I 2001 flyttet mine seks barn og jeg til Gran Canaria. Vi skulle bli i et år . Vi ble i ett og et halvt.

Så deilig jeg har det nede på Gran Canaria. Flere timer om dagen er det bare meg og minste jenta  som er sammen.  Alle de andre barna er på skolen. Neste yngste jenta begynte på skolen hun også. Hun ville bare ikke gå inn på skolen  første dagen. Men nå er alt som det skal være. Hun koser seg sammen med de andre barna på skolen. De yngste barna mine er på skolen til klokken 14 hver dag og da må jeg hente dem. For å få dem ut fra skolen må jeg vise frem et identitetskort som er utstedt fra skolen. Har jeg det ikke med,  får jeg heller ingen unger med meg hjem. Så det husker jeg selvfølgelig hver dag. Når jeg har levert barna går jeg og minste jenta  en tur eller jeg er nede på stranden med henne sammen med noen andre mødre, men ofte alene.

I dag er det en slik dag. Jeg har levert barna på skolen. Jeg triller minste jenta i vognen sin. Hun er søvnig og sovner fort, og jeg får på en måte være alene med tankene mine. Det er fint. Jeg tenker over livet mitt frem til dagen i dag. Aldri hadde jeg drømt om at jeg skulle være alenemor til seks barn. Jeg hadde vel en drøm om at når jeg først giftet meg, så skulle  ekteskapet vare  til døden skilte oss.  Jeg var nok en naiv ung jente som trodde ekteskapet skulle holde.  Man vet ikke hva som skjer i livet. Kanskje skaper man det selv? Eller gjør man ikke det?Er det tilfeldigheter?  Eller er det skjebnen? Eller er det bare slik? Slike tanker opptar meg når jeg  går langs stranden med mitt sovende barn i vognen. Hvorfor i all verden ble livet mitt slik ? Jeg som skulle gå på politihøgskolen for å utdanne meg til politi. Var det barndommen som gjorde det slik? Hvordan var min barndom? Hvordan hadde jeg det ? Er jeg sur eller bitter på foreldrene mine? Barndommen min? Hvordan var mor og far i forhold til andre foreldre? Hvordan hadde vennen mine det hjemme hos seg?  Snakket vi noen gang om det? Var det håpløst hos dem også? Eller var det bare hos oss? Jeg er yngst av fem søsken. Jeg har fire brødre. Hos oss var det alltid mye kjefting. Far var sint på mor og mor ble sint på oss . Hvorfor var det slik? Jeg tror at det var slik fordi mor ikke skulle få kjeft av far så måtte hun passe at hele ungeflokken oppførte seg skikkelig eller så fikk hun kjeft . Hvordan var det for meg og vokse opp med fire brødre? Dette går jeg  å undrer  meg på. Hvorfor ble mitt liv slik ?

Jeg kjenner at jeg klare å kose meg med alle barna her nede. Jeg kjenner at jeg ikke lengre er så sliten som før. Jeg ser ned på minstejenta som ligger å sover i vognen sin. Fredfylt. Ingen av oss to vet hvordan fremtiden vår blir. Hennes far forsvant før hun ble født. Jeg fant en lapp om at forholdet var over da jeg kom hjem fra et selskap. Da var jeg fire måneder gravid.  Jeg skjemtes når  jeg gikk med stor mage og  hadde fem andre barn rundt meg. Men abort var aldri et tema . Jeg som allerede hadde mistet et barn. Tanken streifet meg ikke en gang. Det var bare venner og slektninger  som fortalte meg at det var lurt å ikke få flere barn Jeg som hadde så mange fra før. Jeg hadde lovet meg selv å ta imot de barna jeg fikk.

Hun er så vakker den lille jenta. Tenk at hun var bare to måneder da vi kom hit . Hun vil aldri huske at hun har bodd her nede på Gran Canaria. Men alle andre vil huske det Alle de nye vennene mine og spanjolene som bor rundt oss. Jeg tenker at i hjertet mitt er det like stor plass til alle barna mine. Slitsom er det nok innimellom, men jeg velger å se mest glede. Så utrolig fint med mange barn,  også var det utrolig flott å kunne få til å reise til Grand Canaria med alle seks. For at barna skal ha det bra må mor ha det bra. Og det begynner mor å få nå. Da har jeg mer å gi til barna. Vi er inne i det andre året så jeg har lovet  minstejenta sin far at jeg skal komme til Norge en gang før jul så han får se datteren sin. Det blir fint. De andre barna må bli igjen her på gc Vet ikke helt hvem som skal passe de, men jeg må da finne på noe .

Jeg finner meg en fin plass på stranden for å legge meg ned for å sole meg og slappe helt av. Minste jenta sover enda. Det blir godt. Jeg tar frem en håndduk og legger den ned i sanden. Jeg bytter til bikini og nå skal jeg virkelig slappe helt av en liten stund.  Jeg kjenner varmen fra sanden når jeg legger meg ned. Solens stråler kjærtegner kroppen min. Deilig. Det føles som jeg er helt alene i hele verden. Bare meg.

Jeg blir revet ut av herligheten av en baby som gråter. Minstejenta er våken. Det rolig stunden varte ikke lenge. Det var den avslapningen, men slik er det bare. Jeg tar henne opp av vognen. Hun er sulten.  Jeg gir henne en banan. Hun elsker bananer. Vet ikke hvor mange hun har spist . Der vi bodde i fjor var det en butikk ved siden av oss. Der fikk jeg alltid bananer til babyen. Tror damen bak disken likte babyen min for vi fikk gratis bananer nesten hver dag.

Vi har alltid med en parasoll når vi er på stranden. Jeg slår opp parasollen slik at minstejenta kan sitte under den mens hun spiser. Etter at maten er fortært, så vil hun selvfølgelig bade. Hun går selv nå. Hun er jo blitt stor jente. Hun var bare 9 måneder da hun stod alene for første gang og var vel året når hun gikk. Vi går ned til vannkanten , men hun vil uti vannet. Jeg sitter ved siden av henne mens hun plasker rundt. Sikkert litt kjedelig for henne å være på stranden bare sammen med mor. Hun er jo vant til å være sammen med søkene sine. Jeg kan til og med kjenne på at jeg kjeder meg litt for tiden, men det er nok et tegn på at jeg begynner å få mer energi og kraft. Skal snart hjem en tur til Norge. Kanskje jeg skal sjekke magen da? Nei, trenger ikke det. Det får vente litt tenker jeg.Tiden er inne for å rusle til skolen for å hente barna. Jeg forteller henne det og det liker hun. Hun vil helst være med de andre barna.