Skrevet av Jenny Westrum-Rein for Avisa Nidaros

Året er 1986, og Aud Helen Lorvik er 22 år gammel. Hun og mannen, som hun giftet seg med som 18-åring, venter sitt første barn. Aud er åtte måneder på vei med sønnen, og jobber som frisørlærling på en salong i Kongens gate.– Vi hadde kjøpt oss ny bil, og foreldrene mine kjørte meg opp til Møller bil for å hente den. Jeg skulle kjøre den hjem, for det skulle være konebilen, minnes Aud.Siden 1990 har 95 personer blitt drept i trafikken i Trondheim, mens 619 har blitt hardt skadd som følge av en trafikkulykke, i følge tall fra Statens vegvesen. For Auds del skjedde ulykken fire år tidligere, i 1986. Hun vet ikke nøyaktig hva som skjedde på tur hjem denne fine sommerdagen, men hun husker at hun var trøtt og sliten. Plutselig kjenner hun at bilen drar mot siden, og ut i grøfta.– Jeg våkner av at det sier pang, og at jeg slår ansiktet i rattet. Når jeg ser meg i speilet er ansiktet mitt kløyvd.Levde i to dagerAud forstår raskt at hun må til sykehuset. Blodig og forslått krabber hun ut gjennom frontruta, og begynner å gå bortover veien.– Etter fem-seks hundre meter møtte jeg på en bil. Han sa ja til å kjøre meg til sykehuset.På sykehuset blir Aud lappet sammen. Hun har flere kutt på kroppen, og har brukket nesa. Så blir hun lagt til observasjon på føden.– Jeg lå der i to dager mens de observerte fosterlyden. Alt så egentlig greit ut, men så bestemte de seg for å ta en stresstest. Da begynte jeg å blø.Under stresstesten kommer det fram at morkaken har løsnet på baksiden. Aud må hastes inn på operasjonsbordet.Sønnen Petter blir tatt med keisersnitt, og lagt i kuvøse.– Kuvøsene lå langt unna fødeavdelingen, men jeg fikk sett ham noen få ganger, forteller Aud.– Han levde i to dager. Han hadde fått for lite surstoff og næring, og døde.Tallene fra Statens vegvesen viser at stadig færre går gjennom samme opplevelse som Aud. Fra 1991 til år 2000 mistet mellom fire og sju personer livet i trafikken hvert år. Fra år 2010 og frem til i dag, er det årlige tallet mellom 0 og 3 i Trondheim. Også tallet for hardt skadde har gått ned over tid. Så langt i år har to mistet livet i trafikken i Trøndelag, begge med tilhørighet til Trondheim.Handler om ikke forbli i det triste57-åringen ønsker Nidaros velkommen til Helenas hus på Hospitalsløkkan. Helena var Auds bestemors kallenavn på henne.– Og så klinger Helena litt bedre enn Aud. «Auds hus», sier hun og ler.Her driver Lorvik med coaching, foredrag og fotsoneterapi.– Hvordan startet du med det her, da?– Jeg startet vel med å begynne å leve.Aud har vært gjennom mye. Etter at sønnen Petter døde fikk hun seks barn til. Da sistemann var bare noen måneder gammel, reiste hun til Gran Canaria med alle de seks barna. Etter et par år på ferieøya fikk hun kreft, og returnerte til Norge.Hun tror at hun har en unik evne til å snu det hun opplever til noe positivt.– Jeg vet ikke hvor jeg tok motet og kreftene fra da Petter døde. Jeg var jo bare 22. Men jeg husker at jeg var veldig glad for at jeg levde selv, forteller hun.– Det handler om å ikke forbli i tristheten. Man skal jo kjenne på det også, at okei, nå er jeg her. Men jeg må videre i mitt liv. Vi fikk bare det livet her. Da må jeg gjøre noe med det.Etter ulykken gikk hun til psykolog. Det viktigste var likevel hennes egen innstilling, sier hun.– Skal jeg bruke resten av livet mitt til å være lei meg over at barnet mitt døde, eller skal jeg glede meg over det som er?Aud Helen Lorvik, Helenas HusHer i Helenas Hus driver Lorvik med samtaleterapi og coaching. Håpet hennes er å inspirere andre til å ta grep i eget liv. Foto: Jenny Westrum-ReinMå gjøre noe selvEtter kreftsykdommen bestemte Aud Lorvik seg for at hun ville bruke livet sitt til å inspirere andre. På Helenas hus driver hun blant annet med samtaleterapi. Målet hennes er å vise at ikke alle trenger å følge den samme malen.– Man må tørre å gjøre noe annet, og ikke bare gå i den samme retningen hele veien. Jeg har alltid prøvd å endre på det jeg selv gjør, og bryte opp de mønstrene, forteller hun.Det betyr likevel ikke at alle trenger å klatre Mount Everest eller gå over Grønlandsisen, mener Lorvik.– Det er så urealistisk for de fleste av oss. Men å leve et liv, det må vi, og så må vi gjøre noen valg selv, sier hun.– Du kan ikke gå til fastlegen og få ei pille, og så blir alt bra. Du må gjøre noe selv.Lorvik sier at alle vil gå gjennom et eller annet, om det så er å miste jobben, sykdom eller tapet av et barn.– Men man skal ikke gå rundt og tenke på det. Man må tenke at livet blir bra, sier hun.– Da jeg giftet meg, trodde jeg jo at det skulle vare livet ut, og at jeg skulle være sammen med ham og være frisør og få barn. Men så snur det plutselig, fordi du kræsjer. Du får ikke til å jobbe fullt, du får ikke til å gjøre det du hadde tenkt å gjøre. Men jeg fikk jo et bra liv i det livet jeg har hatt.KaukgåingHun er opptatt av at man skal kjenne på absolutt alle følelsene sine, også de som er tunge. I den anledning har hun skapt et helt eget arrangement den 01. oktober – dagen hun møtte kjæresten sin.– Kaukgåing.– Kaukgåing? Som i å rope?– Ja. Det er ikke nok å bare være glad. Det er fantastisk deilig å kauke litt, og du kan gjerne kaste noe også, beskriver Lorvik.– Det er en stille marsj. Vi går helt stille, helt til vi kommer til ett punkt. Og da er det bare å brøle løs.Nå håper Lorvik at hun kan bruke tida framover på å inspirere andre. Og på å bruke sin historie til å vise at man kan endre mye selv.– Det var utrolig vondt å miste ungen min, og jeg var veldig lei meg. Noen ganger er jeg fortsatt veldig lei meg, og jeg tenker på ham ofte, forklarer hun.– Men jeg kan ikke leve i den sorgen. Jeg må glede meg over det jeg har fått, og jeg har fått seks friske barn. Jeg må se på det som er fint i mitt liv her og nå.