Jeg hadde reist med alle de seks barna mine til Cran Canaria for å bli der ett år . Vi ble i ett og ett halvt.

Vår første helg på Cran Canaria har blitt brukt til å slappe helt av på stranden.. Jeg har brukt tiden på å ta inn over meg at jeg virkelig har gjort dette. Jeg har reist fra Trondheim og hit til denne øya rett utenfor Afrikakysten.  Jeg som aldri har vært i syden før . Jeg som bruker ukesvis på å grue meg når jeg skal fly , har reist hit alene med seks barn . Jeg kjenner ingen, vet ikke noe om noen her. Det eneste jeg vet at her skal det bli godt å være her.  I et helt år skal vi ha hverdagen vår her. Borte fra familie og venner. Men også bort fra et liv som bare var slitsomt. Jeg gleder meg til det. Gleder meg til å finne krefter til å leve . Kjenner det blir godt for et slitent menneske  å ha sol og sommer en stund. Se seg selv utenifra . Hva var det jeg drev med? Hvorfor er det så viktig for meg å bli elsket . Skjønner at det er jeg som lager alle vansklig heter, det er jeg som er stygg og treffer dårlige menn. Og finne noe som jeg kan er vanskelig. Flink til å fotogarfere . Nei ikke jeg. Alle andre kan, men ikke jeg . Jeg får ikke til noe, bare lage barn. Karriere hva er det ? Bare for de flinke . Og krasjet jeg virekelig inni det treet med vilje? Villa jeg meg så vondt ? Villet jeg virkelig at jeg skulle kløve ansiktet mitt og for bestandig ha vont en eller annen plass , men mest i nakke og hode ? Var det det jeg ønsket meg i livet? Så utrolig mange spørsmål uten svar . Hvem er jeg egentlig?

Jeg blir vekket av tankene mine av at minstemann gråter. Så heldig jeg er som har fått seks vakre barn så utolig heldig . Takk og takk.

Jeg tar hun ut av vognen. Så stor og flott lita jente . Hun var over fire kilo da hun ble født. Kanskje hun viste allerde i mores mage at hun skulle reise til Syden, så hun måtte være i godt hold. ikke vet jeg, men jeg skal klare det her.

Nå er det mandag og etter skolen i dag skal vi flytte inn i vår nye leilighet. Det blir så bra.  Penger til depositum har jeg lånt av far . Pengene er overført til Sjømannskirka sin konto og jeg kan hente dem der i ettermiddag. Men bankkort har jeg ikke fått enda, men det blir. Har snakket med banken og ei venninne av meg har fått fullmakt til å hente kortet i banken og sende det til meg.

På ettermiddaagen etter skolen er vi å henter nøkkler til leiligheten. Jeg er superglad . Det ordnet seg. Ungene er også superglad. De to eldste som slettes ikke skulle bo sammen velger ett rom. Jeg og ungene(de tre  minste får ett rom) Familiens gutt vil ikke bo på noe rom så han vil bo på terassen oppe og det får han . Jeg er ubeskrivelig lykkelig over å ha flyttet inn i en leiligheten . Stuen er ca 12 kvadrat med åpen kjøkkenløsning og uten oppvaskmaskin. Hele leligheten er 50 m2  i to etasjer, men pation er ca 60 m2 og vi er jo i syden så det meste skal vel foregå ute. Jeg elsker å være ute så det skal vel gå bra . Vi har ett stort klesskap, der skal vi oppebevare hele familiens klær . Vi har ikke med så mye . Alle barna har en liten koffert hver og av leker har  alle fått  tatt med ett kosedyr, bortsett fra hun minste som ikke har med noen.  Resten er pakket ned i Norge. Ikke bare skal jeg få det bedre men vi jeg vil vise at en egentlig ikke trenger så mye for å ha det bra. Trenger ikke huset fullt av leker , ting og tang. Man kan fatisk ha det fint uten også , kanskje enda bedre.

Jeg ser meg lykkelig rundt da jeg sovner om kvelden . For første gang i egen leilighet. Vi er i Syden på Cran canaria og her skal vi være i ett år.

 

 

 

 

 

Jeg tok med alle de 6 barna mine og reiste til Gran Canaria for å være der i ett år. Vi ble i ett og et halvt.  En pause fra livet her hjemme.

 

Jeg visste at det ville ordne seg med en leilighet og nå hadde vi funnet en å leie. Nå skulle vi bruke resten av dagen til å slappe av kose oss i solen.

Jeg måtte skaffe penger til depositumet som var tre ganger husleine. Det hadde jeg ikke tenk på i det hele tatt da jeg planla reisen til hit. Hvor dum går det egentlig an å være. Jeg hadde penger på min konto, men jeg kunne ikke ta ut så mange penger her uten bankkort. Men det måtte jo ordne seg på ett vis .

Dagen etter var det skolestart . Jeg hadde tre stykker som skulle gå på Den norske skolen. En i første klasse , ei i åttende og ei i tiende klasse.

En av grunnene til at vi havnet på Cran Canaria var at ungene fikk skoleplass nettopp her. Siden dette var  en skole for mennesker med diverse sykdommer måtte jeg fremskaffe legeattester før vi dro . Selv er jeg nakkeslengskadd etter en trafikkulykke . Har hatt vondt i hodet mer eller mindre etter ulykken hver dag . En av døtrene hadde atopiskbarne eksem , en annen var litt allergisk , så vi fikk legeerklæringer , jeg søkte og en dag i april fikk vi  positivt svar,  og vi var i gang med planleggingen. Aller helst hadde jeg villet dratt til Australia for der snakker de engelsk, så da kunne jeg lære meg det. Jeg søkte flere skoler rundt om i verden men det var i Arguineguin ungene kom inn , derfor dro vi hit. Var vel ikke så god i geografi på skolen , for da jeg sa at jeg kunne ta tog og båt ned til øya kunne venninne min fortelle at Cran Canaria lå uttenfor Afrikakysten . Så dit var det nok best å ta fly. Jeg som var livredd for å fly ,men jeg hadde bestemt meg så  fly måtte jeg få til. Bort skulle jeg fra livet her hjemme skulle jeg.

Så her var jeg. I Porto Rico bodde vi på et skittent hotellrom som var under oppussning. Om bare noen dager skulle vi få leiligheten Los Caideros og vi gledet oss til det. Men i dag var  det skolestart.

Det var en liten gutt som gledet seg veldig,  tenk å begynne i første klasse på en skole langt fra Norge. Gutten i familien var skrevet inn på nærskolen vår i Trondheim . Han var med på førskoleuke og vi avtalte med skolen at vi skulle skrive brev til kalssen mens vi var borte.

De store barna var vel mer skeptiske ny skole og nye venner. Jeg var jo spent også på hvordan det ville gå med alle barna her i et fremmede land.  De tre minste og jeg skulle bare være hjemme og nyte livet og jeg skulle hvile og  finne tilbake til kreftene som engang hadde vært der.

Vi tok bussen inn til skolen. Siden skoen er norsk var det jo bare norske mennesker der. Skole lå i utkanten av Arguineguin. Rundt den store uteplassen som lå i midten lå det små hus der det var klasserom . Øvertst ved plassen var det en scene , det var der rektor ønsket oss velkommen til et nytt skoleår. Vi var spente alle sammen. Jeg kjente ingen fra før, men fikk øye på to damer jeg traff på flyet nedover. Jeg og de yngste barna ventet på skolens området til det yngste skolebarnet var ferdig på skolen. Etterpå  gikk jeg med  med de fire yngste barna ned til stranden og ba de to eldste komme etter.

Like ved stranden var det en telefonkiosk som jeg benyttet meg av for å ringe banken i Norge. Jeg måtte jo få ført over penger til depositum . Men det var slettes ikke så enkel . Summen jeg ville overføre var for stor og nettbank hadde jeg ikke på den tiden. Så hva skulle jeg gjøre da? Jo,  jeg måtte spørre min far og det grudde jeg meg veldig til. Viste at han kom til å bli sint for at jeg ikke hadde ordnet dette på forhånd.  Var vel alt for sliten til å tenke på det.  Ville egentlig ikke spørre om hjelp, men det måtte jeg . Jeg kunne ikke fortsette å bo på hotell .i  banken sa de at jeg måtte møte personlig for å få bankkort,  det kunne jeg ikke .. Hvordan i all verden skulle jeg løse dette ??

Alt løser seg . Etter å ha brukt mye krefter på å grue meg fikk jeg endelig spurt min far og det ordnet seg. Han skulle sette penger over til sjømannskirka (Jeg måtte selvfølgelig spørre dem i kirka om det var i orden først) så kunne jeg ta dem ut og få betalt kontant til utleierdamen. Endelig etter mye bekymringer var iallfall ett problem løst. Men jeg måtte finne en løsning for bankkortet. Kunne ikke fortsette å bruke sjømannskirka for uttak av penger.

Vi koser oss på stranden til solen går ned da rusler vi hjem til hotellrommet i Poro Rico. Rett over helgen skal vi flytte inn i leiligheten som vi har leid i Los Caideros.

 

 

 

 

 

 

Jeg tok med alle de 6 barna mine og reiste til Grand Canaria for å være der i ett år. Vi ble i ett og et halvt.  En pause fra livet her hjemme.

Nå skal vi leite etter en plass å bo. Før jeg reiste fikk jeg vite om flere utleiemeglere på Gran Canaria , men jeg var så sliten at jeg rett og slett ikke orket å finne en plass å bo før jeg dro.  Alle i familien og venner rundt oss  spurte stadig om jeg hadde funnet en leilighet , hus eller noe. Jeg svarte at det hadde jeg men det hadde jeg altså ikke.  Jeg visste at det ville ordne seg når vi til Cran Canaria.

Men nå er jeg ikke så sikker lengre . Vi bor på hotell nå, men det kan vi ikke gjøre stort lengre, så nå må vi finne en plass å bo. Kjenner at spenningen setter seg i kroppen.

Jeg spurte i sjømannskirka da vi var der om hvor jeg kunne henvende meg for å finne en leilighet . Presten ble nok forundret da han skjønte at ikke bare var vi uten bankkort men vi hadde ingen plass å bo heller for det kommende året.  Han fortalte at jeg måtte gå lengre inn i byen til et grønt senter. Der var det iallfall to utleiemeglere som sikkert kunne hjelpe.

Vi gikk inn til det grønne senteret i kokvarmen . Klokken var litt over to så det var siesta. De fleste spanjoler tar siesta og nordmenn gjør det samme så her var det stengt.

Men sultne det var vi. Så jeg sier til barna at i dag skal vi feire, så vi går til en  resturant for å  spise middag. Vi finner en kinesisk returant i det grønne senteret og spiser en uforglemmelig middag . Servitørene synes det er artig at jeg har så mange barn og varter oss opp etter beste evne . De snakker og ler og tuller med barna. Etter å ha spist er butikker og utleie meglere åpne igjen . Vi finner utleiemegleren  presten snakkert om. Heldigvis snakkker de norsk , det er mye enklere for meg. To hyggelige karer sitter inne på kontoret hos megleren.

Har du reist fra Norge uten ett sted å bo? sier den ene av karene. Og med alle de barna?  Du må jo ha en stor leilighet som rommer alle  fortsetter han og ser oppgitt ut .

Jeg har reist uten bosted. Kan ikke fortelle at jeg ikke hadde hotellrom heller, da vi kom. Jeg sier at jeg trenger en leilighet . Den trenger ikke være stor , ikke mange rom heller , men jeg vil at den ikke skal koste for mye i leie. Det er tross allt fint vær her og vi skal være mye ute.

Mannen på utleikontoret rister på hodet og ser forundret på meg . Jeg kjenner angsten griper litt tak i meg og tenker at kanskje det ikke fins leiligheter her til oss.

Jeg blir vekket fra tankene mine med at han sier at joda det fins en leilighet i Los Carderos , men vi kan ikke dra dit med alle barna . Du må sette igjen noe. Det er ingen her som vil leie ut til ei dame med så mange barn så vi må lure dem litt. Så jeg setter igjen tre av barna på det grønne senteret

Ute på Los Cardeos. blir vi møtt av ei hyggelig dame som viser oss en leilighet med to soverom . ett bittelite bad , men med badekar . Ei lita stue og et lite kjøkken uten plass til kjøkkenbord . Utenfor leiligheten en stor uteplass (Patio) og der står også vaskemaskinen  . Denne leiligheten kan vi få leie . Den er den eneste som er ledig nå til riktig pris for meg. Det fins svømmebasseng i området og stranden er 10 minutt unna . Den norske skolen er 15 minutt unna . Så dette blir perfekt , jeg kan senke skuldrene.

 

Men vi må ha ett depositum på tre gange husleien.  Å skitt , det har jeg ikke tenkt på. Hvordan skal jeg få til det? Ordner seg tenker jeg. så jeg takker ja til leiligheten , der utleierdamen tror jeg bare skal ha tre barn.

 

Tilbake til det grønne senteret blir barna hoppende glad. Endelig en leilighet . Der skal vi flytte inn om noen dager. Men først må jeg skaffe depositumpenger.

 

fortsettels følger

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har reist fra Norge til en øy ved Afrikakysten med mine seks barn . Her bodde vi i ett og ett halvt år . Dette er historien om livet der.

 

I Arguneguin er det en Den norske  sjømannskirken . Det er dit vi skal denne  dag i håp om at de kan hjelpe meg med penger. For det er penger på kontoen min men uten bankort får jeg de ikke tatt ut.  Jeg tenker at jeg kan sette penger på deres konto så kan jeg få pengene ut fra dem,  det ordner seg sikkert. Men jeg gruer meg veldig til dette . Kanskje de synes det er utrolig teit å dra hit uten ett sted å bo og nå uten penger .Kjenner at det snurper seg litt i magen, men jeg må gjøre dette for penger må vi ha.

 

Det var godt å være på stranden og nyte varmen , stillhet og gode badetempraturer. Men her kan vi ikke bli værende . vi må inn til sjømannskirka for å få hjelp til å ta ut penger. Gruer meg veldig til det . Folkene i kirka må vel tro jeg er gal som har reist hit med seks unger , uten ett sted å bo og nå helt uten penger snart. De få kontatene jeg hadde er snart oppbrukt.

Vi pakker sammen sakene våre og folater stranden. Vi må gå den ene kilometeren til sjømannskirka . Jeg bærer minste jenta i bæresele.   Den store vogna lot jeg bli igjen i Norge, så kunne jeg kjøpe en ny vogn her . Her er det vogner som er mer egnet for klimaet her . På Grand Canaria blir det jo ikke snø og ordentlig vinter , bare litt kaldere enn 45 varme grader som det er nå.

Sjømannskirken i Arguineguin ligger fint til ved havet og ved sien av ving resorts hotell . Vi kommer litt for tidlig . Det har ikke åpnet enda .  Det er ikke alle dagene i uka kirken er åpen, men i dag er den det og det vaffel dag. Da kommer det mange normenn til kirka for å lese aviser og spise vaffel. Det leser vi på informasjonstavlen står det i informasjone på veggen utenfor kirken .

Endelig kommer det noen. Det er diakonen i kirken . Hun åpner og vi får komme inn.  har vært her noen år før og er godt kjent med øya. Jeg forteller dem at jeg har kommet her til med seks barn alene og at bankkortet mitt dessverre er blitt i stykker under reisen hit og om de kan hjelpe meg. De er nok forundret over at jeg kommer til Cran Canaria med alle de barna helt alene. Men her er de hjelpsomme og forteller at det skal ordne seg, men det er presten som må orden med penger fra kirkens konto . Han kommer snart,

I sjømannskirken så er det  ett kirkerom , bibliotek og lekerom for barna . Den nest yngste jenta finner seg dukke og dukkevogn og koser seg med å kjøre rundt på dukke .De største finner seg bøker og jeg ammer minstejenta . Jeg får gratis kaffe og ungene får saft og vafler. Vi har jo ingen penger. Vi koser oss her og blir godt tatt vare på.

Endelig kommer presten. Kjenner at jeg er litt flau for at jeg ikke har hatt med to bankkort . Forklarer han situasjonen og selvfølgelig skal han hjepe meg. Jeg blir så glad at jeg får lyst til å grine. Det blir så godt å få litt penger og jeg trenger veldig en vogn.

Lykkelig og rikere enn før og mett i magen går vi fra sjømannskirka med penger i lommeboken . Nå må vi finne en butikk hvor vi kan kjøpe en vogn. Hva heter vogn på spansk? Ikke vet jeg .

Vi er heldige å finner en butikk med barneutstyr ikke så lang fra kirka . Butikk damen ser litt rart på meg der jeg kommer inn med en hel barneflokk på slep.. Vi ser ingen vogner, men prøver oss med å si vi skal ha en bambibo driver. Nytt ord for barnevogn . Stakkars damen skjønner ingen ting, så vi må gå rundt å lete. Butikkdamen snakker ikke engelsk og vi snakker ikke spansk heller. Kanskje jeg skal lære meg litt spansk i løpet av året eller kanskje ikke, er ikke så veldig flink  i språk jeg . Kan så bare litt engelsk.

Helt innerst i den store butikken finner vi en flott sommerlig , blå vog som ikke koster så mye. Den kjøper vi . Minste jenta er kjempefornøyd når vi triller av sted og hun får ligge der og sparke med de barbeinte bena sine. Endelig er det i orden.

Nå må vi finn ett sted å bo for det kommende året..

Jeg har reist fra Trondheim en til øy ved Afrika kysten . Her skal mine barn og jeg bo i ett år.

 

Det er vidunderlig å komme ned til stranden. Det er fantastisk å kjenne solen som varmer en sliten kropp. Godt å gå barbeint i sanden, se ut mot havet og se horisonten . Det er fantastisk vakkert her .

De menneskene som er her nede på stranden, kommer fra alle nasjoner. Jeg hører de snakker forskjellige språk.  Jeg klyper meg litt armen for å være sikker på at det virkelig er meg som har kommet hit. Jeg har mange ganger sagt til de eldste barna at en dag skal vi dra til Syden og nå har vi gjort det . Det er bare det at vi skal ikke være her på ferie , men vi skal bo her. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal få i penger uten bankkort, også må vi finne en plass å bo.

Men akkurat nå skal vi bare nyte livet på stranden. Bade og sole oss, spise litt og bare være . Trenger det  nå kjenner jeg og jeg vet at det ordner seg med penger etterhvert. Kjenner jeg trenger å slappe av og senere  i dag skal vi inn til Sjømannskirka . Jeg er sikker på at de hjelper oss der.

Før vi reiste var den en hektisk periode, så det er ikke rart jeg var sliten . Først ett samlivsbrudd, så vissheten om at nå skulle jeg bli seksbarns mor og være alene med barna. Eldstemann ble konfirmeret denne våren . jeg hadde sydd bunad, ordnet til konfirmasjonen , pakke ned alle tingene i huset mitt, leid det ut, samtidlig var jeg gravid og skulle føde like etter konfirmasjonsdagen.

Alt dette var bare utenpå, inni meg var alt bare kaos. Jeg gikk rundt med fem unger og var gravid uten mann.  Følte meg som ei dame som bare sprang etter menn og laget barn.  Jeg tror jeg skjemtes meg ihjel , men sa det ikke til noen, holdt bare masken . det eneste jeg ønsket meg var en mann som var glad i meg . En prins som skulle redde meg ut av alt dette. Den prinsen så ikke ut til å komme. Det skjønte jeg,  da var redningen å komme seg bort,  se livet mitt fra utsiden,  gjøre noe helt nytt. Få overskudd og komme til hektene slik at jeg kunne fortsette å være en god mor og finne ut hva jeg skulle leve av.

Jeg måtte organiser hvordan jeg skulle få til å reise: Måtte få pass til ungene, få fedrene til å være enige om at vi kunne dra. Jeg måtte lure den ene med at vi bare skulle på ferie for å få pass . Det var kjempe stygt gjort men jeg måtte bort for å holde hodet over vann. Dessuten hadde de lite kontakt med far på den tiden.

Jeg som skulle være fotograf og gjøre det jeg likte aller best , ta bilder og tjene penger på det. Jeg fikk det ikke til å måtte bare etter to år innse at jeg måtte gjør andre ting så jeg la ned . Jeg gikk rett og slett konkurs. Heldigvis hadde jeg aldri tatt opp lån så gjelden var veldig liten.

Men nå satt jeg her på standen , på en solseng , barna mine lekte i sanden og jeg nøt livet..

Ny dag, nye muligheter

I går, kom vi hit. I går for ca 15 år siden våknet jeg til sol og sommer i et fremmede land på ei øy langt ned mot Afrika kysten, der skal jeg og mine seks barn bo i ett år.

Etter vi stod opp denne morgenen, måtte vi finne en butikk og få kjøpt noe mat. Heldigvis hadde vi noen kontanter. (minibankkortet mitt var jo ødelagt) Vi fant  et supermercado i nærheten av hotellet. Hele butikken var fylt med spanske varer og alle varene hadde spanske navn, logisk det,  vi var jo i Spania. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle kjøpe. Vi fant noe som ligner på rundstykker, senere skulle det vise seg at dette var pan , noe vi spiste nesten hver dag mens vi bodde på Cran Canaria.

Vi kjøpte noe som lignet på pålegg og melk. Heldigvis hadde de bananer og de ser nesten likedan ut som hjemme så for å være sikker på at vi fikk noe vi likte kjøpte vi det også. Vi gikk tilbake til hotellet og spiste frokosten vår der. Hotellet vi bodde på hadde ikke frokost inkludert i prisen så det var billigere for meg å kjøpe maten på butikken  Minste jenta  ammet jeg så hun  var heldig som fikk mat hun var kjent med.

Vi hadde fått hotellrom i Porto Rico. Den Norske skolen som barna skulle gå på var i Arguineguin som ligger 6 km unna.  Jeg tenkte at på skolen kunne de kanskje hjelpe oss med å få ut penger fra kontoen min. Hvis jeg satt over til deres konto kunne de ta ut kontanter til meg. Det var en bra løsning kjente jeg . Jeg håpet det ville løse seg, , men først måtte jeg og alle barna finne en buss til Arguineguin .

Vi gikk ned til sentrum i Port Rico og vi fant en buss. Det var flere som glodde etter oss der jeg kom med den store barneflokken alene. De tenkte vel at far  til alle barna var på arbeidet.

Ja, for hvor var far? Det var aldri meningen at jeg skulle føde syv barn til sammen og ikke hadde jeg tenkt jeg skulle bli alenemor heller. Jeg ønsket meg aldri noen barn. Da jeg var barn syntes jeg det hørtes skummelt ut å føde og en kunne faktisk dø av det. Dessuten var barn bråkete.

Jeg giftet meg tidlig, alt for tidlig vil vel mange si  bare 18 år gammel. Barn skulle jeg ikke ha, men til slutt ga jeg etter for presset og ble gravid . Vårt første barn døde etter at jeg forulykket i en trafikkulykke.  Han, det lille barnet døde bare to dager gammel. Da skjønte jeg at barn det vil jeg ha og jeg skal ta imot dem som kommer.  Så kom det to flotte jenter tett etter hverandre: Og like etter forsvant far, med en ny dame.

Etter noen år alene fant jeg det jeg trodde var min livs kjærlighet og jeg var så forelsket og kunne vel nesten ha dødd for han . Men han var mer glad i alkoholen enn meg , så etter å ha fått tre barn i gave med han måtte jeg bryte ut av forholdet . Selv om jeg var fremdelses var veldig glad i han .

Ville så gjerne at noen skulle være glad i meg så da det dukket opp en tredje mann attenkte jeg  endelig nå har jeg nå har jeg funnet kjærligheten. Jeg ble tidlig gravid, men siden jeg var sliten av både det ene og andre gikk forholdet i stå og far forsvant da jeg var fire månder gravid.

Så derfor satt jeg  på bussen inn til Arguineguin med mine seks vakre barn, på vei til skolen for å få hjelp til å få ut penger og finne en plass å bo. Jeg har ikke kjøpt retur billett til Norge. Vi skal jo være her i solen. Jeg vil ikke hjem.

Vi finner den Norske skolen i Arguineguin, også her kikker de rart på meg . Ei mor med seks unger uten far. Mannen inne på skolens kontor ser undrende ut når han får høre om at jeg har ødelagt bankkortet mitt og ikke kan få ut penger. Han blir enda mer opprørt når jeg forteller at vi  heller ikke ordnet en leilighet vi kan bo i det året vi skal være her. Da  jeg fikk svar på søknaden om skoleplass , lå det et brev om kontakter som drev med utleie av leiligheter  men jeg orket ikke ordne det på forhånd. Jeg bare tenkte at det ordner seg når vi kommer nedover.

Mannen på skolens kontor kan ikke hjelpe, men anbefaler at jeg tar kontakt med Sjømannskirka som ligger ca 1-2 kilometer i fra skolen..

Mannen på skolen kontor viser oss veien ned til stranden og vi rusler ned dit.

 

For 15 år siden våknet jeg i et fremmed land . Helt ukjent for meg . Jeg hadde aldri i mitt liv vært der før . Ikke her eller i andre land som har fellesbetegnelsen Syden .

Jeg våknet tidlig om morgen. Det var varmt i rommet . Mitt yngste barn på to måneder sov tung ved siden av meg i sengen. Alle de andre barn sov enda . Klokken var bare fem , enda tidlig morgen

.Vi kom hit i går kveld, eller det var vel natt .Etter flere timers leting hadde vi endelig  funnet en plass vi kunne bo for noen netter. For jeg hadde reist alene hit med mine seks igjenlevende barn. Før vi drog hadde jeg ikke bestilt noe sted vi kunne bo . Jeg tenkte det fikk jeg ordne en leilighet når jeg kom frem . Jeg trodde det var slik som i Norge at man bare kunne gå inn på ett hotell og få ett rom , men alle hotellene på denne øya var fulle. Spanjolene hadde ferie og mange av dem ferierte her om sommeren.

Tilslutt fikk vi  et fikk et hotellrom som var under oppussing . jeg tror nok mannen i resepsjonen syntes synd på meg da jeg kom ruslende inn i hotelletresepsjonen med ett lite barn på armen, ett litt større ved siden av, som hold godt fast i armen til det litt større som stod der og ventet spent og tre andre trøtte barn som ventet i blien.

Den vakre spanske mannen i resepsjonen som lød navnet Carlos viste ikke hva godt han skulle gjøre for oss. Han ryddet rommet for oss slik at det ble beboelig . Litt skittent men vi fikk en plass og sove,

Og nå lå jeg her og tenkte hva i all verden har jeg gjort??

Jeg har reist fra Norge med seks barn alene i alder to måneder

, to år fire år,  seks år,  tretten år og femten år og vi skal ikke bare være her på ferie . Nei, vi skal bo her i et år .

Hvorfor det da ? Hvorfor skal du reise dit? Alene med barna? Hva skal du leve av ? Hvor skal du bo?

Jeg kunne ikke svare på alle spørsmålene, viste bare at jeg måtte komme meg bort . Se livet mitt fra en annen vinkel. Komme til hektene igjen. Må finne kraften, energien , lysten til å leve.

For jeg er så utrolig sliten, sliten av alt og ingenting. Her på denne lille øya skulle jeg finne meg selv og kraften til å fortsette.

Her er det sol og varme.  Ingen jeg kjenner .Vi har ikke et sted å bo. Vi har nesten ingen penger for bankkortet mitt funket ikke , så pengen vi har på konto får jeg ikke ut .

: Det jeg vet at jeg er på Crand Canaria . Her er det en norsk skole i Arguineguin , Der skal tre av barna gå, de andre tre skal være hjemme sammen med meg. Og vi skal bare nyte tiden her og finne kraften .

 

This is your very first post. Click the Edit link to modify or delete it, or start a new post. If you like, use this post to tell readers why you started this blog and what you plan to do with it.