Det er 16 år siden jeg tok med mine seks barn fra 2 måneder og opp til 15 år og flyttet til Gran Canaria for å bli der et år.  Vi ble i et og halvt år.

Nå har vi vært i Arguineguin i to måneder. Jeg har begynt å finne ut av hvordan man lever her. Hva slags mat vi kan spise. Snarveier til stranden. Hvor de forskjellige bussene går osv. Slike ting som vi bare vet når vi er hjemme i Trondheim

Jeg har blitt kjent med andre nordmenn, både i nabolaget og de andre foreldrene til barna i klassene til ungene mine. Som hjemme i Norge er det alltid noen man blir bedre kjent med en andre. På lørdag er jeg invitert til en av foreldrene i selskap, det gleder jeg meg til. De to eldste barna skal passe de minste.

Jeg trives i det lille huset vårt. Og ikke minst,  jeg trives veldig godt alene. Bare meg som voksenperson. Etter at kusinen min dro, ble det stille her om kveldene. Ikke at hun bråkte så mye, men jeg trengte ro og fred. Og bare være meg Aud. Skal jeg klare å finne meg selv må jeg ha litt alene tid. Den tiden finner jeg bare om kveldene etter at ungene har lagt seg. Kusinen min kom seg heldigvis velberget hjem. Hun dro tross alt dagen etter 11 september.

Fikk melding fra venninnen min som passer huset vårt i Norge at den ene hybelboeren ville flytte ut. Rommet som han bodde på svarte ikke til forventningene. Rommet var mindre enn det han hadde trodd. Han hadde leid det usett. Dessuten kunne hybelboeren fortelle at huset ikke var rent. Det skjønner jeg ikke noe av. Jeg vasket ned hele huset før jeg dro. Jeg vasket overalt. Men jeg var sliten, så kanskje jeg ikke så hvor det var skittent. I alle fall han vil flytte ut. Det er skikkelig dumt,  for er vanskelig å finne noen som vil overta så langt utpå høsten. De fleste studenter har allerede funnet en plass å bo. Venninnen min som passer huset vil ikke lete etter noen som vil leie. Lang hjemmefra uten mobil er det litt vanskelig.

Bankkortet mitt gikk i stykker på reisen hit  og jeg venter fortsatt på et nytt. Det er ikke kommet enda. Venninnen min som passer huset skulle sende bankkortet og all annen post hit til oss. Det må komme snart. Har vært i sjømannskirka enda en gang for å få ut penger. De hjelper meg, men det begynner å bli litt flaut. Har ikke andre enn meg selv å stole på nå. Ingen familie eller nære venner her. Litt skummelt, men det må gå bra og  jeg har valgt å reise hit selv. Jeg liker ikke å være uten bankkort, men det blir vel en løsning.

Inntil da vil jeg kose meg som best jeg kan. Jeg gjør det.

De fleste som ser meg med hele ungeflokken synes jeg er tøff. Tøff jeg? De skulle bare ha visst. Jeg som føler meg liten, vettskremt, sjenert og utslitt. Har ikke veldige store tanker om meg selv. Verdens styggeste dame som roter det til for seg selv. Det er min skyld alt sammen. Ingen som roter det til slik som dette. Og nå vil hybelboeren flytte. Hva skal jeg gjøre da? Uten hybelboere i huset vil det bli lite med penger. Og jeg skal betale husleie, strøm, skolepenger og mat.