igjen ? Hadde jeg håpet at han kom etter oss nedover.? Tror jeg sa det til han en gang, men som han sa. Han var jo bare et menneske og måtte gå videre. Følelsene sliter i meg. Hva er det jeg egentlig vil? Jeg vil egentlig ikke være alene, men hvem vil ha en enslig mor med seks barn uten jobb. Hvem vil gå inn i en slags farsrolle for barna mine? Herregud, som jeg har rotet til livet mitt. Jeg som skulle gå på politi høgskolen og ikke få barn.

Min andre eksmann var på Gran Canaria en tur. Han klarte ikke en gang og ta vare på på et av barna sine. Han fant en ny dame mens jeg var gravid med vårt barn nummer tre. Det har han aldri villet innrømme. Men jeg og flere andre vet at det var slik. Vi så dem jo. Jeg gikk til psykolog like etter at vi ble skilt. Taklet jeg ikke mine egne følelser? Jeg gjorde vel ikke det. Mannen min bedro meg med en annen og beskyldte meg for å ha tatt livet av vårt første barn. Det gjorde jeg ikke. Selv om det var jeg som kjørte bilen i gravid tilstand og krasjet. Det var en ulykke. En ulykke er noe som faktisk kan hende oss alle. Men jeg har tenkt , skreket og grått av smerte mange ganger. Og, så sjalu jeg var. Tenk vi hadde fått to barn og der satt jeg igjen som et mislykket menneske og skulle fikse livet uten jobb og to bitte små barn.  Alene. Ja, jeg syntes synd på meg selv en stund . Men jeg kom meg opp sakte, men sikkert.

Og jeg satset på nytt med en ny mann. Også der var jeg sjalu. Kjempe sjalu. Hvorfor himmelens navn skal jeg være sjalu?Og hvorfor er det så vondt? Det kjennes ut som om hjertet revner. Det er en ubeskrivelig vond følelse. Og når sjalusiens smerter kommer så begynner jeg å tenke og da eskalerer det og det bli bare verre.

Han var alkoholiker og stakk av innimellom og kunne bli borte i en uke . Hva gjorde han da?? Hadde han også en annen? Neida, han drakk seg full, så han gjør ikke det , tenkte jeg da, men det er så vondt å være sjalu. Ekstremt vondt og jeg vil ikke være det.

Sjalusien er vel en del av det jeg kjenner på når jeg står på flyplassen med alle barna på vei til Norge. Jeg må se min siste eksmann  med en ny dame. Jeg må sende ungene min til han og hans nye dame. Det gjør vondt og det er kjempevanskelig. Det er jeg som må jobbe med mine følelser, for jeg vil at mitt barn,  selvfølgelig skal få treffe sin far. Slik er det. Med det gjør vondt, det må jeg innrømme.

Også er jeg sjalu eller misunnelig på alle de som får det til: Som gifter seg og er glad i hverandre. Som har fine hus og fine ting inni husene. Som blir gravid og bare får barna , som slette ikke opplever triste ting. Eller er det slik? Fornuften fanger meg og jeg vet at ikke alle har det bare bra . Men når sjalusien er der, er det lett å tenke at det er bare jeg som har det slik. De andre, altså alle andre  fikser livene sine.

 

Når jeg kommer hjem til Norge må jeg forholde meg til alle vennen mine, familien min og naboer som sikkert lurer på hva jeg driver med . Hva skal du tilbake for? Hva skal du leve av der? Hvordan skal du klare deg?Jeg stiller meg selv de sammen spørsmålene, men finner ingen svar. Jeg bare vet jeg må tilbake. Og det skal jeg.

 

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv. Finne meg selv

 

I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som Inspirator, coach og soneterapeut.

Blogg ? Hvorfor i all verden skriver du blogg??Hvorfor i all verden deler du din historie? Det er det mange som spør meg om. Og det lurer jeg også på innimellom. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg tror at en livshistorie, kan forandre en anens livshistorie. Iallfall var det slik for meg. Jeg er genuint interessert i mennesker. Jeg liker å høre livshistorien deres både på godt og vondt. Jeg tror at hvis vi deler mer så forstår vi hverandre bedre. Derfor blogger jeg . Derfor holder jeg foredrag. Mine foredrag  handler om å tørre å endre, våg å leve. Vi kom tomhendt til verden. Vi drar tomhendt herfra, men i mellomtiden skal vi ha det godt. Men for å ha det godt må vi av og til kjenne på det onde. Livet består for oss alle av både opp og nedturer. Slik er livet. Det er dagene som kommer og går, som er selve livet.  Og den eneste som kan endre ditt liv er deg selv. Derfor skriver jeg blogg. Håper du vil fortsette å lese og del gjerne videre.

 

 

Påsken er over. Jeg går fremdeles til behandling til Healer damen. Ja, ja så er jeg en av dem som ser mer en andre. Og det er ikke farlig. Jeg kan ikke lese tanker. Jeg kan bare fornemme hva som skjer. Livskunnskap har jeg. Alle barna jeg har fått for de skulle komme til meg. Kanskje er dette bare tull eller kanskje er det noe i det. Jeg tror på det og jeg har alltid vist det var noe med meg. At jeg kan kjenne energier og fornemme ting. Healer damen fortelle at jeg alltid har vært slik.  At vi fleste mennesker har evner, men at vi gjemmer dem. Og noen av oss bruker dem. Så spennende.

.Healerdamen og jeg vi blir venninner og jeg har stor glede av henne. Hun lærer meg mye om det unaturlige. Hun åpner for evnen mine og jeg begynner etterhvert å få et godt forhold til dem. Jeg klarer å  tilgi alle som på et eller annet vis har vært slem med meg. Jeg skjønner at jeg ikke kan forandre noen, men jeg kan forandre min måte å se ting på. Og jeg som trodde jeg skulle kunne redde en alkoholisert mann, eller få en mann til å bli glad i meg, bare jeg ble glad nok i han og gjorde de riktige tingene.

Når det gjeld menn så har det vært uten interesse her nede. Jeg har bare hatt fokus på å finn meg . Hvem er jeg? Hvorfor er ikke jeg som alle andre? Kan jeg ikke bare være som andre? Hvem er Aud? Og hvorfor i all veden skal jeg slite meg ut? Hvorfor skal ikke jeg finne en som elsker meg ?

Vi snakker om dette i behandlingstime også . Healer damen sier at jeg skal begynne å bli glad i meg selv. Hva snakker hun om? Jeg kan da ikke bare være glad i meg. Det er da egoistisk. Jeg skal da elske min neste som meg selv. Elsker jeg meg selv? Det vet jeg faktisk ikke.

Healer damen sier jeg skal se meg selv i speilet, se meg selv inn i øynene og si til meg selv

“Hei Aud,  Jeg er glad i deg .”

For noe tull . Hun sier så mye rart hun der damen. Men jeg prøver virkelig selv om jeg synes det er helt idiotisk. Jeg vil skape forandringer i livet mitt og det er det bare jeg som kan gjøre. Jeg vil at livet mitt skal bli andelenes før jeg reiser hjem .

Reiser hjem ja. Vi skal egentlig reise hjem om et par måneder og det vil jeg ikke. Jeg får vondt i kropp og sjel når jeg tenker på at jeg skal hjem. Så jeg har begynt å se etter en annen leilighet. Jeg vil bo mer spansk, kanskje lære meg spansk også. Jeg har ikke råd til å la barna fortsette på den norske skolen, så jeg skal søke de inn på den spanske. Den spanske skolen som ligger ved den katolske kirke i Arguneguin. Eldstejenta sier hun vil gå på skole i Maspalaomas sammen med vennene hun har fått i svømmeklubben der. For at barna skal kunne gå på i spansk skole må vi søke om å få bli medlemmer i komunen i Arguniguin. Kan vi klare å gjennomføre det?

Jeg prøver å se meg selv i speilet hver kveld og hver morgen. Av og til husker jeg det ikke ,men det skjer noe med meg. Hvorfor i all verden har jeg tillat folk å være slem med meg  Hvordan kan jeg ha tillatt at en mann har slått meg? Hvordan kan det ha seg at jeg bare er med og ikke protesterer? gjør ting jeg ikke vil eller har lyst til. Hvor mange ganger har har jeg ikke lytte til meg selv og min indre stemme? Hvor for har jeg alltid latt andre bestemme over meg. Jeg kjenner jeg faktisk begynner å like meg selv. Sakte men sikkert . Jeg syns til og med jeg ser pen ut i speilet. Jeg som alltid har vært stygg og lite attraktiv i mine øyne. Så når en mann som jeg synes var veldig pen ble sammen med meg ble jeg sjeleglad. At han var alkoholiker hadde ikke noe å si. Jeg skulle redde han. Det jeg ikke visste var at jeg måtte redde meg selv. Så her står jeg og ser meg selv i speilet og sier at jeg er glad i meg selv. Utrolig. Det skjer noe med meg og jeg endrer meg.

Hurra og i morgen skal vi se på den leiligheten inne i Arguneguin ved markedsplassen.  Der er det bare spanjoler som bor. Det blir spennende. Jeg vil ikke hjem. Jeg vil være her en stund til. Jeg trenger mer tid for å bli kjent med meg selv. For å bli sterk nok til å takle livet hjemme i Norge. For å finne ut hva jeg skal leve av . Kanskje bli jeg kvitt nakkesmertene også. Kanskje blir skaden borte.

 

Vi var syv sjeler på vei til et bedre liv.

 

I to tusen og en flyttet mine seks barn og jeg til Grand Canaria. Vi skulle bli der et år. Vi ble i et og et  halvt. I dag jobber jeg som inspirator , coach og soneterapeut.

Blogg ? Hvorfor i allverden skriver du blogg?? Hvorfor i all verden deler du din historie? Det er det mange som spør meg om. Og det lurer jeg også på innimellom. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg tror at en livshistorie, kan forandre en anens livshistorie. Iallfall var det slik for meg. Jeg er genuint interessert i mennesker. Jeg like å høre livshistorien deres både på godt og vondt. Jeg tror at hvis vi deler mer så forstår vi hverandre bedre. Derfor blogger jeg . Derfor holder jeg foredrag. Mine foredrag  handler om å tørre å endre, våg å leve. Vi kom tomhendt til verden. Vi drar tomhendt herfra, men i mellomtiden skal vi ha det godt. Men for å ha det godt må vi av og til kjenne på det onde. Livet består for oss alle av både opp og nedturer. Slik er livet . Det er dagene som kommer og går, som er selve livet.  Og den eneste som kan endre ditt liv er deg selv. Derfor skriver jeg blogg. Håper du vil fortsette å lese og del gjerne videre.

 

 

Snart er det påsken, Året er to tusen og to. Vi har bodd på Gran Canaria i flere måneder. Jeg trives godt her, med solen, varme og alle de varme menneskene som gir meg energi og inspirasjon. Aldri har jeg fått så mye positive tilbakemeldinger før. Eller har jeg ikke hørt dem.?Har jeg vært for opptatt av å tenkte negative tanker om meg selv at alt det positive folk hjemme har sagt ikke har gått inn? Er jeg så vant til negative tanker at alt det som er positivt ikke går inn? Det er i iallfall veldig bra at jeg har møtt mye positivitet her. At jeg er stolt av meg selv og det jeg har fått til. At jeg med flyskrekk og stort sett redd for det meste, turde pakke sammen alle tingene våre, livet vårt og flytte hit. Jeg synes jeg har vært utrolig flink. Jeg som ikke er helt lik andre. Jeg som ikke har fullført en utdannelse enda. Jeg sa til meg selv da jeg gikk i niende klasse, at livet er ikke bare en skoleutdannelse, men det er livets skole også. Det har jeg fått mye av. Jeg er bare snart 40 år. Helt alene på Gran Canaria med seks barn. Sprøtt, også utrolig deilig. Bare være meg. Ja, også ungene da.

Her har vi et herlig hverdagsliv. Vi er blitt fortalt mange ganger at vi slettes ikke er på ferie, men at det er hverdag her også. Og det er det . Ungene skal på skolen, lekser skal følges opp. Det er jeg vel ikke den flinkeste mora til å gjøre. Jeg sier ofte til skolen at jeg oppdrar barna mine så kan dere lære dem skoleting, men noe tror jeg jeg hjelper til med da. Jeg er iallfall flink til å følge opp. Være med i foreldreråd (nå heter det )være klassekontakt , oppmann osv. Tror jeg stiller opp så godt jeg kan, også her. Jeg liker å se hva som rører seg .

Noen av de jeg kjenner her  benytter tiden til å gå til behandling. Fysioterapi, soneterapi , healing osv. Det skulle jeg også ha gjort, men det har jeg ikke råd til. Jeg har så forferdelig lyst til å bli kvitt nakkesmertene, kvalmen , angsten og uroen. Jeg har blitt kjent meg ei utrolig flott dame. Jeg tror hun elsker ungene mine. Hun er her nede sammen med mannen sin og deres to barn. Vi har mye kontakt og innimellom kaller vi henne mormor. Et varmt og godt menneske. Hun er naboen min. Hun går til en fysioterapeut her, nede på Valle Marina. Men en dag hadde hun vært til ei dame som driver med litt soneterapi og litt healing. Hun er ikke så veldig dyr, så hun anbefaler meg å gå til henne . Jeg som ikke liker healere og spåkoner og alternative greie . De kan da se rett gjennom meg og kanskje forteller de at jeg har en sykdom som jeg skal dø av. Hvis jeg dør ? Hvem skal ta seg av barna mine da? Men venninne min overbeviser meg at det er ikke farlig . Hun kan kanskje hjelpe meg med nakkesmerter og de andre plagene jeg har.

Jeg blir enig med meg selv at dette har jeg lyst å prøve. Healer damen bor like ved Angora senteret. Jeg drar dit en ettermiddag og “mormor” passer de små barna. Jeg er usikker på hvor damen bor, så jeg må ringe henne. Jeg gruer meg veldig. Tenk om hun ser at jeg er syk eller gal eller at det er noe annet veldig farlig med meg. Som jeg gruer meg. Det er nesten så jeg skjelver.

Healerdamen venter på meg ved porten ved huset sitt. Hun ser ut som en hvilken som helst dame.

Herregud, tenker jeg,  kanskje hun ser hva jeg tenker.

Jeg har vært til en healer hjemme i Norge en gang. Han var en flott fyr og jeg tenkte på det når jeg var der og var livredd for at han skulle se hva jeg tenkte. Vet ikke om jeg trodde nok på han til å bli bra. Eller jo forresten jeg ble bedre.

Healerdamen sprer rundt seg av kjærlighet og varme. Hun bor på Gran Canaria sammen med mannen sin og driver litt med behandlinger, forteller hun. Etter vi har hilst blir jeg vist inn på behandlingsrommet.

Er du nervøs? spør hun. Om jeg er, tenker jeg. Kjempenervøs, men tør ikke fortelle det. Jeg bare rister på hodet.

Jeg legger meg på benken. Hun spør hva jeg kommer for og jeg forteller. Om nakke skaden, om ulykken om mannen som drog sin vei. Jeg forteller alt om livet mitt for første gang til et helt fremmed menneske. Og det er utrolig god. Jeg føler meg helt tom . Hun setter seg ved fotenden og begynner å ta på beina mine. Hun  kjenne stresset i kroppen min. Hun kan kjenne at jeg har vondt i nakken. Det er så utrolig godt at noen tar på beina min og at noen har tid til å høre på meg .

Etter stund sier hun: “Jeg ser englene danser ved hodet ditt.”

Nå tuller, hun tenker jeg , men jeg har det fantastisk godt der jeg ligger.

“Du er en av oss,”fortsetter healer damen.

En av oss tenker jeg. Hva i all verden er det hun prater om. Jeg er da meg, ikke en av hva da?? Engel du liksom.

Behandlingen er ferdig og jeg har det kjempebra. Hun sier hun pleier å ta 20 euro, men jeg skal få det billigere og jeg må komme tilbake om en uke .

Ute på gaten kjenner jeg en varm, god følelse i hele kroppen. Hva var det damen har gjort med meg ? Mens jeg var gravid med nummer tre gikk jeg til en gammel mann som var soneterapeut. Han var jeg til noen ganger og da fikk jeg det sammen følelsen i kroppen. Dette var da bare helt herlig . Men en av oss? Hva mente hun med det ? Er jeg en healer? Var  det hun mente? Eller hva er jeg? Merkelig altså.

Jeg har allerde bestemt meg for at jeg skal tilbake til den damen . Hun driver ikke med fotsoneterapi som jeg trodde, men med  Metamorfose teknikken. En massasje teknikk som behandler (de 9 mnd i mors liv) utenfor tid og rom.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

.1508530803555