Jeg hadde reist alene med mine seks barn til Syden . Vi skulle bli der et år . Vi ble  i ett og et halvt.

Ny dag og nye muligheter . Vi har bodd i Arguneguin i  snart to uker. Vi begynner å bli vant  til det varme været. Hver dag når jeg er med gutten på skolen treffer jeg andre nordmenn. Har blitt på hils med noen av dem. I kveld skal jeg på foreldremøte til eldstejenta.  For å bli bedre kjent med skolen har jeg tenkt å melde meg som foreldrekontakt. Det er en fin måte å komme på innsiden av skolen.  Det må jeg få til.

Nå er vi to, kusinen min og jeg. Vi går med gutten til skolen hver dag.  Ettrhvert så kanskje de to eldste barna kan ta han med, men forløpig følger jeg han selv. Etterpå når han er vel plassert på skolen, skal kusinen, de andre barna og jeg  på stranden.

Mens vi går til skolen tenker jeg på livet i Norge . Husker at jeg like før jeg reiste var så sliten at jeg nesten ikke orket å hente barna mine i barnehagen. Jeg husker jeg spurte om hun eldsteom hun ville hente dem for meg, men hun orket ikke. Istendenfor å bli sint hentet jeg dem selv, og syntes litt synd på meg selv . Det var jeg selv som ville ha barn så da måtte jeg ta ansvaret selv også.  Men hun ville passe minstemann mens jeg hente de andre tre. Så selv hvor sliten jeg var måtte jeg gå ned bakken og hente barna . Jeg husker beina mine var tunge som bly, da jeg gikk ned bakken. Så opp bakken  igjen og da med tre barn. Vi bor på toppen av en lang , bratt bakke.  Penger til buss var det ikke alltid vi hadde råe til og desuten er jeg av dem som er av den mening at jeg kan da gå den kilomentern det er å gå til barnehagen . Så jeg gikk. Men herregud så sliten jeg var . Trodde aldri jeg skulle komme meg hjem . Men hjem kom jeg, den dagen og alle de andre dagene . Men nå var jeg her i Syden land. Der solen alltid skinner. Og her gikk vi på vei til skolen i brennheita. Jeg har hørt at det til “vinteren” blir litt kaldere.

En dag i forrige uken  traff jeg ei damen som bor her på øya . Hun var fra Canada og hadde flyttet hit med familien sin. Hun hadde allerde bodd her et år. Vi ble stående å prate. Prate og prate fru blom . Jeg er drittdårlig i engelsk så det var nok hun som pratet og jeg svarte så godt jeg kunne. Hun lurte på om jeg hadde med nok klær til babyen min . Nok klær? tenkte jeg, er jeg ikke i Syden da , blir da ikke kaldt her? Hun tuller. Men neida hun kunne fortelle at når vinteren kom og det ble kaldere så trengte vi mer klær. Vi kom i førti varmegrader,  men når vinteren kommer vil det bli rundt femten grader om natten. Hun hadde ei jente som var ett år og hun hadde masse klær etter henne så jeg kunne få arve klærne hvis jeg ville. Dette hadde jeg slett ikke tenkt på . Syden for meg var varme hele året, men slik er det ikke når man bor her. Noen dager etter at jeg hadde snakket med henne kom hun med en stor svart sekk med klær som babyen min kunne vokse i . Heldige meg.

Gutten er levert på skolen og stranden kaller. Vi finner vår faste plass. Når gutten skal hentes er det kusinen min som passer de små . Jeg kan gå helt alene fra stranden til skolen. Ikke værst altså.

Om kvelden er det foreldremøte . Kusinen min skal være hjemme og passe barna. Herlig. Nok en gang kan jeg gå alene til skolen . Barna er lagt i sengen for å sove  før jeg går.

I klassen til eldstemann som  går i tiende er det nitten elver . Fint antall i en klasse synes jeg. Siden skolen er privat så er det skolepenger . To tusen i måneden per unge. Men det skal gå fint , det må jeg klare.Det er få foreldre fra Trøndelag. Jeg melder meg som klassekontakt og blir”valgt” inn  Er ikke noe valg , du bare melder deg og den som melder seg får bli . Akkurat som hjemme på skolene der. Jeg synes det er inerisant. og en får ta del i skolehverdagen på en annen måte. Jeg synes det er deilig å være på foreldremøte. En stund for meg selv med bare voksne mennesker. Rett og slett deilig . Jeg spør forsamlingen om det fins en svømmeklubb i nærheten. Noen av foreldrene har vært her flere år. Men det er det ingen som vet noe  om. Men læreren,  som kommer fra trøndelag skal sjekke om de andre ansatte på skolen vet om klubb.

Foredremøtet er over og jeg tusler hjem . Gleder meg til fortsettelsen her på denne øya. Alle er så positive. Alle sier noe pent til meg. Alle synes jeg er tøff . Også jeg da. Som bare en en sliten mor fra trøndelag som har reist hit for å få litt orden på livet mitt, så livet skal bli bedre i fortsettelsen.