Før undersøkelsen starter legger du deg ned på en benk i CT maskinen. Benken føres så inn i åpen en trommel. Trommelen er langt mer åpen enn ved MR og gir vanligvis overhode ingen vansker selv om man skulle ha klaustrofobi.

Dette står det om Ct på internett.

Hva er jeg redd for?

I går skulle jeg nok en gang ta  CT. Det er jeg redd for, livredd faktisk. Og jeg vet ikke hvorfor. Jeg spør meg, hva er jeg redd for? Det er en liten smultring av en maskin som de føre halve kroppen inn i mens føttene ligger utafor og de tar meg ut når jeg vil, allikevel så er redd.

Men jeg drar til sykehuset for å ta CT. Jeg tar en tablett som gjør at jeg er rolig. To faktisk. Da stikker jeg ikke av. Det har jeg gjort før. Jeg har  sittet på venterommet, fått panikk og stukket av. Gått hjem rett og slett.

Men i dag er tøff fordi jeg har tatt beroligende tablett. Helt rolig sitter jeg på venterommet. Lorvik er den en ung mann som roper. Ja, her er jeg sier jeg og blir med han inn døren.

Kommer inn på rommet der CT til maskin står. En ung høflig radiograf tar imot meg og forteller meg at jeg må legge meg på benken, som skal bli ført inn i maskinen. Jeg gjør som han sier. Legger meg rolig ned og jeg får kontrast veske gjennom en kanyle i hånden, alt går fint, jeg er helt rolig.

Radiografen og jeg snakker sammen. Jeg forteller at jeg har tatt en beroligende tablett fordi jeg er livredd å gå igjennom det her. Jeg forteller han også at jeg har vært og svømt i dag, og at jeg sist sommer prøvde å svømme fra Munkholmen og inn til byen.

Jeg tør ikke svømme jeg, sier radiografen. Jeg er livredd på dypt vann, derfor så svømmer jeg ikke.

Så rart tenker jeg. Jeg er ikke redd for å svømme på dypt vann eller langt, men å ligge inn i en maskin og ha det egentlig trygg og godt og med flere gode mennesker som passer på meg, det er jeg redd for. Og skulle det gå riktig ille er jeg tross alt på et sykehus.

Om et år skal jeg tilbake til den hersens CT maskinen. Veldig fint at CT finns altså. Legen som behandler meg vil gjerne at jeg skal ta MR også , men tør jeg det da? Kanskje jeg til neste år skal jobbe med å ikke være redd, eller kanskje ikke.

Et og et halvt år skulle det ta før jeg endelig var tilbake til øya, der livet mitt for tyve år siden tok en ny vending.

Øya er Gran Canaria og stedet er Arguineguin. Dit drog jeg for 21 år siden da livet i Norge var så vanskelig at jeg måtte bort fra det. Jeg hadde ikke krefter igjen, så skulle jeg fortsette å leve måtte jeg komme meg bort. Å leve måtte jeg for jeg hadde seks barn og ta meg av.

Jeg pakket koffertene drog av gårde uviten om hva som ventet meg. Jeg hadde ikke ordnet meg et sted å bo for meg og mine barn på forhånd.

For snart to år siden var jeg nok en gang tilbake til Øya som gav meg livsgleden tilbake. Jeg hadde med halve familien og en syste i bukspyttkjertelen. Godartet sådan, men veldig skummelt. Jeg viste at jeg skulle igjennom en stor operasjon etter ferien. Og det ble en stor operasjon og det tok litt tid å restituere.

Drømmen om å komme tilbake til øys var stor og plutselig så var jeg der igjen.

Nå har jeg laget et foredrag som heter fra Dødsangst til Livsglede

Helenas Foredrag

De aller fleste av oss har opplevd motgang i livet. Kjent på klumpen i magen og følelsen av at alle andre presterer mer, klarer mer. Hvordan kan vi bli fornøyde med tilværelsen, akkurat som den er? Stå i de valgene vi har gjort, uansett om utfallet var bra eller dårlig?

​

I foredraget “Fra dødsangst til livsglede” skisserer jeg min historie – hvordan en bilkrasj endret mine forutsetninger helt.

Jeg mistet mitt første barn og pådro meg en nakkeslengskade. Jeg har hatt aleneansvar for seks barn, til tider elendig økonomi, kreft og et flerårig samliv med en alkoholiker. Likevel har barna klart seg, jeg har klart meg!

​

Dette foredraget passer for bedrifter som jobber og har personer som gjennomgår kriser, ansatte ii skole og barnehage, NAV – egentlig for alle som jobber med mennesker. For mennesket historie er så sammensatt – og det viktigste vi gjør er å lære av de som har klart seg, slik at vi kan veilede andre.

        

 

I dag har jeg vasket klær. Veldig enkelt det altså . Det er bare sortere etter stoff og farge. Og selvfølgelig hvor mange grader klærne kan vaske på. Putte de inn i vaske maskinen, for det har jeg heldigvis. Ha i vaskepulver og kanskje tøymykner. Sette på riktig program og vente til vaskemaskinen piper, da er den ferdig. Enkelt.

Også skal klærne henges opp. Jeg vi helst henge klærne på tørkestativ ute. Det forutsetter at det er fint vær, gjerne sol. Det er det ikke alltid i Trøndelag, så da må klærne tørkes inne. Tørketrommel har jeg aldri eid. Tenker at nå er alle seks barn flyttet ut , så nå skal jeg i hvert fall ikke kjøpe en tørketrommel.

Hva gjør du, henger du klærne ute eller bruker du tørketrommel?

Hvem vasker klær i ditt hus?

Hva skjer da? Må alle reise land og strand for å tilfredsstille at barna skal ha noe “stort” å snakke om når de kommer hjem fra ferie.

Kan det “store” for barna bare å være sammen med sine foreldre uten mas og kjas. Bare sove lenge , spise frokost sammen og bare være.

Mindfullness er noe vi voksne lærer som voksne. Kan vi ikke bare lære barna å bare være?

Kose seg med at det egentlig ikke skjer noen ting. Late gode sommerdager. Hvis regne hølje ned , la dem “bade” i regnet.

Hva husker du fra din sommerferie?

En liten historie fra en alenemor til seks barn, fra før i tiden. Nå er barna voksne og alle klarer seg meget bra bra.

Jeg hadde operert bort syster på eggstokkene. Eggstokker, syster, noen lymfeknuter og livmor var fjernet. Jeg skulle til etterkontroll, og jeg skulle få vite om jeg hadde kreft eller ikke, og det var viktig for meg å gå til lege timen.( Dette skjedde i 2003)

Jeg hadde ikke ordnet med barnevakt til de to yngste barna, som da var to og fire år gamle. De andre barna var på skolen.

Jeg parkert bilen ved sykehuset. Den yngste jenta sover godt i bilsetet bak i bilen. Jeg sier til jenta på fire at jeg skal en snar tur inn til legen og at hun må passe på søsteren sin til jeg er tilbake.

Så går jeg inn til legen. Jeg håper selvfølgelig at legen er i rute med sine pasienter, men det er hun ikke. Legen er selvfølgelig forsinket. Jeg sitter på venterommet og kjenner på en uro for barna som sitter i bilen og venter. Jeg må få komme inn snart eller så må jeg bare gå. Men jeg må få vite om jeg er frisk eller ikke. Jeg skulle ha skaffet barnevakt, tenker jeg, men alle jeg kjenner jobber og mor og far er ikke så villig til å hjelpe til med barna.

Endelig blir det min tur. Jeg har ikke så mye å spørre om, det vil si jeg har ikke tid til å stille spørsmål. Jeg må ut til barna mine, men får vite at jeg er helt frisk. Systen,livmor eggstokker og noen lymfeknuter er fjernet og alt ser bra ut. Heldigvis.

Tilbake til bilen, der finner jeg bare den ene ungen. Den yngste er ikke der.

” Å herregud,” tenker jeg. Hvor er hun?

Den eldste jenta bare smiler lurt til meg

Hvor i all verden er minstejenta?

Jeg ber eldstemann sitte rolig i bilen til jeg kommer tilbake .

“Pust med mage og prøv og tenk sier jeg til meg selv. Hvor har et barn villet gått?

På gaten er det ingen voksne og ingen barn.

Det er en barnehage i nærheten. Jeg tenker det er lurt å gå inn dit å spørre.

Jeg går inn porten til barnehagen, Jeg spør en voksen, som kikke litt rart på meg, om hun har sett ei jente i toårsalderen.

Hun tenker vel sitt.

“Ja, sier hun vi fant en unge midt i gaten her. Du finner henne inne i barnehagen.”

Jeg går inn og der er minste jenta. Hun sitter å leker med noen av de andre barna.

Personalet i barnehage spør om hvorfor ungen var alene ute i gaten.

Jeg stotrer frem at jeg var bare borte et lite øyeblikk og jeg kjenner jeg skjelver i hele kroppen. Engstelig for å få kjeft. Det var ikke helt riktig av meg å sette to små barn igjen i bilen

Til mitt forsvar så sa jeg til personalet at det var kanskje litt dumt at dem tok henne med inn i barnehagen . Men det hele endte godt og personalet i barnehagen slapp og ringe til politiet og jeg hadde begge jentene med hjem og jeg var frisk.

Hvor mange ganger i løpet av livet har jeg blitt fortalt at det viktigste du gjør er å ta vare på deg selv?

For noen uker siden skulle jeg igjennom en stor operasjon. Jeg skulle fjerne en tumor i mage. Den var ikke ondartet, men den måtte bort.

Før Operasjonen

Jeg er på St.Olavs Hospital. Sitter inne på anestesilegen sitt kontor. Han vil jeg skal ha epidural for smertene etter operasjonen. Det vil jeg ikke, men han overtaler meg. Legen sier at uten epidural kan du ikke stå opp etter operasjonen. Under operasjonen skal jeg får jeg selvfølgelig få narkose. Så bra, tenker jeg.

Operasjonsdag

Kvelden før operasjonen dusjet jeg og ordnet meg slik som jeg hadde fått beskjed om fra sykehuset når jeg var der på før operasjonen.

Jeg gikk og la meg og sovnet etter hvert. Hele natte sov jeg urolig. Jeg grudde meg. Tanker om at jeg ikke våknet av narkosen eller at jeg blødde i hjel prøvde jeg så godt jeg kunne å skyve bort.  Operasjonen ville nok helst gå veldig bra. Tidlig om morgen før byen hadde våknet dro vi av gårde til sykehuset. Jeg hadde drukket næring drikkene som jeg hadde fått.

Da vi kom opp i 5etasje på sykehuset var det en person som satt og ventet, Hun skulle sikkert også opereres, men så helt rolig ut. Jeg skalv i hele kroppen og klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk omkring og håpet at jeg egentlig bare kunne dra hjem. Men så kom hun, sykepleieren som skulle forbedre meg til operasjon. Jeg ble med henne inn på et rom. Fikk aller først vival så kroppen kunne roe seg. Det førte jeg sa til sykepleieren var at jeg var redd, veldig redd. Jeg har mest lyst til å gå hjem. Men tumoren (jeg likte å kalle tumoren for kjøttbolle ) i magen måtte bort.

 Så ble jeg trillet ned til operasjonsstuen. Vanvittig mange folk der. Alle grønnkledde. Jeg var susete av medisinen så jeg kjente at jeg egentlig ikke brydde meg så mye. Epidurale ble satt. Så fikk jeg narkose og borte var jeg.

Våknet timer senere. Operasjonen var vellykket. Kjøttbollen (tumoren) var borte. Jeg er døsig av alle medisinen og vil egentlig bare sove. En fantastisk sykepleier stelte rundt meg. Etter hvert kom en fysioterapeut og jeg måtte opp av sengen.  Det ervvondt, men jeg gjør selvsagt som han sier. Jeg vil ikke være vanskelig og jeg skjønner at jeg må opp for å ikke få blodpropp.   

På natt vakt kom en annen sykepleier som skulle passe meg hele natten og det gjorde hun. Hun valset rundt meg og jeg klarete ikke sove,

 Etter en urolig natt ble jeg flyttet over til avdeling. Der ble jeg godt mottatt. Men jeg var trøtt. To netter uten søvn var slitsomt. Jeg ville egentlig bare sove. La meg sove. La meg sove, tenkte jeg. I morgen blir det bedre bare jeg får sov. Men jeg måtte selvfølgelig opp en gang til.

Det gjør vondt i magen. Får besøk , men vil helst bare sove. Ber besøket om å dra hjem.

Sykepleieren som kommer inn på rommet, vil at jeg skal stå opp. Jeg vil også, men ikke kroppen min. Den er sliten, og jeg vil bare sove. Men opp må jeg. Fornuften sier også det. Opp en liten tur da. Ikke gå så langt. Det gjør vondt. Veldig vondt. Går en liten tur og tilbake i sengen igjen.

Får nytt besøk som jeg ber om å dra igjen, for jeg vil bare sove.

Ny sykepleier kommer inn på rommet. Hun sier: «Det går da ikke an å bare ligge der. Du må komme deg opp. Ut å gå»

Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Jeg blir jeg forbannet. Skikkelig forbannet. Så sint at jeg tenker sannelig skal jeg vise dem. Jeg er ingen lat person og jeg har operert før, og vet at jeg må opp av sengen. Så selv om det gjør så vondt at det kjennes ut som magen revner, så skal jeg opp å gå. Jeg trekker i snoren ved siden av sengen min.  En sykepleier kommer inn på rommet.

 «Hent en prekestol jeg skal ut å gå» kommandere jeg.

«Så flott, har du ombestemt deg for å stå opp og ut å gå», sier hun og går ut døren for å hente Prekestolen

I det jeg kommer ut døren fra rommet, sitter det flere sykepleiere utenfor og synes jeg er flink som kom meg opp av sengen. Jeg skjønner nå at det er fint at jeg sa ja takk til epidural foruten den hadde jeg vel aldri kommet meg opp.

Jeg går hele gangen ned og tilbake igjen. Det gjør så vondt. Jeg skriker av smerte inni meg, men sier ingen ting.

Tilbake til rommet gråter jeg. En sykepleier kommer inn, og jeg ber pent om å få legge meg i sengen, bare se litt tv og sove. Jeg gråter. Jeg har så vondt. Jeg lover å gå lengre i morgen, men nå orker jeg ikke mer.

Om natten får jeg ikke sove. Jeg ber om mer epidural, men den tar ikke smertene. Tidlig på morgen spør en annen sykepleier om det er tatt is test.

 «Nei, ikke som jeg vet» sier jeg.

En såkalt is testen er en isbit som er lagt i et klede.  Hun stryker isbiten med klede rundt på magen min.

Deretter sier hun. «Kjenner du dette?»

 «Ja,» sier jeg.

Hun forteller meg så at epiduralen ikke har virket som den skal.

 Jeg får en annen form for smertestillende. Det var kanskje ikke så rart at jeg hadde vondt.

 «Du skal få ny epidural i morgen, men ikke nå i natt» sier sykepleieren og ser på meg med trøstende øyne.

Jeg blir foret med smertestillende og sovner litt. Våkner etter en times søvn av at hele rommet svinger rundt.

Jeg får ny epidural, men dagen før jeg reiser hjem og de tar ut nålen så ser de at heller ikke denne gangen virket epiduralen. Nålen var ikke satt langt nok inn.

Merkelig greier. Jeg ville ikke ha epidural, jeg fikk, men den virket ikke. Veldig rart. Fikk jeg det slik jeg ønsket eller er det bare tilfeldighet? Jeg hadde før operasjonen bestemt meg for å ikke ha epidural. Jeg ville, som forrige gang jeg operert, ha smerte pumpe. Men legen overtalte meg til å si ja til epidural.

 Klarte jeg denne gangen å ta vare på meg selv. Si ifra hvordan jeg ville ha det? Nei ikke denne gangen heller. Jeg følte meg som en vanskelig pasient som ikke ville stå opp, bare ligge å sove, men jeg er ikke det. Det gjorde så vondt, men det gjør det, etter en operasjon og jeg hadde jo fått epidural, trodde jeg. Så vanskelig å si ifra uten at det skal bli feil. Jeg ville bare være i fred.

Er du flink til å stille opp for deg selv?

Å sitte på ute på kafe med et godt glass vin eller en god kopp kaffe og se på alle menneskene som går , springer, spaserer forbi en av de korsliste opplevelsene jeg vet om.

Akkurat nå sitter jeg på en kafe midt på Carl Johan i Oslo, mellom Stortinget og slottet. Solen er her, men den treffer ikke meg lenger den har gått i skjul bak noen høye bygninger. Det er januar så den er ikke kommet så høyt opp enda.

Jeg er godt kledd med dun jakke og stillongs. Kafeen eller restauranten om du vil, har varmelamper og pledd så jeg fryser ikke

Hva er det som er så koselig med dette her?

Jo, for meg er det å se på alle menneskene. Jeg sitter her å lager historier om noen av dem.

Skulle ønske jeg turde spørre noen av dem:”Hvem er du og hvor er du på vei?”

Det hadde vært så gøy, men det kan jeg ikke gjøre.

Kanskje jeg kunne blitt med en av dem hjem for å se hvor det bodde og hvilket menneske det var. Det hadde vært spennende

Men jeg sitter her midt på Carl Johan en torsdag og bare glor på dem og lager mine egne historier.

Jeg koser meg alene her i min ensomhet og mine egne historier om menneskene som går fobi.

Kanskje de som ser meg lurer på hvilket menneske som sitter ute på kafe midt i januar?

Jeg svømmer tre dager i uka. Når jeg er i svømmehallen går alltid til det samme skapet i garderoben. Det har jeg gjort i mange år nå. Men en dag skjedde det noe. Det var en damen som stod foran “mitt” skap og det så ut som hun skulle “ta”det. Hun skulle ta “mitt” skap.

.

Jeg skrek ut til damen uten å tenke meg særlig om;” Har du tenkt å ta skapet mitt?” Damen snudde seg forskrekket og så på meg . Da skjønte jeg hva jeg hadde skreket. Jeg ba pent om unnskyldning og sa at det er jo ikke mitt skap, men det er dette jeg bruker hver gang jeg er i svømmehallen. Hun smilte til meg og ristet litt på hodet. Da så jeg at hun hadde tatt et annet skap en “mitt.”

Heldigvis var det en dame som tok hendelsen med et smil. Den samme damen går fremdeles i svømmehallen og vi hilser på hverandre når vi treffes.

Men tenk at det jeg er slik et vanedyr at jeg ikke klare å ta et annet skap og slik er det med de fleste som bruker svømmehallen jevnlig. Samme skap eller samme bane i bassenget.

Det er vel ikke rart at vi har vanskelig for å endre vaner ellers i livet også.

Er du et vanedyr?

Jeg elsker 17.mai. Jeg liker å stå opp tidlig, gå ut på terrassen og høre lyden av korps fra byen. Henge ut flagget. Lage frokost til de som bor i huset og kanskje kommer det gjester fra andre familier. Jeg liker å finne frem bunadene og stryke bunadsskjortene. Finne frem sølvet og pusse sko.

Jeg liker lyden av cavaflasken når den sprettes ved frokostbordet. Jeg elsker når familien er samlet.

Etter frokosten rusler vi ned til byen. Det er fantastisk å se alle byens borgere som har ikledd seg sin fineste stas. Byen som er pyntet. Solen hører med, men det gjør ingenting om den ikke kommer, for det er alltid glade mennesker overalt.

Det er vakkert når barnetoget masjerer gjennom byen. Etterpå kaffe og kake på en kafe. Så Borgertog og etter det kanskje russetog.

Om ettermiddagen hjem til en enkel middag, med eller uten gjester.

Jeg elsker 17. mai og i år som i fjor savnet jeg den. jeg gleder meg til å feire en ordentlig 17. mai igjen

Skrevet av Jenny Westrum-Rein for Avisa Nidaros

Året er 1986, og Aud Helen Lorvik er 22 år gammel. Hun og mannen, som hun giftet seg med som 18-åring, venter sitt første barn. Aud er åtte måneder på vei med sønnen, og jobber som frisørlærling på en salong i Kongens gate.– Vi hadde kjøpt oss ny bil, og foreldrene mine kjørte meg opp til Møller bil for å hente den. Jeg skulle kjøre den hjem, for det skulle være konebilen, minnes Aud.Siden 1990 har 95 personer blitt drept i trafikken i Trondheim, mens 619 har blitt hardt skadd som følge av en trafikkulykke, i følge tall fra Statens vegvesen. For Auds del skjedde ulykken fire år tidligere, i 1986. Hun vet ikke nøyaktig hva som skjedde på tur hjem denne fine sommerdagen, men hun husker at hun var trøtt og sliten. Plutselig kjenner hun at bilen drar mot siden, og ut i grøfta.– Jeg våkner av at det sier pang, og at jeg slår ansiktet i rattet. Når jeg ser meg i speilet er ansiktet mitt kløyvd.Levde i to dagerAud forstår raskt at hun må til sykehuset. Blodig og forslått krabber hun ut gjennom frontruta, og begynner å gå bortover veien.– Etter fem-seks hundre meter møtte jeg på en bil. Han sa ja til å kjøre meg til sykehuset.På sykehuset blir Aud lappet sammen. Hun har flere kutt på kroppen, og har brukket nesa. Så blir hun lagt til observasjon på føden.– Jeg lå der i to dager mens de observerte fosterlyden. Alt så egentlig greit ut, men så bestemte de seg for å ta en stresstest. Da begynte jeg å blø.Under stresstesten kommer det fram at morkaken har løsnet på baksiden. Aud må hastes inn på operasjonsbordet.Sønnen Petter blir tatt med keisersnitt, og lagt i kuvøse.– Kuvøsene lå langt unna fødeavdelingen, men jeg fikk sett ham noen få ganger, forteller Aud.– Han levde i to dager. Han hadde fått for lite surstoff og næring, og døde.Tallene fra Statens vegvesen viser at stadig færre går gjennom samme opplevelse som Aud. Fra 1991 til år 2000 mistet mellom fire og sju personer livet i trafikken hvert år. Fra år 2010 og frem til i dag, er det årlige tallet mellom 0 og 3 i Trondheim. Også tallet for hardt skadde har gått ned over tid. Så langt i år har to mistet livet i trafikken i Trøndelag, begge med tilhørighet til Trondheim.Handler om ikke forbli i det triste57-åringen ønsker Nidaros velkommen til Helenas hus på Hospitalsløkkan. Helena var Auds bestemors kallenavn på henne.– Og så klinger Helena litt bedre enn Aud. «Auds hus», sier hun og ler.Her driver Lorvik med coaching, foredrag og fotsoneterapi.– Hvordan startet du med det her, da?– Jeg startet vel med å begynne å leve.Aud har vært gjennom mye. Etter at sønnen Petter døde fikk hun seks barn til. Da sistemann var bare noen måneder gammel, reiste hun til Gran Canaria med alle de seks barna. Etter et par år på ferieøya fikk hun kreft, og returnerte til Norge.Hun tror at hun har en unik evne til å snu det hun opplever til noe positivt.– Jeg vet ikke hvor jeg tok motet og kreftene fra da Petter døde. Jeg var jo bare 22. Men jeg husker at jeg var veldig glad for at jeg levde selv, forteller hun.– Det handler om å ikke forbli i tristheten. Man skal jo kjenne på det også, at okei, nå er jeg her. Men jeg må videre i mitt liv. Vi fikk bare det livet her. Da må jeg gjøre noe med det.Etter ulykken gikk hun til psykolog. Det viktigste var likevel hennes egen innstilling, sier hun.– Skal jeg bruke resten av livet mitt til å være lei meg over at barnet mitt døde, eller skal jeg glede meg over det som er?Aud Helen Lorvik, Helenas HusHer i Helenas Hus driver Lorvik med samtaleterapi og coaching. Håpet hennes er å inspirere andre til å ta grep i eget liv. Foto: Jenny Westrum-ReinMå gjøre noe selvEtter kreftsykdommen bestemte Aud Lorvik seg for at hun ville bruke livet sitt til å inspirere andre. På Helenas hus driver hun blant annet med samtaleterapi. Målet hennes er å vise at ikke alle trenger å følge den samme malen.– Man må tørre å gjøre noe annet, og ikke bare gå i den samme retningen hele veien. Jeg har alltid prøvd å endre på det jeg selv gjør, og bryte opp de mønstrene, forteller hun.Det betyr likevel ikke at alle trenger å klatre Mount Everest eller gå over Grønlandsisen, mener Lorvik.– Det er så urealistisk for de fleste av oss. Men å leve et liv, det må vi, og så må vi gjøre noen valg selv, sier hun.– Du kan ikke gå til fastlegen og få ei pille, og så blir alt bra. Du må gjøre noe selv.Lorvik sier at alle vil gå gjennom et eller annet, om det så er å miste jobben, sykdom eller tapet av et barn.– Men man skal ikke gå rundt og tenke på det. Man må tenke at livet blir bra, sier hun.– Da jeg giftet meg, trodde jeg jo at det skulle vare livet ut, og at jeg skulle være sammen med ham og være frisør og få barn. Men så snur det plutselig, fordi du kræsjer. Du får ikke til å jobbe fullt, du får ikke til å gjøre det du hadde tenkt å gjøre. Men jeg fikk jo et bra liv i det livet jeg har hatt.KaukgåingHun er opptatt av at man skal kjenne på absolutt alle følelsene sine, også de som er tunge. I den anledning har hun skapt et helt eget arrangement den 01. oktober – dagen hun møtte kjæresten sin.– Kaukgåing.– Kaukgåing? Som i å rope?– Ja. Det er ikke nok å bare være glad. Det er fantastisk deilig å kauke litt, og du kan gjerne kaste noe også, beskriver Lorvik.– Det er en stille marsj. Vi går helt stille, helt til vi kommer til ett punkt. Og da er det bare å brøle løs.Nå håper Lorvik at hun kan bruke tida framover på å inspirere andre. Og på å bruke sin historie til å vise at man kan endre mye selv.– Det var utrolig vondt å miste ungen min, og jeg var veldig lei meg. Noen ganger er jeg fortsatt veldig lei meg, og jeg tenker på ham ofte, forklarer hun.– Men jeg kan ikke leve i den sorgen. Jeg må glede meg over det jeg har fått, og jeg har fått seks friske barn. Jeg må se på det som er fint i mitt liv her og nå.